Hvilken forskjell gjør 4 cm?

Jeg fødte under en pandemi.


Jeg fikk mitt syvende og siste barn da verden stod på hodet og på vent.
Jeg snur meg tilbake og tenker på det får jeg frysninger.

Ventetiden jeg i utgangspunktet synes er tøff og lang ble verre. Usikker, utrygg og uviss.

Jordmortimene ble færre, og på de få timene jeg fikk, ble jeg forberedt på å måtte gå inn på fødeavdelingen alene, kun i følge med min altoppslukende fødselsangst, og uten min trygge klippe, barnets far. det måtte jeg bare forstå, det var tross alt en pandemi.

Men jeg skulle jo tross alt føde et barn?

Jeg fødte, 7. april. en liten måned etter verden gikk i lockdown.
Jeg var heldig, mannen min var heldig, han fikk være med.

De gjorde unntak bare for meg, for oss. Med klippekort på fødeavdelingen kjente de meg godt.
Jeg hadde en fordel siden jeg hadde vært på samme avdeling 5 ganger før.
De snek mannen inn, før de fire obligatoriske centimeterne.

Jeg prøvde lenge å forstå, med voksende kul på magen hvorfor det var slik.
Hvilken forskjell gjør fire cm?

Og for hvem?

I etterkant har henvendelsene fra nervøse og ikke minst redde blivende mødre tikket inn.
De spises opp av usikkerheten og ikke minst skuffelsen over at fødselen ikke blir med de rammene de hadde sett for seg.

Å føde under en pandemi krever sitt, å gå inn i fødsel med frykt for å føde alene krever enda mer.

Og da spør jeg høyt igjen, hvilken forskjell gjør 4 cm?
Jeg prøver å forstå, har lest og lett, men finner ingen gode svar.

Når fødselspartner uansett må ta samme heis, gå gjennom samme gang og inn på samme rom.

Jeg forstår det ikke, uansett hvor mye jeg vrir og vender.
La meg først si, jeg har ingen problemer med å forstå at man må ta hensyn.
Værne om de sårbare gruppene, skjerme de som kan få alvorlige konsekvenser av dette grusomme viruset.
Håndvask, 1 meter avstand, ingen klem eller håndavtrykk.

Det er slik hverdagen har blitt nå i kampens hete.
Vi står midt i krigen, forsøker iherdig å riste av oss det lille viruset som har bitt seg fast uansett hvor mye vi spriter og står av klemmer og nærhet.

Vi som bærer barn og føder, sørger for at verden går videre.
Den stopper ikke opp.

Den snurrer rundt minst like fort som før.

Men hva er konsekvensene av dette?
Skal vi glemme at det også er en tid etter Covid? Hva er konsekvensene av alle disse tiltakene?

For noen, kanskje ingenting.
Slik ble det og det gikk fint.

For andre, blir prøvelsen for stor.
Frykten for å føde alene, og alene på barsel uten trygge, kjente mennesker rundt seg.
En kvinne på sitt mest sårbare, helt alene, uten mulighet for en klem, en trygg arm rundt skuldrene og nærhet av sine nærmeste.

Jeg selv opplevde å måtte se min nyfødte trilles ut av rommet bare få timer etter han ble født.
Uten mulighet for følge etter.
Slik var reglene.

Heldigvis ikke noe alvorlig, han var bare litt kald.
men klart jeg ville være med han.

Î et lite rom, med grusomt gule vegger lå jeg å ventet på at den vesle kroppen som for ikke lenge siden lå inne meg, skulle komme tilbake til meg.

Far fikk dele noen timer med oss etter fødsel, han så ikke sin nyfødte sønn igjen før vi møttes i døren utenfor sykehuset 4 dager etterpå.

Det gikk fint, ikke bra, men fint.

For andre, gikk det ikke engang fint.
Påkjennelsen ble for stor.

Listen er dessverre lang på kvinner som kjenner på konsekvenser av tiltakene.
En trygg og god fødsel ble istede traumatisk og ensom.

Og da blir spørsmålet,
er de fire cm verdt det?

Veier det mer, enn konsekvensene i etterkant?

En fødsel er et vendepunkt for en kvinne, inn som seg selv, ut som en mor.
En god start er ikke bare viktig for den fødende, men barnet og ikke minst resten av familien.

