Vis litt barselhensyn for pokker!

Det er ikke bare bare, å plutselig skulle bli mamma.
Ja for det er jo slik det er…
iløpet av noen timer blir man kastet rett ut ifra venteboblen og rett inn i mammatilværelsen.
Allerede i det barnet tar sitt første gisp er det forventet at hun som får den nyfødte bylten på brystet skal være den som sørger for at barnet har det trygt og godt.

De to, som har gått tett i tett i over 9 mnd, møtes for første gang i dette øyeblikk, og skal lære hverandre å kjenne.
Hun sårbar, sliten og full av hormoner, barnet helt ny her i verden.
Utenfor står vi, som har ventet så inderlig sammen med mor og barn.
Telt uker og dager.
Nærmest minutter.
og endelig får vi nyheten.
Barnet er født, mor og barn har det bra.
Hurra!
For en lettelse, for en glede, for en berikelse.
Et nytt menneske.
Jeg forstår godt, at det er vanskelig å beherske seg.
At følelsen kan gå foran tanker.
At fornuften drukner i lykke og lettelse.
Men folkens, nå er det på tide å vise barselboblen litt respekt igjen.
Hver eneste uke får jeg henvendelser fra mødre,
som enten sitter å vipper på tuppen av venteboblen, eller som nylig har sprukket den.
Som sliten, men lykkelig ligger med en nyfødt bylt på armen, og har køen stående utenfor døren.
De er redde.
Redde for å skuffe de ivrige som står så ivrig står utenfor å ønsker å komme inn.

Kan jeg si nei til besøk?
Kan jeg be de komme litt senere?
Svaret mitt er like klokkeklart hver eneste gang.
Selvsagt kan du det!
Jeg tror ikke at denne iveren rundt å se og hilse og ikke minst ta på den nye verdensborgeren er ny.
Det er derimot hvordan vi oppfører oss som barselbesøk som har forandret seg.
Det å føde barn er like naturlig i dag som det var for 50 år siden.
For all del, vi har kanskje et bedre og mer oppdatert helsevesen, bedre senger å ligge i og mer informasjon lettere tilgjengelig.
men prosessene som foregår i kvinnekroppen både rent fysisk og psykisk er det samme.
Uansett hvor enkel fødsel man har, så er det en påkjenning og belastning å føde barn.
Og tiden etterpå er like fylt av inntrykk og følelser som før.
Og før, kom vi på barselbesøk med en kurv under armen fylt med mat og drikke til den nybakte mor og familie.
Vi tilbydde hushjelp eller en ferdiglaget middag.
Vi var ikke mest opptatt av å dele den nyfødte bylten med alle våre kjente og ukjente på sosiale medier.
Men mer opptatt av å nyte, den nye, ferske sjelen man hadde spurt om å få komme å se.

Det burde nærmest eksistert barselbesøk- vettregler.
Noen retningslinjer som forteller deg hvordan vanlig folkeskikk og hensyn fortsatt eksisterer selv om du nettopp har blitt
tante, fadder, bestemor eller hva det måtte være.
La meg gi deg noen eksempler:
Gi den nye familien litt rom, babyen er like vakker om noen dager.
Spør heller om når det passer at du kommer, istede for å foreslå en dag selv.
Ikke forvent dekket bord, så fremt  du ikke dekker det selv.
Ha gjerne med medbrakt mat og drikke som du vet den nybakte mamma liker.
Nyt roen i barselhuset, sug til deg lukten og følelsen av den lille.
Nyt nuet.
Respekter mammas følelser, spør om du kan plukke opp barnet.
De er midt i en fase hvor de aktivt bygger bånd, mor og barn.
Ikke kommenter om du synes barnet er stort eller lite.
Gi det heller komplimenter, gode ord og omtanke.
Avlast mor og resten av familien der du kan.
Ta med en søppelpose på vei ut når du reiser, støvsug gangen, eller heng opp en klesvask.
Hva som måtte føles naturlig.
Selv om vi er i 2018, kjemper for likestilling og rettferdighet er fortsatt en fødsel en fødsel.
Det er vondt, sårbart og helt magisk.
Det er mye å ta innover seg det å bli forelder,
Og vi trenger mennesker rundt oss som forstår det.
Tar hensyn og respekterer det.
Mennesker som viser barselhensyn
 

Den blodige sorgen.

Å stå med to blå i hånden kan være et sjokk, enten om det er ventet eller ei.
Kanskje har man ventet lenge og begynte å tro at dagen aldri skulle komme,
Kanskje har man gjort sitt for at det ikke skal skje, men så skjer det umulige.

Det tar som regel ikke lange tiden, før sjokket blir en vane.
Før redselen blir en forventning.
og det som man ikke trodde skulle skje, blir slik det skal bli.
Man legger kanskje planer, selv om det er tidlig.
Kartlegger termin og begynner å telle uker.
Kanskje deler man nyheten også, men de nærmeste, eller de beste.
Det uvirkelig er blitt virkelig.
Så skjer det.
Kanskje har man tenkt tanken, kanskje ikke.
At det kan skje vet vi alle, bare ikke med meg?
Tidlig en morgen, papiret blir rødt.
Murringer i magen.
Korsryggen også.
Små dråper blod blir til strie strømmer.
Murringene går over til smerter.
Det som skulle bli, skjer ikke.
Et lite bankende hjerte, har gitt slipp.
Og sammen med blodet, renner alt av drømmer, tanker, og forventinger ut.
Rått og brutalt og iløpet av få minutter må tankene endres.
Vanen må bli en annen.
Et liv skal ikke bæres frem, et liv har gitt slipp før det tok sitt første fraspark.

