(del 1 finner du her)
Alt lå klart på bordet til meg.
Jeg kjente det knyte seg i magen på meg.
Jeg ble rød i kinna og ør.
Jeg skal settes i gang?
Klart du skal, sier jordmor og viser med hendene at jeg skal sette meg på sengen.
Du virker overrasket? Sier hun mens hun tar av meg skoene.
Overrasket er mildt sagt sier jeg og småler nervøst.
Vi har vurdert det til at det er det beste sier hun og nikker bekreftende.
Med tanke på din psykiske helse også, fortsetter hun, ser vi at det absolutt er en fordel å gjøre dette under ordnende former.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Alt som jeg har kjempet sånn for blir plutselig for brått og plutselig.
Skal jeg føde, i dag??
Hva tenker du da Nina? Skal vi bare sette igang?
Jeg får umiddelbart en pipelyd i øret, inne i kroppen føles det ut som krig.
Jeg tror jeg må tenke litt, sier jeg og gløtter på mannen.
Jordmor fanger opp blikket mitt, hva tenker du? Sier hun til mannen.
At det bare er å få unnagjort sier han og sender meg et blikk tilbake.
Hun har ikke godt av flere dager slik som dette.
Jeg vet han har rett, men sier ingenting.
Her er et forslag, jeg undersøker deg nå. Også tar vi det med i beregningen.
Er du fullstendig umoden lar vi det hele kanskje vente litt. Dette skal vi gjøre på best mulig måte.
Oss skal du stole på, du er ikke alene om dette Nina, vi er her sammen med deg. Alle sammen.
Undersøkelsen unnagjort, gode nyheter.
Moden som en spiseklar avokado og alt klart til å ta vannet.
Jeg nøler likvel, men, når føler man seg klar for en igangsettelse?
Jeg ber henne gå ut, så jeg får pratet med mannen i fred.
Jeg ender opp med å hulke som et lite barn i det hun går ut.
Redd, forvirret og en smule lettet. Jeg fikk det jo som jeg ville. Men alt så inderlig plutselig.
Vi bare gjør det, sier han mens han holder hardt rundt meg. Vi bare gjør det nå, så er det over.
Jeg er her med deg hele veien, og vi vet jo at dette klarer du fint. Jeg vil hilse på minstemor.
Greit sier jeg, vi kjør på. nuh.
Jeg kaster bort tårer, legger meg til rette og gir mannen et klarsignal på å dra i snoren.
Lets do this!
Jeg går rett inn i fødselforkledning. Med nettingtruse og bleie.
Vannet taes og sildrer ut krystallklart, akkurat slik det skal være.
Sånn, sier hun fornøyd og kaster unna vannkroken og hanskene.
Dette kan ta timer, det kan ta dager. Men nå er vi igang Nina!
Hun er en smule mer begeistret enn meg, en adrenalindusj har tatt over kroppen og jeg sliter litt med skjelvinger. Allerede mens vi snakker kjenner jeg små murringer, men langt ifra vonde.
Hun går ut og mannen reiser seg.
Hvor skal du??
Jeg skal bare hente bagen din, nå trenger vi fødebagen vettu.
Han er så fornøyd der han står, nå var vi igang, på sykehuset. Han visste at sjansen for at han skulle ende opp som jordfar var temmelig minimal.
Så går han ut, og jeg og veslemor ble sittende alene.
Et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Jeg hørte barn leke på utsiden, kjente solen varme kjennom vindu og gardinen danset i vårvinden fra vinduet som stod på gløtt.
Det i grunnen en fin dag å komme ut på, sa jeg til henne mens jeg la hånden på magen.
Vi skal klare dette du og jeg. Hun gjorde noen krumspring der inne så jeg kjente det sildret vann. En underlig følelse av å tisse på seg.
Jeg lukket øynene, dro pusten inn og lente meg tilbake. Stemmen fra lydbåndet jeg hadde hørt på før fødsel (den kan du lese mer om her) kom på besøk. Fortalte meg at dette skulle gå helt fint. Dette skulle jeg selvsagt klare.
Plutselig var mannen tilbake, fødebag og en iskald cola Zero.
Nuh var det dags.
Kjenner du noe?
Nei lite sier jeg, noen murringer nå og da… men ikke vondt.
Husk å gå på do nå da, så slipper du det senere.
Han hadde rett.
Jeg kviet meg for å reise meg, var redd det hele skulle falle ut som et fossefall.
Det gikk fint.
Hun får svart hår sier jeg fra toalettet.
Jeg hørte han nærmest datt av stolen.
Kommer hun nååå?
Nei nå må du gi deg sier jeg og ler.
Men ser sort hår i bleia, helt merkelig.
Appropo, jeg trenger ny bleie.
Det er lite med fødsel som er sexy 😉
Han åpner skyvedøra, stikker en hånd inn med ny bleie.
Du må ikke sii sånn sier han mens han smeller døren igjen.
Murringene kommer og går.
men ingen så jeg vil påpeke at dette gjorde vondt.
Tusler tilbake til sengen og humøret er grunnen ganske bra.
Vi tuller og fjaser, diskuterer hvordan vi skal fortelle de fire andre om at lillesøster endelig er her.
Vi undrer på hvem hun er lik og hvor stor hun er.
Murringene kommer og går, men ingen så vonde at de avbryter den gode praten.
Jeg tar meg til og med tid til å ta en fødeselfie.

