Jeg våknet i dag med en merkelig følelse i kroppen.

Alt som jeg har utsatt uten problem, hadde jeg plutselig et brennere behov for å gjøre ferdig.
Soveplass til huleboeren, vaske klærne hans, pakke fødebag.

Etter en urolig natt hvor jeg hadde kommet på alt jeg burde gjøre var to do listen temmelig lang før jeg hadde fått gnidd søvnen ut av øya.

Kroppen verket i det jeg våknet, det er forsåvidt ikke noe nytt de siste dagene.
Men 37 uker på vei og en kule godt over gjennomsnittet stor så er det kanskje ikke så rart.
Er vel nesten mer et under at jeg faktisk sover.

I det jeg fikk rullet meg ut av senga merka jeg at kroppen hadde bestemt seg for å streike i dag.
Første steg gjorde vondt, og etter et par til merket jeg murring i korsryggen og nede foran i magen.
Magen strammer seg godt og å gå var absolutt ikke godt. Men tar meg tid til en liten mageselfie, med møkkete speil og full skittentøyskurv.

En tur på toalettet, og Iløpet av null komma niks hadde jeg nærmest makspuls.
For et raskt tørk får jeg se at slimproppen har gått.

HJELP!

Ikke bare hodet som forbereder seg, men kroppen også.

Jeg har fått en dato for igangsettelse, og den har jeg bestemt meg for å forholde meg til.
Men i realiteten kan selvsagt fødsel sette igang før.

Men jeg må innrømme at fornektelsen i hodet mitt er stor. Så stor at jeg er temmelig overbevist på at minstemann ikke kommer før denne datoen.

Men så ble det klinkende klart for meg i dag at han bestemmer helt selv, når han vil komme.
Han er ferdig der inne, og når han vil ut, ja det er i bunn og grunn opp til han helt frem til denne igangsettelsesdatoen.

Da MÅ han ut.

Dagen i dag har jeg murret meg gjennom, regelmessige maserier som er mer plagsomme enn vonde. Ingen fødsel men en solid reminder om hva som snart venter.

Jeg mistet det litt, en periode, eller rettere sagt, jeg mistet meg.

Jeg hater at denne angsten kommer igjen.
Hater det.

Jeg vil så inderlig oppleve en fødsel klar og tilstede, ikke omtåket og full av panikk.

Og midt oppi alt gikk det opp for meg, at dersom fødselen skulle sette igang før datoen, ja da har vi et ørlite logistikkproblem slik det er nå. Vi er tross alt hjemme med seks små, og jeg har veldig raske fødsler.

Da er jeg redd jeg ender opp med hjemmefødsel.

Han må ut, jeg er klar over det.
Og måten jeg jobber med meg selv i disse dager er enkel men vanskelig.
Jeg har fokus på premien, følelsen etterpå.
For det er ingenting i verden som gir meg samme rushet som den superwoman følelsen jeg får rett etter en fødsel.

Hvor hormonene endelig spiller på lag med en, man er årvåken. Kjenner alle lukter bedre, føler annerledes og føler seg uovervinnelig.

Jeg gleder meg til å se han, for selv nå når han fyller hele magen og sparker realt ifra seg, er det fortsatt uvirkelig at denne kroppen har klart å lage enda et menneske.

Denne gangen har det faktisk vært mer uvirkelig enn noen gang.

I dag har jeg vært så rolig som jeg bare kan være, hver eneste tak har gjort meg urolig, så har jeg roet meg ned, før neste tak tar over.

En lang dusj er unnagjort, kroppen er roligere, men jeg merker nå…at det er ikke lenge igjen.

Jeg både gruer og gleder meg.