Jeg følte meg nærmest hul de første dagene etterpå.
Orket ikke se meg selv i speilet.
Orket ikke snakke med noen, selv ikke mine nærmeste.
Var det min skyld?
Gjorde jeg noe galt?
Var det fordi jeg ikke ønsket det i utgangspunktet? Tankens kraft?
Skuffelsen var kanskje det som var vanskeligst å takle,
viten om at tanker om fremtiden vi hadde gjort de siste ukene kun ble med tankene.
Jeg hadde hverken kjent liv eller sett spiren på skjermen.
Kun en liten kul på magen som fylte håndflaten og et lass
symptomer som gjorde meg bevisst på hva kroppen min jobbet med.
Symptomer som gjorde at jeg stadig tenkte på det lille store som skjedde i magen.
Vår lille store hemmelighet
Men så ble det ikke noe av.
Det ble ikke slik.
Den blodige sorgen tok istedenfor over,
sorgen man må takle alene, fordi ingen snakker om den.
Jeg orker ikke holde munn.
Sorgen er for tung å bære alene.
Det er  alltid godt å dele, iallefall ettepå.
Jeg vet jo godt at  jeg, at vi  ikke er alene.
Livet som aldri ble noe av, vil følge meg livet ut, det vet jeg.
På godt, og vondt. Jeg vil huske datoen det skulle bli, og datoen det hele tok slutt.
Å miste et barn i abort er dessverre noe mange kvinner opplever å gå gjennom.
1 av 100 svangerskap ender slik. Enten om det er tidlig eller sent.
Når det skjer spiller ingen rolle.
For bak en hver abort står en kvinne, kanskje en familie med forventninger, tanker og drømmer.
Noen blivende, som bare blir værende.
Det som er viktig er at ved abort står det igjen et par eller en kvinne, som trenger omsorg.
Som trenger noen å snakke med, som trenger noen å dele med.
Ikke ti, men del.
Lytt og forstå.
Man sitter igjen med tusen spørsmål, de fleste vil en ikke få svar på.
Det er kanskje likså greit, likevell ville de kanskje vært enklere å takle med en form for tilgjengelig oppfølging. En tilgjengelig jordmor, en obligatorisk samtale med lege?
En liten sjekk på at mor har det greit. I dag eksisterer ikke noe slikt.
For meg ble det vanskelig å snakke om, en blanding av mislykkethet og skuffelse jeg ikke hadde følt på før ble så overveldende at jeg forvekslet det med skam.
Heldigvis hadde jeg venner som tidligere hadde delt, som jeg visste hadde vært gjennom dette.
Jeg valgte å dele med de, og ting ble lettere.
Jeg har lært, mye om meg selv og mine nærmeste takket være det som ikke ble.
Det viktigste, er at det er lov å være lei seg over det som ikke ble.
Og om man føler behov for å snakke, må man tørre å gjøre det.
Trøsten?
Man aner ikke hva som venter rundt neste sving.

Derfor er det lurt å fortelle om graviditeten før uke 12.

Hver eneste uke får jeg spørsmål ifra dere på min Snapchat.
Hva sofaen vår heter, hvor gamle barna er eller hvor mye penger vi bruker på mat.
men vet du hva som er det spørsmålet jeg får hyppigst er?
Hvor tidlig fortalte du venner og familie om graviditeten?
Gjerne i selskap med et bilde av en positiv test, bilde av et sliten og kvalmt mamma ansikt eller en voksende kul på magen.

Alle har de en ting til felles.
De har et ønske og ikke minst lyst og iver til å dele.
Kanskje til og med et behov.
Å dele nyheten om et svangerskap er ofte den største nyheten vi deler.
Å bli foreldre er jo det største som kan skje oss, det må vi alle være enige i.
Mange opplever en overveldende kvalme, andre må håndtere overveldende tanker og følelser.
kanskje var barnet uplanlagt?
Eller svært etterlengtet?

Så sitter det igjen, en gammel regel som sier, at et svangerskap skal ikke deles med verden rundt før 12 uker er passert.
Som regel oppdager man et svangerskap i uke 4 eller 5 da menstruasjonen ikke dukker opp som den skal.
De følgende ukene er overveldende både fysisk og psykisk.
Mye skjer med kroppen, med følelsene og parforholdet (om det er tilstedet) de første ukene.
En real omveltning begynner allerede her.
Noe nytt skal skje, et nytt liv kommer til.
En helt ny situasjon.
Hvorfor i all verden skal vi vente med å fortelle?
Regelen om 12 uker henger igjen fra 1950.
Hvor det å miste et barn i spontanabort nærmest var en synd.
En skam og ofte tolket til å være mors skyld.
En hendelse som ikke ble snakket om.
Skal vi virkelig bidra til å holde den tabudøren lukket i 2018 også?

Hver eneste uke får jeg spørsmål, og alle lurer de på om vi ventet til 12 uker hadde passert.
For meg, eksisterer det ingen 12 ukers regel, har aldri gjort.
Mitt råd til alle de stolte, slitne, kvalme, redde og lykkelige mødrene er enkelt.
Fortell om graviditeten til dine nærmeste når du og dere er klare for det.
For fakta er jo, at selv om risikoen for spontanabort avtar kraftig fra 12 uker (faktisk allerede ved uke 7)
Betyr det ikke at man går resten av svangerskapet i møte risikofritt.
Noe kan skje, alltid.
Sånn er livet, dessverre.
Men ville det ikke da også være godt, å ha mennesker rundt som som kan slå ring rundt, som kan forstå.
Som kan lytte, trøste og løfte opp?

Å dele nyheten om et svangerskap er høytidelig og flott.
Og ikke minst innmari godt.
Et lite blått kryss som gjør at alt du tenker på handler om et lite frø imagen.
Uansett om det er gode eller redde tanker.
Finn en venn, en nær og del når du er klar.
Det er mitt råd.
 
 

Hvordan er det egentlig å føde?

Om du er som meg, har du nok googlet det.
Ja kanskje googlet du akkurat nå og havnet her inne, hos meg.
Du sitter kanskje med en kul på magen, i full firsprang på vei mot slutten av svangerskapet.
Kanskje har du bare en liten måned, kanskje uker ja til og med dager til det store skal skje.
Fødsel er både skummelt, vanskelig og spennende å forholde seg til.
Selv når vi har kommet så langt som til 2018 er fødsel en av de tingene vi ikke helt kan kontrollere.
Det var kanskje det jeg slet mest med, i forkant av alle mine fødsler.
Det å ikke vite når.

