Jeg måtte sjekke begge appene på tlf, for dette kan da umulig stemme var min første tanke.
Jeg oppdaget jo dette svangerskapet.. i går??
Men jo da, godt i gang med uke 27 og jeg har 100 dager igjen til termin, det betyr at den lille kroppen jeg bærer på er her innen det har gått 100 dager. Jeg vet nemlig at han kommer før termin, siden jeg blir igangsatt.
På tide med en ny oppdatering, så her kommer

8 punkter om svangerskapet i uke 27

Kroppen/formen min:
Jeg sitter i skrivende stund på sykehuset og det er vel litt kort oppsummert.
Her skranter kroppen litt om dagen og jeg har det ikke tipp topp. Om det jeg føler på er svangerskapsrelatert eller ikke er vanskelig å si, siden jeg er temmelig gravid, men noe allrigth er det ikke. Kort oppsummert har jeg svært lite energi, svimmel, nummen i hendene og bena, ser stjerner og hodepine. Jeg er sykmeldt, men ikke fult. Det tørr jeg rett og slett ikke pga psyken. Jeg TRENGER noe annet å tenke på innimellom. Heldigvis kan mye av jobben tilpasses og jeg kan utføre arbeidsoppgaver fra senga om så.

(jepp konstant møkkete speil, thats my life)
Magen den vokser, og jeg måtte le litt når jeg gjorde en sammenligning på instagram, for det er neimen ikke langt unna høygravid med nr 6 og dette svangerskapet. Denne kula vet hva hun skal, så hun vokser.. og det raskt.
Ellers bærer kroppen lite preg av at den bærer tungt, noe som er ørlitt frustrerende siden jeg ikke klarer å bruke den pga svimmelheten.
Inne i magehulen.
Jeg tok en titt på forrige oppdatering jeg tok for meg disse punktene (uke 23) da kunne jeg se magen hoppe, men kjente ingenting. Nå kjenner jeg han for å si det sånn. Skikkelige ninjaspark overalt. Han blir passet godt på, og ved forrige vekst estimering viste tilveksten ca 5%+ noe som er helt innafor normalen, og helst slik jeg vil ha det 🙂 Siden han skal ut litt før er det veldig kjekt at han ligger over stede for under snitt.

Han er helt ferdig der inne, skal bare legge på seg og modnes. Tenk det.
En ting er sikkert, han har en god bunt med søsken som venter noe innmari og er veldig spente på hvem han er og hvem han ligner på.
Psyken:
Uff, merker jeg har lyst til å hoppe over hele punktet, for her merker jeg at det skranter ørlitt om dagen.
Mest fordi jeg er i stand til å gjøre så lite, dermed alt alt for god tid til å bare sitte å bare være, tenke og gruble.
Og det merker jeg jo at det uten tvil ikke er særlig heldig. Det kommer lite godt ut av grublingen.
Samtidig kjenner jeg bølger av nedstemthet som overrumpler meg rett som det er. Noe som gjør at jeg trekker meg unna for å ikke plage andre med mine tårer som jeg ikke helt klarer forklare hvor kommer fra.
Jeg har valgt å be om å få noen å snakke med, ikke fordi det er krise enda men vi trenger jo ikke gå helt dit gjør vi vel?

Innkjøp.
Med 100 dager igjen føler jeg jo at jeg på sett og vis har good tid, men jeg vet jo inderlig godt at denne tiden flyr.
Jeg har sett at jeg har rukket å gi bort de minste babyklærne så alt opp til 68/74 er dessverre gitt bort.
Av utstyr tror jeg nok at jeg har alt jeg trenger, mulig jeg vil vurdere en annen søskenvogn til minstemann og magemann da den vi har ikke er helt optimal på terreng som er det vi oftest triller på når alle skal med.
Jeg har handlet to plagg, begge hos Memini sitt januarsalg. (ikke reklame kun tips)
Denne nyyydelige cardiganen i ull:

Tanken er egntlig at siden han kommer i april vil det være veldig variable temperaturer. Vi kommer helt garantert til å bruke bilstolpose og da kan det fort bli varmt med hel dress. Derfor tenker jeg at en god ull cardigan vil være kjempe praktisk.
Og denne synes jeg var såå fin.
Også denne herlige bodyen.

Han vil jo alltid være vår alles kjære lillebror.
I tillegg, har jeg begynt å småhandle litt i egen butikk. Og har akkurat trykket hjem dette sette:

Ha ha jepp sitter hjemme og bestiller i egen butikk faktisk. Jeg synes forøvrig det er veldig kjekt med slike kryssover bodyer til de aller minste. Da slipper man å tre over hode.
Det er forresten hele 35 % på alt av tøy fra nameit i butikken nå (reklame for egen butikk)
Cravings:
Nei, ingen spesielle ting, men jeg får helt tydelige akutte innfall som kan være alt ifra sjokolade til agurk til fiskepinner.
Og når de kommer, må jeg ha de nåååå. Også er jeg temmelig hyppig sulten. Tror jeg kunne spist heeelee tiden, men prøver hardt og iherdig med å begrense meg ørlitt.
Familien:
Som nevnt tidligere er det tydelig at kulen tar større plass, ikke bare fysisk men også i tankene til de små som venter.
Nå er det obligatorisk å gi lillebror i magen en nattaklem, han på fire gleder seg som aldri før til påske (termintider) og det er rett som det er spørsmål rundt ståa i magehula.
Han sparker også hardere nå, så rett som det er kan vi se på at magen hopper og barna skjønner tilsynelatende mer og mer at det er en liten kar der inne. Kanskje til og med mer enn meg.
Minstemor derimot, mener babyen er ute allerede, vi har jo Daniel 😉

Søvn.
Det er lite med svangerskapet som holder meg oppe, men er jo rett som det er oppe til en liten kropp som hoster, gråter, drømmer osv. Noen netter har jeg flaks og får tilbringe hele natten under dyna.
Hva jeg gleder meg til.
Der ser jeg at jeg er temmelig på samme status som sist.
Jeg skjønner rett og slett ikke helt at jeg bærer frem enda en liten soldat.
Jeg har på de aller fleste svangerskap kjent på en uvirkelighet, men nå bare er det heeelt uvirkelig, vanskelig å forklare.
Men om jeg skal sile ut nooooe jeg gleder meg til. Så er det nok å få ha kroppen for seg selv, og kunne ta vare på den slik jeg ønsker. Pga formen er ståa temmelig inaktiv og dorsk om dagen, og DET er jeg for rastløs til egentlig.