Jeg forstår egentlig hvorfor spørsmålet har dukket opp så ofte det siste.
Fordi det er ikke første gang jeg sier det, det er jeg klekkelig klar over.

Jeg var sikker allerede etter Markus jeg, altså nummer 2 om du har mistet tellingen 😉
Vi var komplette, og familien vår var en perfekt a4 familie, to barn med 3,5 år mellom, en jente og en gutt, stasjonsvogn og passe stor enebolig. Det var klart vi skulle stoppe her.

Så, som lyn fra klar himmel stod jeg plutselig med to streker i hånda igjen.

Og denne gangen med en baby på 8 mnd på hoften.

Hvordan var det mulig?

Amalie ble til etter over 1 års prøving, og null prevensjon mellom søsknene og jeg fullammet nå?

Følelsen av at alt ble ødelagt og ingenting gikk som planlagt spiste meg opp, men etterhvert falt valget på å beholde, heldigvis.
For i magen gjemte Matilde seg, det herligste, skjønneste, ærligste vesene jeg vet om.

Hun, gjorde familien komplett, følte vi.

Og satte strek.

Men… da er vi jo så vidt halvveis i ungeflokken, tenker du kanskje?

Jo da det stemmer.

Jeg ønsker ikke å lage dette til et problem, jeg ønsker bare å sette lys på det slik at man kanskje kan forstå.
Det er litt fokus på ufrivillig barnløshet, vi snakker om de som har vanskeligheter med å få barn.

Men svært svært sjeldent, snakkes det om de som, til tross for tiltak og prevensjon ender opp med å bli gravide.

Luksusproblem tenker du kanskje?
Eller kanskje du lurer på om jeg vet hva abort er?

Kan se tanken, samtidig er det langt ifra en enkel løsning hverken det ene eller det andre.
Det kan vi vel også være enig i ?

Vi har en flokk med medisinske mirakler.

Spiralbabyer, sex en gang i måneden baby, pille baby, jeg nevner I fleng 😉

Og resultatet eller enden på visa om du vil, er en xxl familie og en berikelse av syv barn.

Jeg hadde ALDRI et brennende ønske om en storfamilie,
I dag elsker jeg det.

Jeg er så stolt.
Så uendelig stolt over hva jeg og min fine fine mann har sammen.
Jeg føler meg ufattelig rik. Og i vår situasjon er det godt å vite at vi har en liten flokk rundt oss til tross for at situasjonen er slik den er.

Men nå holder det.

For oss, for kroppen og psyken min og ikke minst vårt forhold.
Jeg vil beholde vettet oppi det hele.
Jeg vil bevare parforholdet oppi det hele.

Og jeg har på mange måter fått dosen min når det gjelder småbarnslivet.
vi snakker 15-16 år i konstant småbarnsrus.
16 år med konstant bleieskift

16 år sammenhengende uten sammenhengende søvn.

Men hvordan kan jeg vite, at dette er siste mann ut.

Kan man egentlig vite?

Nei man kan vel aldri forsikre seg 100%, iallfall ikke om man foretrekker å ha sex en gang i blant.
Og jeg kan vel være såpass ærlig og si vi er av den sorten.

MEN, i sommer, gikk mannen drastisk til verks, og gjorde et ingrep på kroppen.
Som skal være en av de sikreste formene for prevensjon.

Jepp, han er snappet og snippet.
Soldatene svømmer ei lengre
Og pungen er full av løskrutt.

(det er vi sikre på)

Så om mine ord er feil, og han som ligger i sparker ut ribbeina mine nå ikke blir den siste,

Ja da vet jeg sannelig ikke…