tikkende booombe

Jeg husker, med mitt første barn, var jeg blant annet livredd for at vannet skulle gå mens jeg var på butikken.
Statistikken sier at 10-15%  opplever at fødselen starter med vannavgang og da svært få som opplever den slik vi ser den på film.
Med andre sjansen for at det skal skje er minimalt, allikevel en av mine største frykter.
Jeg hadde fødebagen stående klar fra uke 30 og trodde grunnen det kunne skje NÅR SOM HELST den dagen jeg bikket uke 37.
Statistikken derimot, tilsier at jeg som førstegangs skulle gå overtid.
At jeg skulle føde var både ubegripelig og uendelig virkelig.
Jeg skulle få oppleve livets under, bringe et liv til verden.
Jeg skulle føde… JEG!!?
Jeg leste flere bøker jeg hadde gjort i mitt korte liv til nå.
21 år ung, alikevell følte jeg meg veldig klar for å bli mamma.
Vi følte oss klare til å bli foreldre.
Jeg leste om faser, pusteteknikker og fødselstegn.
Om slimpropp, tang og klyster.
Bøker som forklarte pressetrang, stjernekikkere og at det er normalt å bæsje på seg.
Men ingen fortalte meg  hvordan det er å føde?
Hvordan er det egentlig å føde?
Utrykket “praksis og teori er to forskjellige ting” har du kanskje hørt?
Jeg tenker at det stammer fra en jordmor 😉
For til tross for at jeg hadde lest meg opp og ned på alle fasene på en fødsel, hadde jeg ingen peiling på hva som ventet meg.

Fødsel, det burde egentlig vært det mest normale å snakke om.
Og da mener jeg ORDENTLIG om.
Vi er nesten der, vi snakker mer om fødsler enn noen gang.
Bøker, Instagram, fødselshistorier på blogger, forum osv. T
v program hvor vi følger gravide par gjennom innspurt i svangerskap og fødsel.
Vi er der.. neste..
Vi mangler fortsatt litt.. jeg mener..
Har du noen gang sett en morkake bli født på tv?

Jeg er for at vi skal snakke enda mer.
Enda mer om det øyeblikket som gjør at livene våre endres, på godt eller vondt.
Ja kanskje til og med begge dele, for det er overveldende. Man ramler inn i en fødsel som seg selv og kommer ut igjen som en mamma.
Måten en fødsel oppleves og bearbeides på i etterkant er med på å forme barseltiden og hvordan man selv har det i etterkant.
Enten man vil eller ikke så er fødsel med på å forandre livet ditt ganske så mye.
Så lurer du kanskje på, hvordan det er å føde.
Og godt ned i innlegget kan jeg fortelle deg at det er umulig å fortelle deg.
En ting er smertene, men sannheten er at smerter kun er en liten del av det å føde.
For den største delen av en fødsel handler om følelser.
Og ingen, selv ikke du vet hva du vil føle når fødselen er i gang.
Jeg har lært på min reise som fembarnsmor, at det er uendelig viktig hvordan du har det når det nærmer seg termin.
Mitt beste fødselsforberedende tips er å ta ekstra godt vare på seg selv både psykisk og fysisk.

Fyll på med ting man liker å gjøre, som gjør godt, som gir deg gode følelser.
Søk hjelp om du sliter med negative tanker.
Vi er blitt flinkere til å snakke, dele.
Men vi holder fortsatt igjen.
Det er ikke bare morkaken, men også tankene og følelsene under en fødsel.
Jeg har selv født fem ganger, og har en hel regnbue av fødselserfaringer å vise til.
Jeg har vært sterkt preget av fødselsangst og jeg har følt meg som Superwoman.
Jeg har vært livredd og uendelig lykkelig.
jeg har følt avsky og jeg har vært hodestups forelsket.
Jeg har vært ut av meg selv og helt tilstede.
Jeg kan ikke fortelle deg hvordan det vil være å føde for akkurat deg.
Det jeg derimot kan fortelle deg..er at uansett hva.
Så vil det å føde være noe av det råeste, skumleste, tøffeste og etter en tid kanskje noe av det vakreste du har gjort.
Jeg lover.

Følg oss gjerne på vår Snapchat: Idebankmamma

5 Fakta og 5 gode tips til ammingen

//annonse

Jeg har selv vært så heldig å amme mine fem barn, og jeg sier heldig for det er ikke alle som klarer eller kan å amme.
4 av 5 amminger hos meg har vært trøblete.

Vi snakker blod og åpne sår, blemmer, tette melkeganger og betennelser.
Amming som jeg lenge innbilte meg var det mest naturlige og enkleste man kunne gjøre som mor, innså jeg at  igrunnen var  ganske komplisert. Jeg søkte hjelp og når det hele hadde roet seg søkte jeg også informasjon og inspirasjon.

Melkekoma

Hva kan man gjøre for å for å forberede seg godt til amming, også som førstegangsmamma?
For all del, jeg sier ikke at alle sliter lite mye som meg, heldigvis. Men dessverre er det mange som opplever utfordringer av ulik grad når det gjelder ammingen.
Alle vet vi at morsmelk er bra for barnet, og det finnes mange helsefordeler for mor også med å amme.
 
Men visste du at:

  • Ammede mødre har redusert risiko for å utvikle diabetes 2?
  • Amming gjør ofte at mensen kommer senere (HURRAY) meeen obs obs på å bruke det som et prevensjonsmiddel.
  • Brystet analyserer spyttet til barnet og tilpasser melken etter behov, er f.eks barnet sykt, produseres det antistoffer i melken.
  • Et bryst kan aldri bli HELT tomt, det er konstant produksjon.
  • Amming kan hjelpe deg å forbrenne opptil 500 kcal pr dag. Det er det samme som en gåtur på 11 km.

Dette er jo noen få av de mange motivasjonspunktene man kan ta med seg for å få ammingen til. De aller fleste ønsker jo å amme.
Motivasjon hjelper, uten tvil. I tillegg er det lurt å ha noen gode hjelpemidler på lur.
Dette er ikke ting man MÅ ha for å klare ammingen, men jeg snakker av erfaring når jeg sier at flere av de kan være kjekke å ha i hus. Jeg har prøvd ulike duppedingser og utstyr. Flere har blitt stående på hylla, men noen har reddet hele situasjonen.
Hjulpet sårene å hele, lettet på trykket og ikke minst gjort ammingen mer behagelig.
Hva anbefaler jeg å ha klart?
I samarbeid med Medela vil jeg anbefale disse 5:
Nødhjelp til såre brystvorter.
Hydrogel pads, åh halleluja for disse altså. I løpet av få timer merket jeg bedring første gangen jeg brukte de. Etter å ha bitt meg selv i tunga og latt tårene strømme mens jeg ammet googlet jeg desperat etter noe som kunne hjelpe og det raskt. Jeg hadde prøvd både lufttørking og kontrollert at taket var godt fra babyen sin side, men sårene ble ikke bedre.
Et døgn senere var de nesten borte, jeg fortsatte å behandle med purelan som inneholder lanolin, som også er praktisk siden barnet kan amme selv om salven er på, i begynnelsen vet man jo aldri når neste amming er.