Og da blir spørsmålet?
Står vi klare, for å ta imot de som knekker?
Fordi starten ble for tøff?

Er det verdt fire cm?

 

Jeg og flere 100, ja nå 1000 kvinner ønsker svar.
Hvilken forskjell utgjør fire cm?

Og er det verdt det?

 

Er det virkelig verdt det?

 

33 kommentarer
    1. Jeg fødte i mai. Samboer fikk være med fra aktiv fødsel. Fødselen var fin, men mistet 2 liter blod etterpå da livmor ikke trakk seg sammen. Hun fikk mini hos seg med en gang mens jeg lå med folk og ledninger overalt rundt meg. Ble sendt ned på operasjon etter mye venting da det var opptatt på operasjonssalen. Etter recovery ble jeg trillet opp til gangen utenfor barsel (hovedheisen). Samboer kom med mini og måtte levere han til meg for så å dra hjem kl 03 på natten. Jeg husker ikke at jeg fikk mini hos meg. Det sier litt om formen.. Vi fikk ikke være sammen som nybakt familie i ett min. Jeg mptte ringe på slik at de kunne skifte første bleie på mini. Jeg kom meg ikke opp av senga. Om fruen kunne vært tilstede hadde alt blitt så mye bedre 💓 Vi kunne vært sammen. Jeg har tenkt så mye på dette i etterkant. Det er sårt. Vi har grått mye pga dette.

      1. Vi havnet på barneklinikken ett døgn etter fødsel pga gulsott. Eg fikk være der på dagtid men ikke natt så eg var 2 netter uten henne.. fødte 11 mars.. far ble kastet ut 12 mars.. eg måtte ligge på barsel der min mann og baby hadde lagt første natta med meg.. 2 netter på ett tomt rom.. fikk familierom på barneklinikken men fikk ikke komme hjem før dag 9. Og da var alle de andre barna hjemme.. skulle være lærer å komme igang med amming samtidig.. for å ikke glemme 3 åringen som var så rastløs at han gikk oppetter veggene… skolen som klagde for det tok tid før leksene ble levert.. grusomt grusomt grusomt

    2. Nå jeg leste blogge ditt kjente meg igjen, jeg fikk mitt første barn den 21 april, 12 dager overtid. Etter 21 timer alene på sykehuset for og settes i gang fikk jeg endelig mannen min på aktiv fødsel, han måtte dra 3 timer etter gutten vår kom til verden og jeg var alene 4 dager med baby som hadde infeksjon og gulsott, og jeg hadde selv infeksjon. Jeg gråter fortsatt inni meg, ingen vet hvordan vi har hatt den dagen som skulle vært minnerik for oss,jeg kom hjem med en baby uten besøk fra helsestasjon eller noen andre mødre som kan lærer deg litt og hjelper sliten mor.Jeg fikk aldri melk i brystene mine sikkert pga alt som skjedde rundt meg. Eneste jeg tenker nå JEG FIKK BARN I PANADOMI

    3. Har og lurt på det samme! Fødte noen dager etter deg. ‘Heldigvis’ kom jeg inn med 6cm slik at jeg kunne ringe samboer opp med en gang. Men var såvidt jeg kom meg opp til fødeavdelingen selv, fikk ikkenoe følge 😅 det værste for meg var barselsoppholdet, og det sitter igjen enda. Som førstegangs mamma med en baby som bare gråt med mindre hun lå ved brystet, var det en utrolig omveltning med ingen å støtte seg på. Jeg sov vel maks 2-3 timer i løpet av 3døgn. De dagene og nettene på barsel føltes ut som en evighet, og var mest preget av tårer istedenfor lykke. Forstår faktisk ikke hvorfor samboer ikke fikk være der. Jeg hadde enerom og han hadde vært i de samme gangene, på fødestua etc, men så må han sendes hjem når ungen er ute?

