Vet du hva jeg har lyst til å skrive nå?
Tusen banneord, og enda noen til.
For fytti fela (jepp… et mammabanneord) så vondt dette er.
I noen uker nå har jeg kjent på små hakk og murringer av det som kan være et slarkete bekken.
MEN, i dag tok det hele en helmovending og det i totalt feil retning.
Jeg kjente det ekstra godt ved påkledning av barna, uteturen ble uten mamma. Jeg klarte ikke være med.
Og iløpet av ettermiddagen har det bare blitt værre og værre.
Til middag visste jeg knapt om jeg skulle le eller gråte.
Det å stå gjorde vondt, det å sitte var enda værre.
Jeg husket plutselig slarken i bekkenet jeg hadde hatt tidligere.
Middagen på bordet, jeg setter meg ned og aner fred og ingen fare.
Puh kanskje det bare var en feminutter jeg trengte!
Men så, i det jeg skal til å rydde av.. kommer jeg meg bare halveis.
Alt har stivnet og alt gjør vondt.
Høyreben er nærmest urokkelig,
Tårene spruter momentant av smerten og jeg klarer hverken sette meg ned eller reise meg opp.
Jeg står i en mellomting og hulker.
I skilpaddefart får jeg reist meg opp, karret meg til badet og dusjen.
Der står jeg 15 min med varmt vann rett mot det vonde.
Ingenting hjelper.
Jeg får hjelp ut av dusjen, så må mannen ut opp til resten av flokken.
Det er kveldskaos i øveretg.
Jeg blir overlatt til meg selv igjen,
Jeg holder på i 15 minutter med en oppgave jeg knapt ofrer en tanke.
Det er trusa som skal på. Jeg har ikke sjans.
Prøver litt til.
Nå er jeg både kvalm og lei.
Jeg sitter på sengekanten. Trusa kun på det ene benet, det andre er jeg maktesløs på.
Trulte i magen danser tango, hun merker nok at jeg både er stressa og lei meg.
Prøver igjen.
Det går ikke, rett og slett.
Jeg har telefonen i en armlengdes avstand, jeg når den akkurat.
Løsningen er en snap til eldstefrøken.
med en tekst jeg ALDRI hadde trodde jeg skulle sende henne.
Kan du komme ned å hjelpe meg?
Jeg trenger hjelp til å kle på meg.
Hun kommer, heldigvis, og trusa får to ben i hvert hul.
Jeg dropper bukse, går for kjole.
Jeg får på meg noen klesplagg, klager min nød til dere på snapchat (følg meg gjerne: idebankmamma)
Mange gode råd og ikke minst heiarop. Jeg tar de til meg og kvinner meg opp til å ta trappen til øveretg.
Ett skritt av gangen mens jeg tenker..
Det er 10 uker igjen…
Bare… 10 uker…
Jeg heier på deg ? Håper smertene går over ? Fryktelig vondt. Heldigvis har ikke jeg kjent antydning til smerter denne gang. Er 7 uker bak deg ? Synest det er koselig å lese bloggen din da mine barn er 3,5 år, 16 mnd og lille i magen som kommer i juni ?
Takk skal du ha 🙂 Lykke til med tredje i magen <3