God støtte.
Brystene forandrer seg både i svangerskap og under amming. God støtte er viktig.
Ammebhen ifra Medela, er sømløs og elastisk. strech-stoffet gjør at den tilpasser seg bryster i forandring. At den ikke strammer og er uten spiler forebygger også tette melkeganger.

Sov i ro.
Denne <3 Denne har jeg sendt noen takketanker til flere ganger. Ammebh med enkel tilgang er FANTASTISK om natten, iallefall om du er så uheldig som meg og lekker litt i løpet av natten.
Ingen knapper som må hektes på etter amming, nei denne holder ammeinnlegg på plass og gir enkel tilgang når mini er sulten i nattemørket.  For meg med litt større bryster gir den for lite støtte til å bruke på dagen, men HELT perfekt om natten.

Pump it.
I denne siste ammingen har jeg nesten ikke hatt behov for pumpe, men de fire andre kunne jeg ikke vært for uten.
Brystnekt, brystspreng, vonde vorter eller bare rett og slett noen timer ut av huset og vips, har du behov for en brystpumpe.
Det finnes også de som ikke ammer, men som pumper for å gi barnet litt morsmelk til tross.
Det finnes ulike brystpumper, både manuelle og elektriske. Dersom du tror du skal pumpe mye vil jeg virkelig anbefale deg en elektrisk og aller helst en dobbel. Mere effektivt!

Kjekt å ha:
Så er det disse små tingene, noen flasker, ammeinnlegg, steriliseringsmuligheter.
Et starterkit fra Medela kan anbefales. her har du 12 ammeinnlegg så du kan teste de (hvilke ammeinnlegg du foretrekker er veldig individuelt. ) To eksemplarer av deres unike flaske Calma som har en flasketut uansett alder. Denne justerer melkestrøm ettersom barnet suger. Desinfiseringspose til mikrobølgeovn og noen poser til oppbevaring av morsmelk.
En aldri så liten godtepose som kan være veldig kjekk å ha i hus,

 
Uansett, om målet og ønsket ditt er å amme, vil jeg anbefale deg å lese, forberede deg godt og kanskje ha noen nødhjelpsprodukter i hus, men det aller viktigste du kan anskaffe deg er kunnskap. Og ikke være redd for å spørre om du synes ting er utfordrende. Sykehuset du fødte på, jordmor du gikk til i svangerskapet, helsesøster eller en ammehjelper.
Og sist men IKKE minst.
Mamming er viktigere enn amming.
Husk det.
 

Dette har gjort det enklere å forstå babyen.

Jeg har kjempet meg gjennom fem babytider.
Hver av de har satt sine spor, på godt og vondt.
Men hver tog en av de har blitt litt enklere å takle etterhvert.
Erfaring er selvfølgelig en av grunnene men også min søken etter gode verktøy som kan bidra til å gjøre det hele litt enklere.
Flere duppedingser har kommet i hus, noen har forsvunnet omtrent like raskt som de kom inn, andre har fått bli. Men den beste investeringen tar hverken stor plass eller har gjort et særlig stort innhugg i lommeboken.
Den rister ikke vognen, gir fra seg søvndyssende lyd eller er god å sutte på.
Den har rett og slett bare gjort det enklere å forstå.
Enklere å forstå hva som skjer med babyen og ikke hvorfor den oppfører seg slik den gjør, akkurat nå.

Ja for jeg regner med, du selv har opplevd at ting som fungerte i går ikke fungerer i dag, og det du tenkte var en evighet skulle skje med ditt barn plutselig skjer dagen derpå.
Visste du, at “alle” babyer har utviklingssprang de skal igjennom?
Og ja, det er faktisk slik at de “plutselig” knekker koder.
Og årsakene er sammensatte.
Jeg, er bare en mamma, til fem riktignok, men dette er utenfor mitt fagfelt.
Allikevel, synes jeg det er mektig spennende.
Utviklingssprangene som jeg igrunnen har tenkt på som fysisk hele veien, skjer jo mest psykisk.
På en måte er det som om nye dører blir lukket opp og ny funksjoner faller på plass og alle disse dørene, er i hjernen.
Og i disse utviklingssprangene, krever babyene gjerne mer, enten på den ene eller andre måten.
Jeg må innrømme at jeg er en mamma som takler surving dårlig.

Og om jeg skal analysere hvorfor, så er det fordi jeg ikke har forståelse for nettopp surven.
Når jeg ikke ser en tydelig årsak, er det også vanskelig for meg å forstå.
og når jeg ikke forstår, ja da blir jeg frustrert og når jeg blir frustrert blir sutringen enda værre også, har vi det gående.
Det er 10 store sprang, fra termin til 17 månender barnet skal gjennom. med andre ord 10 perioder som er krevende for både baby og foreldre. Og da er de mye enklere å takle, både for lite og stor om det er litt forståelse inn i bildet.
 
Jeg har funnet et meget godt verktøy.
En app,
The wonder weeks (ikke reklame)
Ingen foreldreråd, ingen bedrevitere, ingen eksperter som forteller deg hvordan du skal takle akkurat ditt barn, derimot en god forklaring på hva ditt barn går gjennom med tekst (engelsk riktig nok) bilder og video.

Det er enklere enn du tror å ta for gitt at babyen din både forstår og ser det samme som vi gjør etter hvert som tiden går. Men tenk deg, hver eneste lyd, lukt, ting, farge, struktur er den første.
Aldri har de sett, smakt, hørt, følt eller opplevd det, hver eneste dag noe nytt.
Det er jo ikke rart de har dager tøffere enn andre.
Appen gir deg oversikt over de ulike sprangene,

som du ser er Oda i ett tøft et akkurat nå, men takket være appen vet jeg hvorfor.
Survingen blir kanskje ikke mindre, men den blir uten tvil enklere å takle.
ikke minst blir jeg mer oppmerksom på det som skjer og legger merke til de små endringene som appen forteller om.
Jeg kunne snakket i evigheter om dette.
Jeg oppdaget den med Jonatan, skulle ønske jeg oppdaget den før.
Derfor, tipser jeg deg om den nå.
Den koster riktignok noen kroner, men den- er- så- verdt- det!
 