    4. Takk for at du tar dette opp ❤️ Jeg rakk å føde før pandemien hadde festet seg. Men jeg hadde nok lat være å ta kontakt med sykehuset til jeg «visste» at jeg var over fire cm. Jeg hadde ikke dratt inn på sykehuset uten mannen min❤️

    5. Jeg fødte 10 dager før deg, som førsgegangsfødende. Tiden før fødselen var preget av mye tårer og redsel, jeg er heldig som også har en klippe som holdt hånden min gjennom hver tåre. Jeg var så heldig at jeg hadde en rask og ukomplisert fødsel, og vi fikk dra hjem 1,5 døgn etter fødsel. Hjem til pappa som hadde savnet sin førstefødte sønn, hjem til min trygghet. Det jeg savnet var ammetilbud/ammehjelp. Jeg ble veldig alene på barsel, følte at sykepleierene hadde for mye å gjøre og ikke tid til å hjelpe en strevende mor som aldri hadde ammet et barn tidligere, ammingen bortfalt etter bare noen dager hjemme da stresset ble for stort og jeg var redd for at en fødselsdepresjon skulle banke på døren hvis ikke jeg fikk roet meg selv og barnet. Jeg fikk ingen tilbud på helsestasjonen om ammehjelp, den pågående pandemien satte en stopper for slik hjelp. Vi endte med pumping og flaskemating i stede og brystet ble hvilested og stedet for nærhet.
      Jeg har reflektert mye over barseltiden, at jeg er glad for at jeg står trygt i meg selv og mine avgjørelser selv som førstegangsfødende og en mann som ser på meg som verdens beste mamma, hvis ikke kunne barselperioden med hormoner og følelser på høy gir gått riktig så galt.
      Om det er 4 cm eller ammehjelp, en pandemi burde ikke ødelegge fødselen og veien videre for mor og den nyfødte. Jeg håper inderlig at helse Norge lærer, og jobber på en annen måte hvis vi noen gang skulle møte en pandemi. Pandemifødsel unnder jeg virkelig ingen og jeg synes vi som har født under denne pandemien er usedvanlig sterke ig tøffe mødre.

    6. Fødte også min nydelige datter midt under pandemien i april. Jeg ble satt igang. Måtte tusle gråtende inn på sykehuset helt selv med en bag på ryggen som var altfor tung for ei høygravid kvinne..fikk ingen hjelp. Hadde veldig sykehusskrekk siden forrige fødel blei veldig dramatisk. Trur jeg satt å gråt hele første døgnet mutters alene i “fengselsrommet” mitt, for vi kunne jo ikke gå ut heller. Samboer rakk fødsel, men det var virkelig under åpningsriene jeg hadde ønska han kunne være der! Grusomt ligge på et rom helt alene og jamre seg i smerter..de stakkars jordmødrene hadde jo ikke mulighet til å være sammen med meg hele tiden. Vi var “heldige” og fikk noen timer sammen etter fødsel. Men så kommer tiden på barsel. Jeg var helt utslitt etter flere netter uten søvn og ikke minst en fødsel. Men så blir du plassert helt alene på et rom sammen med et nyfødt barn du ikke har blitt kjent med enda. Etter en fødsel er man jo ikke akkurat så mobil heller. Så jeg fikk ikke sovet noe første døgnet etter fødsel heller, for jeg klarte ikke å slappe av når jeg visste jeg var alene om ansvaret om det lille nurket mitt. Og ikke for å snakke om første gangen jeg skulle på “do-do” etter fødsel…nurket mitt sov, men akkurat da begynte hun å gråte på rommet 🙈

      Jeg og har full forståelse for at det må være restriksjoner under en pandemi, men jeg skjønner virkelig heller ikke hva de 4 cm har å si. For min del hadde jeg hatt størst behov for samboeren før og etter aktiv fødsel!!!

      1. Hørtes nesten identisk ut med min opplevelse- pluss jeg var førstegangs, og fødselen endte i hasekeisersnitt. Så det var jo sååå gøy da kona måtte dra hjem- jeg hadde fått sovet en time etter fødselen, og jeg da ble mutters alene med en ny baby.

    7. Her fikk ikke mannen være med, men det var pga sykdom. Det jeg synes var hårreisende var at de ikke viste mer forståelse og omsorg for meg.. De tok meg overhode ikke på alvor. Det gjorde det eksta vanskelig å være på sykehuset.. Det ble mye mer gråt enn det hadde vært behov for. Kunne jeg hatt noen der som hadde talet min sak så hadde jeg nok blitt bedre fulgt opp..
      Her skjedde det ting som ikke skulle skje. Jeg ble hjulpet på en seng og løpt av gårde med. Sengen og hodet mitt gikk i gulvet.. Er ikke akkurat mykt.. Ikke en som brydde seg om hodet mitt og mine smerter

