Svangerskapet med minstemor ble humpete.
Premature rier, blødninger og tull gjorde det til at det ble hyppige turer til sykehuset.
men med en god dose fødselsangst innabords var det absolutt ingenting negativt med å bli godt kjent på fødeavdelingen.
Jeg følte meg nærmest hjemme der ettersom besøkene økte og magen vokste.
Et brennende ønske vokste i takt med magen, jeg ville så inderlig at denne fødselsopplevelsen skulle bli god.
Jeg vet inderlig godt at man ikke kan planlegge en fødsel, men man kan forberede seg.
Det sies at øvelse gjør mester, men kanskje ikke på fødsel.
På en måte har jeg bare blitt værre og værre for hver eneste en. Skrekkblandet fryd kort oppsummert.
Angst også, innimellom. Mest redd var jeg for å ikke rekke frem.
Etter siste fødsel hadde vi flyttet, og hadde nå 1 time å kjøre til sykehus.
Jonatan sin fødsel var 45 min aktiv. Matte er ikke min sterkeste side, men dette regnestykke ser til og med jeg at ikke går opp.
Jeg var innom tanken på hjemmefødsel flere ganger.
En del av meg hadde veldig lyst, mer lyst enn å føde på sykehus. Tanken å kunne krype opp i egen seng med en nyfødt bylt med kjente lukter og lyder fristet meg veldig.
Men det var ingen hjemmejordmor nær nok. Hun måtte komme ifra sykehuset, og siden jeg bruker en time, gjør hun også det.
Jeg ønsket å bli satt i gang.
Sykehuset nølte, ville at dette skulle skje naturlig.

Jeg tok det opp hver eneste samtale. Holdningene til igangsettelse forandret seg for hvert menneske jeg snakket med.
Noen var helt enige, andre mente at dette kom til å gå fint.
Jeg ble forvirret og sliten.
Eneste som holdt meg helt oppe var at jeg kjente på en spenning og glede over babyen i magen. I likhet med 4. svangerskap var jeg denne gangen også depresjonsfri. Jeg gledet meg over svangerskap og ikke minst gledet jeg meg til å hilse på henne, kose, omfavne henne og ikke minst gjøre henne til en del av resten av flokken.
Uke 38 var jeg booket inn til samtale. Nå hadde angsten for å ikke rekke frem tatt overhånd og jeg slet med å sove og slappe av. Mannen fikk knapt lov til å reise på butikken, jeg var livredd for at ting skulle skje når jeg var alene.
Jeg tok med meg mannen på samtalen og kvinnet meg opp. Nå skulle jeg si det slik det var og virkelig kreve en igangsettelse under kontrolerte former.
Samtalen tok en helt annen vending.
Uten å helt vite hvordan, satt jeg og mannen plutselig i en instruksjonstime på hvordan vi eventuelt skulle ta imot barnet selv.
Mannen ble beordrett til å kjøpe seg headsett, slik at han hørte hva slaks instruksjoner som ble gitt på telefon fra føden når det satte i gang.
Hun anbefalte oss å bli hjemme og heller vente på ambulansen, istede for å kjøre for å møte.
Det var bedre å føde på badet enn i en grøftekant sa hun.
Jeg klarte ikke svare, bare hikstet og tørket tårer.
Hun snur seg mot mannen, vil du jeg skal forklare deg hvordan det ser ut der nede når barnet kommer?
NEI sa han så klart og tydelig som jeg aldri har hørt han før. Nå hadde han fått nok.
Han gjorde det klart at dette hverken var beroligende eller tryggende. At han, i likehet med meg ønsket at dette skulle bli en god opplevelse for alle parter. At et headsett og noen nyvasket håndkle ikke var noe han hadde planer om å ha klart.
Han ønsket at jeg, og barnet skulle bli omringet av fagfolk som kunne dette.
For all del, hun hadde nok rett, vi hadde nok taklet en fødsel vi to, om det var slik det skulle gå. Men det var så langt ifra noe vi ønsket å forberede oss til.
Samtalen ble avsluttet kort og ubehagelig. Vi avtalte nytt møte to dager senere.

6. mai 2017 

Vi hadde time tidlig på dagen, godt var det. Jeg var temmelig spent på hva som skulle skje.
Jeg hadde kvinnet meg opp. Bestemt meg for å kreve at dette skulle bli slik jeg ønsket.
Dette var min kropp, min fødsel og jeg skulle gjøre det jeg kunne for å få en god opplevelse.
Der er du jo, et velkjent ansikt står midt i gangen og venter på meg.
Bli med inn her du.
Jeg kjører talen min på repeat i hodet, jeg skulle være tøff og stå på kravene.
Denne gangen skulle de ikke sende meg hjem.
Hun åpner en dør og geileder meg inn på observasjonsrommet.
Jeg stusser litt over romvalget, de andre gangene vi har kommet for sjekk er det kontrollrommet vi har gått inn på.
Så ser jeg, på bordet ligger utstyret klart. pakket inn i sterile pakninger og et armbånd med mitt navn på ligger der også.
Er du klar nå da? sier hun og smiler.
Klar?
Klar for hva da?
Neimen Nina sier hun og ler.
Du skal jo settes i gang?!

Følg meg gjerne på snapchat: Idebankmamma

Del to finner du her

Her kan du lese Jonatans historie