Odas fødsel, femte og siste (?) gang – del 2

(del 1 finner du her)
Alt lå klart på bordet til meg.
Jeg kjente det knyte seg i magen på meg.
Jeg ble rød i kinna og ør.
Jeg skal settes i gang?
Klart du skal, sier jordmor og viser med hendene at jeg skal sette meg på sengen.
Du virker overrasket? Sier hun mens hun tar av meg skoene.
Overrasket er mildt sagt sier jeg og småler nervøst.
Vi har vurdert det til at det er det beste sier hun og nikker bekreftende.
Med tanke på din psykiske helse også, fortsetter hun, ser vi at det absolutt er en fordel å gjøre dette under ordnende former.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Alt som jeg har kjempet sånn for blir plutselig for brått og plutselig.
Skal jeg føde, i dag??
Hva tenker du da Nina? Skal vi bare sette igang?
Jeg får umiddelbart en pipelyd i øret, inne i kroppen føles det ut som krig.
Jeg tror jeg må tenke litt, sier jeg og gløtter på mannen.
Jordmor fanger opp blikket mitt, hva tenker du? Sier hun til mannen.
At det bare er å få unnagjort sier han og sender meg et blikk tilbake.
Hun har ikke godt av flere dager slik som dette.
Jeg vet han har rett, men sier ingenting.
Her er et forslag, jeg undersøker deg nå. Også tar vi det med i beregningen.
Er du fullstendig umoden lar vi det hele kanskje vente litt. Dette skal vi gjøre på best mulig måte.
Oss skal du stole på, du er ikke alene om dette Nina, vi er her sammen med deg. Alle sammen.
Undersøkelsen unnagjort, gode nyheter.
Moden som en spiseklar avokado og alt klart til å ta vannet.
Jeg nøler likvel, men, når føler man seg klar for en igangsettelse?
Jeg ber henne gå ut, så jeg får pratet med mannen i fred.
Jeg ender opp med å hulke som et lite barn i det hun går ut.
Redd, forvirret og en smule lettet. Jeg fikk det jo som jeg ville. Men alt så inderlig plutselig.
Vi bare gjør det, sier han mens han holder hardt rundt meg. Vi bare gjør det nå, så er det over.
Jeg er her med deg hele veien, og vi vet jo at dette klarer du fint. Jeg vil hilse på minstemor.
Greit sier jeg, vi kjør på. nuh.
Jeg kaster bort tårer, legger meg til rette og gir mannen et klarsignal på å dra i snoren.
Lets do this!
Jeg går rett inn i fødselforkledning. Med nettingtruse og bleie.
Vannet taes og sildrer ut krystallklart, akkurat slik det skal være.
Sånn, sier hun fornøyd og kaster unna vannkroken og hanskene.
Dette kan ta timer, det kan ta dager. Men nå er vi igang Nina!
Hun er en smule mer begeistret enn meg, en adrenalindusj har tatt over kroppen og jeg sliter litt med skjelvinger. Allerede mens vi snakker kjenner jeg små murringer, men langt ifra vonde.
Hun går ut og mannen reiser seg.
Hvor skal du??
Jeg skal bare hente bagen din, nå trenger vi fødebagen vettu.
Han er så fornøyd der han står, nå var vi igang, på sykehuset. Han visste at sjansen for at han skulle ende opp som jordfar var temmelig minimal.
Så går han ut, og jeg og veslemor ble sittende alene.
Et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Jeg hørte barn leke på utsiden, kjente solen varme kjennom vindu og gardinen danset i vårvinden fra vinduet som stod på gløtt.
Det i grunnen en fin dag å komme ut på, sa jeg til henne mens jeg la hånden på magen.
Vi skal klare dette du og jeg. Hun gjorde noen krumspring der inne så jeg kjente det sildret vann. En underlig følelse av å tisse på seg.
Jeg lukket øynene, dro pusten inn og lente meg tilbake. Stemmen fra lydbåndet jeg hadde hørt på før fødsel (den kan du lese mer om her) kom på besøk. Fortalte meg at dette skulle gå helt fint. Dette skulle jeg selvsagt klare.
Plutselig var mannen tilbake, fødebag og en iskald cola Zero.
Nuh var det dags.
Kjenner du noe?
Nei lite sier jeg, noen murringer nå og da… men ikke vondt.
Husk å gå på do nå da, så slipper du det senere.
Han hadde rett.
Jeg kviet meg for å reise meg, var redd det hele skulle falle ut som et fossefall.
Det gikk fint.
Hun får svart hår sier jeg fra toalettet.
Jeg hørte han nærmest datt av stolen.
Kommer hun nååå?
Nei nå må du gi deg sier jeg og ler.
Men ser sort hår i bleia, helt merkelig.
Appropo, jeg trenger ny bleie.
Det er lite med fødsel som er sexy 😉
Han åpner skyvedøra, stikker en hånd inn med ny bleie.
Du må ikke sii sånn sier han mens han smeller døren igjen.
Murringene kommer og går.
men ingen så jeg vil påpeke at dette gjorde vondt.
Tusler tilbake til sengen og humøret er grunnen ganske bra.
Vi tuller og fjaser, diskuterer hvordan vi skal fortelle de fire andre om at lillesøster endelig er her.
Vi undrer på hvem hun er lik og hvor stor hun er.
Murringene kommer og går, men ingen så vonde at de avbryter den gode praten.
Jeg tar meg til og med tid til å ta en fødeselfie.