Det er bare meg, han og hun der inne, ingen forstyrrer oss.
En ny tur på do, jeg har tømt en mugge med saft i det gode selskapet.
På veien ut, forteller kroppen meg klart og tydelig at dette vil så langt ifra ta dager.
Jeg griper tak i sengeenden på vei ut av døra og tar imot en rie.
Auuu sier jeg når den slipper, rynker på nesa og sender sambo et skeptisk blikk.
Han smiler, jeg er ikke like happy.
En ny kommer på, uten kontroll lager jeg lyder. Svetten begynner å piple og jeg merker roser i kinnene.
Han kommer mot meg, lar pannen min hvile mot brystet hans.
Nå er vi i gang hvisker han og rister litt i meg.
Denne var hardere enn den første.
Jeg tror vi må ringe på sier jeg.
Jeg merker han strekker seg etter tråden og den jevne dype duringen begynner å rope etter en jordmor for oss.
Jeg forsvinner nå sier jeg, han vet hva jeg mener.
I hver fødsel har jeg nærmest vært utilgjengelig. Jeg forsvinner i en tykk tykk fødeboble. Får med meg alt som skjer utenfor men for konsentrert til å si så mye selv. Fokuset er å takle smertene og beholde roen.
Mannen blir mitt talerør fra nå av, han kjenner meg godt, jeg stoler på han.
Så kommer de endelig.
To ivrige hvitkledde.
Nå! Skjer det noe her?
Jeg orker ikke svare, bare nikker mens jeg tar imot enda en ri.
Så flott sier de begge og begynner straks å kle av meg klærne jeg har på meg og kaster på meg en sykehusskjorte.
Da går vi over Nina, så får vi gjøre klart til lillesøster skal komme.
Kl er 14.30
Vi får samme fødestue som jeg fødte størstebror i 2010. Ingen gode minner i veggene. Jeg var syk og redd. Ville ikke en gang ha han på brystet når han ble født. Jeg bestemte meg for at det skulle bli annerledes denne gangen.
Jeg får hoppe opp i fødesengen.
Sitter sånn halveis behagelig, orker ikke å anstrenge meg mer.
Skal jeg undersøke?
Jeg nikker.
5 cm Nina, nå er vi igang.
Å kjære vene, ikke mer tenker jeg i mitt stille sinn.
Jordmor registrerer litt, jeg stønner meg gjennom nok en ri. De gir meg knapt pause.
Er du tørst?
Jeg rister på hodet.
Jo du må drikke litt vettu Nina.
Jeg drikker etterpå får jeg stotret ut.
Nei, hent en mugge med saft hun liker sier hun og ser på mannen.
Jeg griper tak i han i det han reiser seg.
Sier ingenting men han skjønner.
Jeg tror ikke hun ønsker jeg skal gå sier han forsiktig.
Barnepleieren som ordner i stand i bakgrunnen melder seg frivillig.
Jeg tviholder i armen til min standhaftige mann, en smertestillende i seg selv.
Da må du bare si ifra Nina, om du ønsker no. Varmepute, lystgass kanskje ball?
Jeg og jordmor er i konflikt. Jeg føler jeg snart er ferdig.
Og her skal hun fikse både treningsball og mugge med saft.
Alt jeg kan tenke er når i pokker skal jeg få til å drikke den?
Jeg blir usikker, tenk om hun har rett. Tenk om dette bare er starten.
Jeg bestemmer meg for at jeg skal klare fire rier til. Om ikke noe har skjedd da skal jeg takke ja til lystgass.
Hun står fortsatt ved siden av meg, og venter på svar.
Jeg tror ikke du får noe svar sier mannen som merker jeg synes det er irriterende at hun står der å venter.
Nei, men da henter jeg en ball jeg, sier hun og spretter bort på lette bein.
Jeg hører døren smeller igjen i det en metallsmak fyller munnen min.
Dette kjenner jeg igjen fra før.
Trykk på knappen, dra i snora sier jeg.
Mannen er rask og drar i snora.
Jordmor som akkurat har forlatt rommet, snur heldigvis umiddelbart og kommer inn igjen.
Ringte dere?
Hun kommer nå sier jeg i det jeg kjenner trykketrangen ta overhånd.