    8. Nå fødte jeg min førstefødte lenge før pandemien, men for meg hadde 4 cm hatt veldig mye å si! Vi ble sendt til et sykehus 1,5 time unna fordi vårt nærmeste var fullt. Jeg hadde jevne rier som ikke avtok, men var konstante hele veien, men åpningen ble ikke større enn 2 cm på nesten 2 døgn! Å skulle være der alene all den tiden uten samboeren ville vært uutholdelig… Jeg ble jo ikke sendt hjem siden vi hadde dratt så langt, normalt sett ville jeg vel blitt det, men vi kunne jo ikke vite når riene ville begynne å fungere og da hadde vi kanskje ikke hatt tid til å komme helt dit igjen. Nå har jeg termin i starten av april og jeg håper så inderlig at det vil være mer «normale» tilstander da. Jeg regner med at neste fødsel også vil ta lang tid og trenger da å ha min viktigste støttespiller med meg for å ikke miste motet! Forhåpentligvis vil det ikke være fullt på vårt nærmeste sykehus denne gangen, så da vil jeg kanskje få vært en del av den tiden hjemme sammen med han, men man vet jo aldri🤷🏼‍♀️

    9. Fødte mitt tredje barn 1 juni. Var til vannavgangskontroll tidlig på morningen og de ville jeg skulle bli for å se om riene startet siden jeg ikke rakk frem til sykehus med nr to. Riene startet sent på ettermiddagen, var hele dagen alene med murringer. Kunne ikke få ut av det rommet. Skikkelig tungt og ensomt. Hadde jo vondt. Ikke mye tilsyn heller. Hadde virkelig trengt pappaen der for støtte. Så startet en eneste lang rie og han var ute etter 40 minutter. Ringte med en gang, men pappaen rakk det ikke. Vi overlever selvfølgelig, mange som har der verre enn det. Og det viktigste er jo at alt gikk bra, men det var skikkelig dritt. Tenkt en del på det i etterkant. Så trist at han ikke fikk være med på fødselen til sønnen sin. Han blir jo bare født en gang. Ikke alle bruker lang tid når det virkelig starter.

    10. Jeg fødte min første 14. Mai. Jeg ble satt igang mandagen og sønnen min kom torsdag kveld…Fikk ikke gå ut eller få besøk under hele oppholdet… riene begynte onsdag morgen og økte på utover dagen og natten, men jeg hadde bare 2 cm.. så mannen fikk ikke komme.. Den natten er den mest ensomme og triste jeg noen gang har opplevd! Jordmødrene på obsposten hadde jo ikke tid til å være hos meg hele tiden, så jeg var mutters alene med veldige smerter.. Jeg fikk heldigvis komme på fødeavdelingen litt før pga behov for smertelindring, og bare en times tid etter at mannen kom hadde jeg gått fra 2 til 5 cm..!
      Jeg forstår at vi må beskytte de mest sårbare og de som hjelper dem, MEN er ikke en kvinne i fødsel noe av det mest sårbare som finnes? Både psykisk og fysisk.. Så enig med deg, hvor stor forskjell gjør 4 cm?!

    11. Det er ikke det viktigeste for all del, men spent på om det vil vere noe innvirkninger på anfall fullammede barn i 2020. Sånn o forhold til andre år. Rett og slett pga mer påkjenninger på foreldre og mindre oppfølging. Hadde vært interessant med faktiske tall på for eks fødselsdepresjoner, inngripelser i fødsel, antall hjemmefødsler og fullamming.
      Selv var jeg heldig og fødte året før. Sender styrke og klemmer i bøttevis til alle dere som fikk en tøff start på den nye tilværelsen pga covid19 og av andre grunner.

    12. Det er ikke det viktigeste for all del, men spent på om det vil vere noe innvirkninger på anfall fullammede barn i 2020. Sånn i forhold til andre år. Rett og slett pga mer påkjenninger på foreldre, og mindre oppfølging. Hadde vært interessant med faktiske tall på for.eks fødselsdepresjoner, inngripelser i fødsel, antall hjemmefødsler og fullamming blant annet.
      Selv var jeg heldig og fødte året før. Sender styrke og klemmer i bøttevis til alle dere som fikk en tøff start på den nye tilværelsen pga covid19, og av andre grunner.