Det er bare meg, han og hun der inne, ingen forstyrrer oss.
En ny tur på do, jeg har tømt en mugge med saft i det gode selskapet.
På veien ut, forteller kroppen meg klart og tydelig at dette vil så langt ifra ta dager.
Jeg griper tak i sengeenden på vei ut av døra og tar imot en rie.
Auuu sier jeg når den slipper, rynker på nesa og sender sambo et skeptisk blikk.
Han smiler, jeg er ikke like happy.
En ny kommer på, uten kontroll lager jeg lyder. Svetten begynner å piple og jeg merker roser i kinnene.
Han kommer mot meg, lar pannen min hvile mot brystet hans.
Nå er vi i gang hvisker han og rister litt i meg.
Denne var hardere enn den første.
Jeg tror vi må ringe på sier jeg.
Jeg merker han strekker seg etter tråden og den jevne dype duringen begynner å rope etter en jordmor for oss.
Jeg forsvinner nå sier jeg, han vet hva jeg mener.
I hver fødsel har jeg nærmest vært utilgjengelig. Jeg forsvinner i en tykk tykk fødeboble. Får med meg alt som skjer utenfor men for konsentrert til å si så mye selv. Fokuset er å takle smertene og beholde roen.
Mannen blir mitt talerør fra nå av, han kjenner meg godt, jeg stoler på han.
Så kommer de endelig.
To ivrige hvitkledde.
Nå! Skjer det noe her?
Jeg orker ikke svare, bare nikker mens jeg tar imot enda en ri.
Så flott sier de begge og begynner straks å kle av meg klærne jeg har på meg og kaster på meg en sykehusskjorte.
Da går vi over Nina, så får vi gjøre klart til lillesøster skal komme.
Kl er 14.30
Vi får samme fødestue som jeg fødte størstebror i 2010. Ingen gode minner i veggene. Jeg var syk og redd. Ville ikke en gang ha han på brystet når han ble født. Jeg bestemte meg for at det skulle bli annerledes denne gangen.
Jeg får hoppe opp i fødesengen.
Sitter sånn halveis behagelig, orker ikke å anstrenge meg mer.
Skal jeg undersøke?
Jeg nikker.
5 cm Nina, nå er vi igang.
Å kjære vene, ikke mer tenker jeg i mitt stille sinn.
Jordmor registrerer litt, jeg stønner meg gjennom nok en ri. De gir meg knapt pause.
Er du tørst?
Jeg rister på hodet.
Jo du må drikke litt vettu Nina.
Jeg drikker etterpå får jeg stotret ut.
Nei, hent en mugge med saft hun liker sier hun og ser på mannen.
Jeg griper tak i han i det han reiser seg.
Sier ingenting men han skjønner.
Jeg tror ikke hun ønsker jeg skal gå sier han forsiktig.
Barnepleieren som ordner i stand i bakgrunnen melder seg frivillig.
Jeg tviholder i armen til min standhaftige mann, en smertestillende i seg selv.
Da må du bare si ifra Nina, om du ønsker no. Varmepute, lystgass kanskje ball?
Jeg og jordmor er i konflikt. Jeg føler jeg snart er ferdig.
Og her skal hun fikse både treningsball og mugge med saft.
Alt jeg kan tenke er når i pokker skal jeg få til å drikke den?
Jeg blir usikker, tenk om hun har rett. Tenk om dette bare er starten.
Jeg bestemmer meg for at jeg skal klare fire rier til. Om ikke noe har skjedd da skal jeg takke ja til lystgass.
Hun står fortsatt ved siden av meg, og venter på svar.
Jeg tror ikke du får noe svar sier mannen som merker jeg synes det er irriterende at hun står der å venter.
Nei, men da henter jeg en ball jeg, sier hun og spretter bort på lette bein.
Jeg hører døren smeller igjen i det en metallsmak fyller munnen min.
Dette kjenner jeg igjen fra før.
Trykk på knappen, dra i snora sier jeg.
Mannen er rask og drar i snora.
Jordmor som akkurat har forlatt rommet, snur heldigvis umiddelbart og kommer inn igjen.
Ringte dere?
Hun kommer nå sier jeg i det jeg kjenner trykketrangen ta overhånd.

Så river det i hele kroppen, jeg husker hvor mye jeg hater pressriene. Jeg mister all kontroll for kroppen skal ha ungen ut umiddelbart. Jeg fokuserer på å følge kroppen, lar den ta styringen. Kroppen snakker med STORE bokstaver. TRYKK sier den, jeg trykker..

Oj se her ja, sier hun mens hun drar på hansker og drar ivrig i snoren etter barnepleieren som kommer inn med en mugge i hånden.

Jeg griper etter mannen, men finner han ikke ved min side han tar tak i hendene mine, han har flyttet seg, som et superteam jobber vi sammen, uten å si noe til hverandre. Han står bak hodet, akkurat der jeg trenger han. Jeg strekker ut armene og han griper dem. Han holder imot. Jeg tar i, alt jeg makter.
Kroppen tar ingen pauser, jeg presser og presser. Kjenner babyen skli nedover fødselskanalen. Herregud, jeg er snart ferdig tenker jeg. Snart ferdig. Og der river det tak igjen. Ingen pauser, ingen brennende følelse der nede bare et heftig tak i hele kroppen som har bestemt seg.

Har du ri enda Nina? Har du?

Jeg har ikke sjanse til å svare, kroppen bare presser, vrenger seg nesten.
Så kjenner jeg hodet, som et plopp er det ute og et lite press til så er kroppen ute også.
Jeg merker mannen knekke sammen.

Jeg hører hun gråter, så blir det stille.
Veldig stille.

 
Går det fint med henne? Er alt bra?

Alt er fint Nina hun bare titter seg rundt, se her sier hun og løfter henne opp til meg.
Jeg griper rundt barnet mitt med begge armene. Jeg gråter ikke, det gjør mannen.
Jeg er klar, tilstede og suger til meg øyeblikket. Jeg fikk premien min. Og jammen er hun velskapt også.

Selskapet i fødestuen varte i 18 minutter.
14.48 ble hun født.
For 18 små minutter siden tuslet jeg over til fødestuen,
for 30 minutter siden snakket jeg til henne på innsiden.
Nå kysser jeg henne på pannen.

Jeg vant, over angst og frykt.
Jeg hadde babyen på utsiden. Hel, fersk og uendelig vakker.


Noen få pyntesting måtte til, også fikk vi være bare oss.
Hun på puppen umiddelbart.

Hun var en proff.

Vi fikk flere timer på fødestuen. Bare vi tre.
Og som ekstra service ble vi trillet på eget rom etterpå.
På enerom fikk jeg tid for meg selv. Mannen ble med for å se at Oda ble vasket, veid og målt.
Jeg lå helt alene. Knakk sammen.
Lettelse, lykke og en uendelig deilig følelse av mestring.
Jeg bestemte meg for å filme, videoen sitter langt inne å dele, men jeg gjør det likevell. den viser akkurat hvordan jeg følte det.
 