Så river det i hele kroppen, jeg husker hvor mye jeg hater pressriene. Jeg mister all kontroll for kroppen skal ha ungen ut umiddelbart. Jeg fokuserer på å følge kroppen, lar den ta styringen. Kroppen snakker med STORE bokstaver. TRYKK sier den, jeg trykker..

Oj se her ja, sier hun mens hun drar på hansker og drar ivrig i snoren etter barnepleieren som kommer inn med en mugge i hånden.

Jeg griper etter mannen, men finner han ikke ved min side han tar tak i hendene mine, han har flyttet seg, som et superteam jobber vi sammen, uten å si noe til hverandre. Han står bak hodet, akkurat der jeg trenger han. Jeg strekker ut armene og han griper dem. Han holder imot. Jeg tar i, alt jeg makter.
Kroppen tar ingen pauser, jeg presser og presser. Kjenner babyen skli nedover fødselskanalen. Herregud, jeg er snart ferdig tenker jeg. Snart ferdig. Og der river det tak igjen. Ingen pauser, ingen brennende følelse der nede bare et heftig tak i hele kroppen som har bestemt seg.

Har du ri enda Nina? Har du?

Jeg har ikke sjanse til å svare, kroppen bare presser, vrenger seg nesten.
Så kjenner jeg hodet, som et plopp er det ute og et lite press til så er kroppen ute også.
Jeg merker mannen knekke sammen.

Jeg hører hun gråter, så blir det stille.
Veldig stille.

 
Går det fint med henne? Er alt bra?

Alt er fint Nina hun bare titter seg rundt, se her sier hun og løfter henne opp til meg.
Jeg griper rundt barnet mitt med begge armene. Jeg gråter ikke, det gjør mannen.
Jeg er klar, tilstede og suger til meg øyeblikket. Jeg fikk premien min. Og jammen er hun velskapt også.

Selskapet i fødestuen varte i 18 minutter.
14.48 ble hun født.
For 18 små minutter siden tuslet jeg over til fødestuen,
for 30 minutter siden snakket jeg til henne på innsiden.
Nå kysser jeg henne på pannen.

Jeg vant, over angst og frykt.
Jeg hadde babyen på utsiden. Hel, fersk og uendelig vakker.

Noen få pyntesting måtte til, også fikk vi være bare oss.
Hun på puppen umiddelbart.

Hun var en proff.

Vi fikk flere timer på fødestuen. Bare vi tre.
Og som ekstra service ble vi trillet på eget rom etterpå.
På enerom fikk jeg tid for meg selv. Mannen ble med for å se at Oda ble vasket, veid og målt.
Jeg lå helt alene. Knakk sammen.
Lettelse, lykke og en uendelig deilig følelse av mestring.
Jeg bestemte meg for å filme, videoen sitter langt inne å dele, men jeg gjør det likevell. den viser akkurat hvordan jeg følte det.
 

 
Småkald etter et bad ble hun pakket godt inn og lagt i armene til pappa.

En videosamtale til barna ble tatt og de stolte storesøsken kunne få vite at nå var hun endelig her.
Gjett om vi gledet oss til å vise henne på ordentlig.

 
Følg vår hverdag med fem små på snapchat: idebankmamma