    13. Fødte noen dager før deg. 03.04 kom min lille prinsesse til verden, det etter at jeg først lå to døgn på føden alene for igangsetting som var kjipt nok i seg selv. Mannen kom ved 6 cm, å måtte reise igjen 2 timer etter fødsel.
      Men det som var vært var de 10(!) dagene på barsel alene pga gulsott😭 barseltårer og ensomhet er det jeg husker fra oppholdet. Et sterilt enerom uten TV, uten selskap fra andre. Vi fikk ikke spise i spisesalen og ikke sett på TV på oppholdsrommene. Total ensomhet følte jeg det var 😔
      Å sitte dag ut og dag inn og vente på at prøvesvarene hadde gått ned, boe de ikke gjorde før dag 12, var forferdelig. Men vi ble sendt hjem dag 10 da de trengte sengeplassen! Så da var det plutselig greit å komme hver morgen for prøvesvar🤷🏼‍♀️😑

      Håper neste omgang blir bedre, for som førstegangsfødende var ikke dette et godt førsteinntrykk på hvordan barselperioden skulle være.

    14. Jeg føler veldig med alle som har opplevd dette, og fortsatt opplever det!
      ….og er veldig takknemlig for at jeg fikk føde begge mine før pandemi…
      Som førstegangsfødende var det ingen som hørte da jeg sa jeg hadde pressetrang – de hadde jo sjekket meg 10min tidligere, og da var jeg på 3-3,5cm.
      Etter noe som føltes som en evighet (men i virkeligheten antagelig bare var noen få minutter) sjekket de på nytt.. “Du har helt rett du, bare lytt til kroppen for her blir det baby!”
      13minutter senere var han født (30min etter jeg begynte å ane at noe var i gjerdet).
      Om så kællen hadde stått rett ute for hovedinngangen, så hadde han aldri rukket å fylle ut skjema og komme seg til fødestuen før baby var ute.. Og det hadde føltes veldig traumatisk – det er jeg helt sikker på! All ære til alle som har mått oppleve det i denne pandemien ❤️
      Som amdregangsfødende gikk det jo enda raskere, og de vet ikke når aktiv fødsel begynte, men det var 4min med pressrier før hun var ute – 20min tidligere var jeg ikke regnet som aktiv.
      Styrtfødsel ligger i familien – allikevel hadde jeg måtte føde alene.
      Det var korte, men utrolig heftige fødsler – jeg er veldig glad jeg slapp å være alene.

      Mange tanker til alle som føder både med og uten partner nå❤️

    15. Nei når 0 cm på 4 timer blir 7-8 og ingen for det med seg og ein opplever ingen støtte for jordmor er det ikkje verd det .

    16. Jeg har forstått det slik at logikken bak er at man vil unngå at ledsager er i kontakt med personalet over flere vaktskifter, men det er jo umulig å beregne tiden slik at man ikke risikerer å være i aktiv fødsel over et vaktskifte likevel, så dette handler vel bare om statistikk og lik regel for alle. Jeg fikk først vite at jeg muligens kunne få ha med ledsager hele tiden på barsel dersom det var så lite belegg på avdelingen at jeg kunne få enerom, men selv om jeg faktisk var så heldig å få enerom det første halvannet døgnet, ble det ikke gjort unntak likevel når det kom til stykket. Å være på barsel uten praktisk hjelp og moralsk støtte var beintøft. Personalet løp vegg i mellom og var generelt stresset, lite strukturert og dårlig koordinert. Selv om samme person hadde vakt flere ganger mens jeg var der, havnet de gjerne på ulike rom for hver gang, så det var lite kontinuitet i oppfølgingen. Gleden over den nyfødte ble langsomt, men sikkert overskygget av utryggheten. Jeg har akkurat lest at statistikken viser at det har vært en marknt økning i fødselsdepresjoner i mars og april i år, surprise, surprise.

    17. Jeg fødte i midten av juni, og jeg hadde, heldigvis, en veldig god opplevelse. Fikk hjelp av en assistent til å bære bag’en, han satt ved inngangen til sykehuset, klar til å hjelpe til der det var behov.
      Kom opp til føden og hadde 4 cm åpning, og mannen kunne komme opp. Fødsel gikk fort, men mannen min og jeg fikk god til sammen, før han måtte dra. På barsel ble jeg veldig godt ivaretatt, jeg var førstegangsfødende. Lå på firemannsrom med damer som hadde født før, og hørte at de fikk like god oppfølging. Nesten litt irriterende mye, mye folk ut og inn av rommet, men ser på kommentarene over, så er jeg veldig glad for at det er den veien, istedenfor lite oppfølging. Barnepleierne kom på kvelden og tilbudte seg å passe på barnet, slik at jeg fikk sove godt før jeg skulle hjem. Har bare ros og gi til Sykehuset i Tønsberg.