 
Småkald etter et bad ble hun pakket godt inn og lagt i armene til pappa.

En videosamtale til barna ble tatt og de stolte storesøsken kunne få vite at nå var hun endelig her.
Gjett om vi gledet oss til å vise henne på ordentlig.

 
Følg vår hverdag med fem små på snapchat: idebankmamma
 

Odas fødselshistorie – 5. og siste (?) gang….del 1

Svangerskapet med minstemor ble humpete.
Premature rier, blødninger og tull gjorde det til at det ble hyppige turer til sykehuset.
men med en god dose fødselsangst innabords var det absolutt ingenting negativt med å bli godt kjent på fødeavdelingen.
Jeg følte meg nærmest hjemme der ettersom besøkene økte og magen vokste.
Et brennende ønske vokste i takt med magen, jeg ville så inderlig at denne fødselsopplevelsen skulle bli god.
Jeg vet inderlig godt at man ikke kan planlegge en fødsel, men man kan forberede seg.
Det sies at øvelse gjør mester, men kanskje ikke på fødsel.
På en måte har jeg bare blitt værre og værre for hver eneste en. Skrekkblandet fryd kort oppsummert.
Angst også, innimellom. Mest redd var jeg for å ikke rekke frem.
Etter siste fødsel hadde vi flyttet, og hadde nå 1 time å kjøre til sykehus.
Jonatan sin fødsel var 45 min aktiv. Matte er ikke min sterkeste side, men dette regnestykke ser til og med jeg at ikke går opp.
Jeg var innom tanken på hjemmefødsel flere ganger.
En del av meg hadde veldig lyst, mer lyst enn å føde på sykehus. Tanken å kunne krype opp i egen seng med en nyfødt bylt med kjente lukter og lyder fristet meg veldig.
Men det var ingen hjemmejordmor nær nok. Hun måtte komme ifra sykehuset, og siden jeg bruker en time, gjør hun også det.
Jeg ønsket å bli satt i gang.
Sykehuset nølte, ville at dette skulle skje naturlig.

Jeg tok det opp hver eneste samtale. Holdningene til igangsettelse forandret seg for hvert menneske jeg snakket med.
Noen var helt enige, andre mente at dette kom til å gå fint.
Jeg ble forvirret og sliten.
Eneste som holdt meg helt oppe var at jeg kjente på en spenning og glede over babyen i magen. I likhet med 4. svangerskap var jeg denne gangen også depresjonsfri. Jeg gledet meg over svangerskap og ikke minst gledet jeg meg til å hilse på henne, kose, omfavne henne og ikke minst gjøre henne til en del av resten av flokken.
Uke 38 var jeg booket inn til samtale. Nå hadde angsten for å ikke rekke frem tatt overhånd og jeg slet med å sove og slappe av. Mannen fikk knapt lov til å reise på butikken, jeg var livredd for at ting skulle skje når jeg var alene.
Jeg tok med meg mannen på samtalen og kvinnet meg opp. Nå skulle jeg si det slik det var og virkelig kreve en igangsettelse under kontrolerte former.
Samtalen tok en helt annen vending.
Uten å helt vite hvordan, satt jeg og mannen plutselig i en instruksjonstime på hvordan vi eventuelt skulle ta imot barnet selv.
Mannen ble beordrett til å kjøpe seg headsett, slik at han hørte hva slaks instruksjoner som ble gitt på telefon fra føden når det satte i gang.
Hun anbefalte oss å bli hjemme og heller vente på ambulansen, istede for å kjøre for å møte.
Det var bedre å føde på badet enn i en grøftekant sa hun.
Jeg klarte ikke svare, bare hikstet og tørket tårer.
Hun snur seg mot mannen, vil du jeg skal forklare deg hvordan det ser ut der nede når barnet kommer?
NEI sa han så klart og tydelig som jeg aldri har hørt han før. Nå hadde han fått nok.
Han gjorde det klart at dette hverken var beroligende eller tryggende. At han, i likehet med meg ønsket at dette skulle bli en god opplevelse for alle parter. At et headsett og noen nyvasket håndkle ikke var noe han hadde planer om å ha klart.
Han ønsket at jeg, og barnet skulle bli omringet av fagfolk som kunne dette.
For all del, hun hadde nok rett, vi hadde nok taklet en fødsel vi to, om det var slik det skulle gå. Men det var så langt ifra noe vi ønsket å forberede oss til.
Samtalen ble avsluttet kort og ubehagelig. Vi avtalte nytt møte to dager senere.

6. mai 2017 

Vi hadde time tidlig på dagen, godt var det. Jeg var temmelig spent på hva som skulle skje.
Jeg hadde kvinnet meg opp. Bestemt meg for å kreve at dette skulle bli slik jeg ønsket.
Dette var min kropp, min fødsel og jeg skulle gjøre det jeg kunne for å få en god opplevelse.
Der er du jo, et velkjent ansikt står midt i gangen og venter på meg.
Bli med inn her du.
Jeg kjører talen min på repeat i hodet, jeg skulle være tøff og stå på kravene.
Denne gangen skulle de ikke sende meg hjem.
Hun åpner en dør og geileder meg inn på observasjonsrommet.
Jeg stusser litt over romvalget, de andre gangene vi har kommet for sjekk er det kontrollrommet vi har gått inn på.
Så ser jeg, på bordet ligger utstyret klart. pakket inn i sterile pakninger og et armbånd med mitt navn på ligger der også.
Er du klar nå da? sier hun og smiler.
Klar?
Klar for hva da?
Neimen Nina sier hun og ler.
Du skal jo settes i gang?!


