Det er fullstendig kaos rundt meg.

En spretter ball og prøver å treffe kurven jeg har stående med tepper. Teppene har han selvfølgelig tømt ut. De sitter minstemann å leker med.

Kaster de over hodet og krabber rundt mens han hyler.

Firåringen har funnet tryllestaven sin og svinser rundt i stua mens hun synger Let it go av full hals.

Eldste sitter med øretelefonene og smånynner til en ny sang hun har dilla på.

Jeg sitter i sofaen, midt i kaoset. Omringet av mennesker og rotet dems (og tro du meg disse små menneskene kan rote) Titt og ofte kommer de innom meg, enten for en klem, for en klapp på hode eller bare for en bekreftelse av at jeg ser dem.

Midt bland alle disse små menneskene sitter jeg,  sliten, trøtt, oppgitt og stolt av disse små..
Alikevell, den værste følelsen sitter aller lengst inne, den graver seg gjennom hjerte og ned i magen, jeg føler meg uendelig ensom.

Rart? Eller kjenner du deg igjen?
La meg forklare

Ensomhet handler ikke om hvor mange mennesker du omgir deg med, men den oppstår du sitter alene med alt som er der inne. Tanker og følelser hopes opp og du ikke har noen å dele med. Noen som forstår, noen som kan bekrefte at du ikke er alene. Som kan holde følelsene dine med selskap.

Det er overveldende, det er en gigantisk overgang og det er sjokkerende annerledes å bli mamma. Med arbeidsoppgaver du overhode ikke er vant med å utføre. En liten bylt på 50 cm er alt som skal til for å okkupere livet ditt og knapt la deg dusje når du selv har et ønske eller behov for det. (la oss ikke snakke om det å gå på do)

For all del, jeg har verdens beste mann, og vi snakker om alt. Han er mitt beste selskap i ensomheten og kaoset. Og redder meg rett som det er når ensomheten når meg helt opp til nesetippen.
Men han har hverken bært barn eller ammet. Han har ikke vært hjemmeværende i mange år på rad, han har ikke hatt flere år med nattevåk. Han er ingen mamma.

Så her sitter jeg, ensom blandt en flokk mennesker.
Og det værste er, at jeg er 100% sikker på at jeg ikke er den eneste mamman som sitter alene med ensomheten.

Så for mitt eget beste, og alle andres kommer jeg med en oppfordring.
Strekk ut armene, snakk ut og omfavn hverandre.

Når jeg startet bloggen for to år siden, åpnet jeg også en dør. Og etterhvert laget jeg meg en ropert.
Hvor jeg roper ut følelser, tanker og erfaringer. Snakker HØYT om alle følelsene vi ikke snakker om lengre.

Midt i kampen om likestilling (hvilket er bra) Har vi mistet felleskapet. Vi deler “vellmenende” råd uten å ha blid bedt om det, og vi kritiserer hverandre for valg vi tar. Istede for å klappe hverandre på skuldra og si du gjør en fantastisk jobb og det er greit å føle seg sånn og sånn, det har jeg gjort og.
Istede trykker vi ned, kritiserer og påpeker det vi tenker er feil fordi vi selv ikke gjør det samme.
Amming eller flaske, mat fra bunnen eller halvfabrikata, samsoving eller egen seng, tøybleier eller papir, Hjemmeværende eller karrierekvinne, bære tett inntill eller best i vogn. Det er tusen valg. Og det riktige valget taes av den riktige mammaen til sitt barn.

Dette glemmer vi, og forteller gjerne hvorfor akkurat det vi har valgt er det beste for også dems barn.
Glemmer vi at vi alle er unike, både liten og stor? Glemmer vi at vi alle har en historie og ikke minst et liv nå? Glemmer vi at vi alle (iallefall de fleste) ønsker både barnet og sitt eget beste?

Ingen mamma er den første til å tenke og føle det hun gjør rundt mammarollen.
Enten om det er gode, stolte, tunge, triste eller ensomme tanker og følelser
Det bare føles slik, fordi vi ikke er dyktige nok, tøffe nok og ikke minst ærlige nok til å være nettopp ærlig.

Å være mammaensom er grusomt.
Alt blir mye tyngre og gleden blir ikke like stor.

Vi er alle sammen, i denne rollen.
Strekk ut armene og gjør den lille forskjellen. Gi ros, gi en klem,

ta med barna i nabohuset til trening så nabomamman får fem minutter ekstra for seg selv, kanskje hun tar med dine neste gang og gir deg de fem minuttene?

Be om hjelp, it takes a village to raise a child sies det. Du kan ikke gjøre alt på egen hånd. Og jeg skal love deg at om du tørr å be om hjelp, hjelper du en annen mamma om å tørre det samme senere.

Det er ikke enkelt, å snakke om de vonde tingene, jeg sier ikke det.
Men husk at det også kan hjelpe, både for deg selv og ikke minst den som lytter.
Bruker du det som motivasjon, vil det hele kanskje bli…pittelitt lettere å dele også?

Ved å fortelle om ditt, bekrefter du til en annen at hun ikke er alene.

Og ingen mamma fortjener å føle seg alene.