    18. Jeg fødte nummer 2 på Ullevål i slutten av mars. Far fikk være med på fødselen, og også oppholdet på hotellet etterpå. Var forberedt på å være på hotellet alene, og i kortest mulig tid, men vi fikk være sammen alle tre, og ble på det sterkeste anbefalt/beordret til å bli til etter 48timers kontrollen. De ville heller det enn at vi dro hjem og kom tilbake til kontrollen.
      I restauranten på sykehus hotellet satt det flere andre trioer av mor,far,barn, så det gjaldt visst ikke bare oss.
      Rart det er så ulik praksis rundt dette.

    19. Unge mødre på 19 år som må føde barn som i følge ultralyd kan ha spesielle behov alene, for tidlig, og deretter ligge 1-2 uker alene på sylehus fortsatt uten støtte, med et lite barn som trenger spesiell oppfølging og ligger på nyfødt intensiv, når de ansatte skal tilbringe minst mulig tid på rommene til mor og barn av smittevern-hensyn slik at den unge barselkvinnen tilogmed må vaske rommet selv daglig (utdelt mopp) mens hun forsøker å takle ødelagt kropp, et slapt og sugesvakt barn med lav vektoppgang og gulsott, uten støtte fra barnefar eller egen familie – da er jeg mest fasinerte over at det ikke har gått verre enn det gjorde, med flere. At det ble en økning i fødselsdepresjon var fullstendig forutsigbart.

    20. Eg fødte 5.juli og for oss har det ikkje vore nokon problem. Syns det er rart å føles som omtrent den einaste med kun gode opplevelsar. Mannen fekk vera med på heile prosessen, einaste forskjell me merka var vel at ved vaktskifte sa jordmor: eg kan desverre ikkje gje deg ein klem før eg går pga. pandemien. Eg føler meg utrulig heldig når eg les gjennom alle desse vonde opplevelsane som folk deler. Har tatt meg sjølv i å sei til nokon at eg føler det blir feil å dele min erfaring rundt alt med fødsel og pandemi, sida min opplevelse har vore så fin i forhold til dei fleste andre som deler sin erfaring i desse tider.. men; eg har jo like mykje rett eg som du.

    21. For noen tar det lang tid før de kommer til aktiv fødsel.. Jeg tipper at den regelen er laget for å begrense hvor mange ansatte kommer i kontakt med samboeren? Hvis man for eksempel må være på sykehuset og vente og må bli overvåket… Faren til mine barn var heller ikke der før det begynte å skje noe… Selv om det ikke var pandemi… Sier meg enig i det at det er tungt for den som føder… 💔

    22. Håper det blir gjort en vurdering av alt som har skjedd til fremtiden om man kommer ut for noe lignende.
      Selv fødte jeg prematurt i mai og var på sykehuset i 5 uker før jeg fikk møte sønnen min på 3 år i 2 timer uttafor sykehuset. I tillegg fikk barnefar kun besøke opp til 3 timer om dagen, noe som ikke var mulig for oss da vi bodde mer enn 2 timer unna sykehuset og ikke har bil. Det ble 2 lange måneder 😔
      Utrolig deilig å være hjemme igjen, men storebror er helt panisk om han hører snakk leger eller sykehus. For han er redd mamma skal bli vekk i flere år..så håper vi slipper flere innleggelser. 🤞

    23. Sitter fødeklar og isolert midt under utbruddet i Sarpsborg nå livredd for å pådra oss så mye som en litt rennende nese. Har forsøkt å starte underskriftskampanje, kontaktet politikere, kontaktet aviser og influensere i håp om å få endret dette. Men vi blir ikke hørt. Takk for innlegget ditt. Vi trenger mange sterke stemmer i denne kampen.