Følg meg gjerne på snapchat: Idebankmamma

Del to finner du her

Her kan du lese Jonatans historie

for 11 år siden…

Jeg husker det som om det var i går, nesten hvert eneste lille sekund av det hele..
Men sannheten er at det er 11 år siden.
Øyeblikket har brent seg inn i hjernen min, og rett som det er går det på repeat.
Det var ikke i går, det var for 11 år siden.
Det var et øyeblikk jeg hadde ventet over ett år på, til tross min unge alder.
Og der stod jeg altså, for 11 år siden, med to blå i hånden.
For første gang, sjokkert, redd og lykkelig og fryktelig alene.
Jeg hadde lovet mannen å vente med å teste til han kom hjem fra jobb.
Jeg sprakk etter 30 min.
Jeg hadde allerede gått 15 runder opp og ned trappen og sagt herregud herregud herregud.
Så måtte jeg hyle litt, så begynte jeg å gråte.
Jeg gråt av glede, lettelse og frykt.
jeg,…JEG skulle bli mamma.
Jeg følte meg nærmest hudløs, alle følelsene utenpå og et hjerte som gikk løpsk.
Hvorfor venta jeg ikke? Jeg husker jeg måtte dele nyheten med ei venninne jeg hadde på messenger.
Vi jublet litt sammen, jeg visste vel egentlig ikke hva jeg jublet for.
Skulle jeg tro på testen? Det var jo bare en, kanskje den viste feil?
Det var 16. mai og en evighet til jeg kunne kjøpe en ny.
Hele 2 dager.
Jeg googlet.
Positivt var visst positivt.
To tydelig streker kunne bare dukke opp når urinen innehold hcg, og hadde urinen hcg var man gravid.

Jeg
var
GRAVID!
Timene var uendelig lange til han kom hjem, den blivende pappan.
Midnatt ble det nesten i det han trampet inn døra.

Jeg ba han sette seg i sofaen.
Jeg klarte først ikke si noe, bare smilte, så begynte jeg å gråte.
Jeg gikk rett på sak.
Du skal bli pappa.
Han svarte ikke.
Jeg klarte ikke vente sier jeg, og strekker frem testen.
Se to streker, jeg er gravid.
Du skal bli pappa.
Han rister på hode.
Du skulle jo vente?
Så smiler han.
Er det sant?
Jeg vet ikke sier jeg, men testen sier så.
Han smiler mer, jeg ser han tårer opp også.
Også klemmer vi.
lenge.
Så blir vi sittende der, ved siden av hverandre i sofaen.
Klimaksen var der, men vi begge temmelig rolig.
Og helt helt stille.
To skulle bli tre.
For 11 år siden.
Lite visste vi at det hele skulle ende med at to skulle bli til sju..
 
 

Mamma du er nesten som en madrass…

Jeg står foran speilet på soverommet. I sengen min ligger et lite nurk på 6 dager å sover.

Det er tidlig fredags morgen.
Femåringen har akkurat vært innom, delt noen av sine flertusen daglige ord med meg før hun spratt videre. Hun sa mye, jeg hørte ikke alt.
Men det siste hun sa før hun gikk, gav gjenklang og ordene har jeg hørt igjen og igjen i hodet mitt.
Hun så på meg, mens jeg lå å ammet min nyfødte, som akkurat har krøpet ut av en sprengt og full mage.
Hun tittet en stund, før hun smilte og sa.
Mamma… nå er hele du mamma nå.
Jeg skjønte ikke hva hun mente og spurte.
Hun forklarte;
Ja for nå har du skikkelig mammakropp også. En god og myk en, som er god å kose på. Det er derfor Oda liker så godt å være i nærheten av deg, du er jo nesten som en madrass.
Hun klemte litt på magen min før hun jumpet ut av sengen og hoppet ut av soverommet så museflettene spratt.
 
Nesten som en madrass.
Jeg karret meg ut av sengen. Stiv og støl og veldig øm både her og (ja du vet…) der.
Et hår som roper DUUUSSSJ. Et ansikt som ikke har sett sminke siden 2. trimester, 2 trøtte øyne.
Pupper som ser ut som to slitne silikonpupper etter et hardt liv.
Såre, sprengte og en smule deformerte. Den ene større enn den andre. Ingen tvil om hvilken pupp som er den neste hun skal spise av.
Så er det magen..
Nesten som en madrass…
Igrunnen en god beskrivelse, fra en sprengt heliumsballong og rett over til en godt brukt madrass.
Mammakroppen der altså.
Jeg står der foran speilet og klarer ikke helt bestemme meg for om ordet er negativt eller positivt ladet.
Mammakroppen..

Hun grynter litt bak meg, hun på 52 perfekte cm og nesten 4 kilo.
Sporene på magen, er avtrykk av henne.
Og hennes fire andre nydelige søsken.
Kroppen min er en maskin, den har laget fem mennesker.
Ved hjelp av en liten celle fra den jeg elsker høyest ble de til. Alle fem.
Kroppen min har bygd hver fot, hver arm, hvert hjerte.
Båret de frem til friske barn.
Født de naturlig.
Og gitt de dråper av gull i livets start.
Mammakroppen min er fantastisk.
Mammakroppen min er rå.
Mammakroppen min er sliten.
Mammakroppen min er nesten som en madrass.
Kroppen min har prioritert andre, i flere år har den næret andre, bygd kroppene til andre.
Gitt liv til andre og satt seg selv på sisteplass.
Mammakroppen har gjort en tapper innsats som har satt spor og preg jeg må bære resten av livet.
Kroppen min oppfylte drømmen min, men forlot for å gi meg den drømmekroppen.
Jeg er mamma, takket være min kropp.
Jeg er uendelig takknemlig.
Og konsekvensene.. ble det en mammakropp?
En kropp ingen higer etter, en kropp godt skjermet fra magasiner, tv og media generelt.
En kropp man blir hyllet for om man TØRR å vise den frem.
En kropp man må ha mot for å vise frem?
Skal jeg skjemmes, over mammakroppen min?
Eller burde jeg bære den frem med stolthet for jobben den har gjort?

Hodet forteller meg en ting, hjerte en annen
De kommer nok aldri til å bli enige..
Men uansett, er denne kroppen, mammakropp eller ei min, nå og så lenge jeg lever.
Jeg får gjøre det beste ut av det.
Selvsagt skal den pleies og settes på førsteplass igjen etterhvert, det trenger den.
Alle kropper trenger det, mammakropp eller ei.
Men sporene etter jobben den har gjort kommer jeg aldri til å bli kvitt.
De kommer alltid til å være der.
Litt som en madrass, kanskje litt fastere…
 
 
Hva tenker du når du hører ordet Mammakropp?
Bli med oss på diskusjonen på snapchat da vel.
Legg meg til ved å trykke her om du er på mobil eller legg meg til: Idebankmamma