Så sitter jeg her, med kule på magen, klump i halsen, et hvit bånd rundt armen i en metallseng med gjerder på.
På et hvit rom, med ukjente lyder og lukter.

Her har jeg tilbragt natten, på sykehus.

Jeg liker det så absolutt ikke, men det var nødvendig.
En natt med fokus på hvile og pleie. Hente seg inn og prøve å få denne kroppen til å hvile.

Både dette svangerskapet og noen tidligere har jeg delvis delt med dere.
hvordan hverdagen påvirkes, helsen min både psykisk og fysisk.
Hvordan det å bygge et lite menneske påvirker en hel familie på godt og vondt.

Jeg har et mål for øye, å vise at det er ulike måter å takle et svangerskap på, både fysisk og psykisk.

Hver eneste dag får jeg takk i innboksen, for jeg jeg nøytralisere det jeg selv fikk midt i fleisen som førstegangsgravid.
For hele seansen og reisen til å bli mor er fremstilt både av medier og influencere som en utelukket magisk tid hvor alt handler om å stå foran speilet i nydelig (ubehagelig) undertøy og dokumentere magen som vokser.

Jeg mener, hvor ofte ser man en gravid i komfortable truser… som dette

Antsikt med tydelig mangel på søvn, strekkmerker og hovne ben er jo aldri avbildet i blader og andre media?
Merkelig, er det ikke,  når det som oftest er realiteten?

og da er det ikke rart, at man får seg en liten, eller stor knekk.

 

Jeg deler med dere for å vise en form for virkelighet, min virkelighet.
Jeg deler min erfaringer, men går sjeldent inn på fakta eller informerer stort om medisinske tilstander.
Jeg kan fint dele at jeg er på sykehus, slik som nå, men ikke hva de gjør eller hvorfor.

Hvorfor? Fordi jeg er “bare” meg.
Til tross for hele sju svangerskap (egentlig 8 om man skal telle med alle) er jeg fortsatt bare meg.
Jeg er hverken lege, jordmor, barnepleier eller gynekolog.

Jeg kan ikke ta på meg det ansvaret med å informere, jeg kan ta på meg ansvaret med å holde meg til info jeg kan dele.
Mine erfaringer, følelser og opplevelser.

For ved siden av takk, og gode ord som heier, skryter og roper meg og oss frem, er det en annen type henvendelse jeg får, usedvanlig ofte.

“Hei, jeg er 14 uker på veg og våknet til blødninger, har jeg spontabortert tror du? Hva bør jeg gjøre?”

“Er det normalt å ikke kjenne liv så ofte i uke 32?”

“Jeg har så inderlig vondt nederst i magen og de kommer takvis, er det kynnere eller rier tror du?”

Å la meg først si, at jeg blir både rørt og takknemlig for at tiltroen til meg er så stor at jeg får slike henvendelser, likevel synes jeg trenden er skummel. For denne typen meldinger øker og flere av henvendelsene er av alvorlig grad, hvor det burde vært liten eller ingen tvil om at det hverken er tid eller riktig å spørre meg, en helt vanlig mor du egentlig ikke kjenner. Hvor det er helt obvius at det eneste du skal ringe er din egen lege, eller føden eller kanskje 113?

Det er akkurat som vi har mistet kildekritikken vår totalt, og både henviser oss til feil kilde og ikke minst velger å stole på feil.
Jeg ser det over alt, hele tiden.

“Ja jeg er helt sikker på at dette er riktig, jeg leste det på facebook”

“Ei på mammaforumet sa det, derfor gjør jeg sånn”

Vi tar avgjørelser rundt foreldrerollen basert på mennesker som hverken kan vise til det ene eller andre.
For all del, erfaringer er bra, veldig bra og mye inspirasjon kan hentes fra disse kanalene.

Men det er ikke alt vi kan avgjøre basert på det, og vi alle vet at våre erfaringer er ekstremt ulike.

Jeg jobber også i barneutstyrsbutikk, og også der opplever jeg det ofte.
Foreldre som har gjort endringer i måten de feks sikrer barna sine på, på bakgrunn av info fra en helt ukjent på Facebook til tross for at det kanskje er noe helt annet enn hva trygg trafikk sier.

Foreldre som har gjort tilpasninger i kostholdet til barn basert på en forumtråd, uten å snakke med helsestasjonen eller lege.

Og jeg sier ikke at det er feil, men er det ikke også litt skummelt?

Har vi ikke fagfolk av en grunn?

At de alltid har rett er nok å ta i, men at de burde vært vår mest naturlige kilde å gå til, er noe annet.

Men ikke i dag, i dag velger vi facebook, et forum eller en influenser først.

Er ikke det litt rart?

Hver eneste dag deler jeg mine erfaringer på mye i foreldrerollen, fordi jeg vet vi har felles utfordringer som snakkes for liten om.
Som det å føle seg sliten, slapp og lei i et svangerskap, en mage med høyvannstruse og strekkmerker.

For tidligere morninger og eventuelle tiltak vi gjør for å få sovet øøøørlitt lengre.

Praktiske løsninger i hus og hjem,
Godt utstyr, smarte duppedingser, artige kreativiteter osv osv.

Og for all del, spør meg gjerne om dette.
spør masse og jeg deler gledelig.

Men jeg ber deg også tenke deg om.
Når du søker råd, tips, informasjon.
Spør jeg den riktige nå? Leser jeg på rett sted?

Bør jeg bruke google, eller ringe helsesøster?

Jeg mener nok ikke helt hva jeg skrev i overskriften, for spør meg gjerne.
Jeg bidrar gjerne med mitt, men tenk deg om, og bruk både fornuft og magefølelse før du følger et råd fra noen du ikke kjenner.