    24. Takk for at du tar opp dette temaet. Jeg fødte 31. mars, førstegangsfødende og med tvillinger, som da ble 1 mnd premature. Tiden før fødsel var preget av mye angst og tårer. Jeg var immobil og avhengig av rullestol eller hjelp fra kjæresten for å komme meg noe steder, da jeg var så svær, hadde et dårlig utgangspunkt kroppslig, og babyene hadde nesten blitt født enda to måneder tidligere. Han hadde tatt seg fri fra jobb for å ta vare på meg når pandemien startet, og vi forlot aldri huset for å unngå å bli smittet, så fra oss var det ingen fare for andre. Jeg gikk inn i en dyp depresjon, og hadde flere angstanfall når jeg tenkte på fødsel og tiden som ville komme etterpå. Angret til og med på at jeg dro til sykehuset den første gangen riene startet i fødselsuke 28 (de fikk stoppet fødselen), for tanken på å måtte klare dette uten den fantastiske kjæresten min var værre enn tanken på å få enda mer premature barn. Hvis en av oss så mye som hostet fordi vi fikk noe i halsen, så kom angsten for at et host på feil tidspunkt ville bety at han ikke engang fikk være med på fødselen. Jeg tigget og ba, men de kunne ikke gjøre unntak og la min kjære bli etter fødselen, selv ikke for oss som fikk flere babyer. Fødselen er en historie for seg selv, den var traumatisk og følgene av det gjorde meg i enda dårligere form etterpå. Den første reaksjonen jeg hadde på å se mine barn for første gang, var frykt. Jeg vet ikke hva det var som gjorde det, om det var formen min eller bare noen fantastiske pleiere som tok tak og ordnet, for min kjære ble aldri sendt hjem igjen. Det ble aldri sagt noe om, så vi ventet hver dag på beskjeden. Jeg og barna fikk ha han hos oss hele oppholdet, og han var det under hele fødselen fra jeg kom inn, så jeg er utrolig takknemlig for det. Jeg var avhengig av han for alt, til og med å komme meg på toalettet – og han måtte ta seg av babyene så godt som alene den første tiden. Uten han vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Den ene tvillingen ble kort tid etter fødsel alvorlig syk, og vi holdt på å miste henne. Det gikk heldigvis bra til slutt, og etter 1 mnd kunne vi endelig dra hjem. Tankene mine går til alle de som ikke fikk ha sin kjære hos seg, spesielt de som var på barneintensiven med meg over lang tid – uten støtte fra sin partner. Med all angsten og depresjonen klarer jeg likevel ikke se tilbake på den tiden som positiv. Hadde det bare vært avklart fra før av at de kunne løse det slik, hadde det spart oss for så mye, og jeg hadde kanskje klart å nyte øyeblikket hvor jeg så mine to små barn for første gang. Det som skulle være den største opplevelsen i mitt liv, ble fyllt av frykt og tårer. Nå er jeg bare glad for at jeg har det bak meg.

    25. Jeg fødte for litt over to uker siden. Hadde til tross for restriksjoner og en tøff fødsel, en fantastisk opplevelse på føden og barsel. Følte meg så utrolig godt tatt vare på av de som jobbet der at jeg har lyst å sende blomster! Mannen min fikk også bare være med på aktiv fødsel, og i samtale med jordmor spurte jeg rett ut hvorfor det var slik. Hun kunne fortelle at grunnen til at ledsager ikke kunne være med var rett og slett mangel på sanitære fasiliteter. Om ledsager skulle oppholde seg på barsel var de av smittevernmessige årsaker pliktige til å kunne tilby eget toalett og dusj til ledsager, noe de ikke hadde på sykehuset (kun felles toalett og dusj på gangen). Det gav plutselig mye mer mening. På et mindre sykehus i området med kun barselavdeling, er det tillatt at ledsager er med på barseloppholdet, da rommet har eget bad, men man kan da ikke forlate sykehuset for så å komme tilbake.

    26. Fødte noen dager etter deg. Det ble styrt fødsel i ambulanse sin bil. Nokså hektisk og dramatisk siden de trodde at barnet har navlestreng rundt halsen… heldigvis gikk det greitt. Det var nok verst for mannen min som er reiste etter ambulanse uten å vite hva skjer.
      Siden jeg mistet mye blod og måtte ligge en god stund på fødeavdelingen fikk mannen min lov til å komme til sykehuset og være sammen med meg og barnet.
      Tenker ikke på Covid 19 og er takknemlig at alt gikk bra.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg