I bilen skjedde det, som en kald vind kom den snikende.
Åpenbaringen kom som kastet over meg.
Herregud, snart er jeg fembarnsmamma.
Snart, som i veldig snart.
Vi var på vei til sykehuset, fødeavdelingen var målet. I dette svangerskapet har jeg vært ut og inn her litt oftere enn normalen. Premature rier, knall og fall og blødninger. Svangerskapet har vært fint, men tøft. Nå er det siste innspurt.
Men med mange baller i luften, mange prosjekter og mye å gjøre.. så ender svangerskapet opp med å bli en tilstand.
Noe man bare er. Det fakta at man bygger et lite menneske til, en uklekket sjel som skal komplementere familien..det glemmer man. Iallefall har jeg gjort det.
Men nå var vi iallefall på vei til føden, ikke for å føde, men for å få litt hjelp. For en time siden hadde jeg ringt med desperat stemme. Kan dere være så snill å hjelpe meg?
Maserier. Ikke første svangerskap jeg har de, men denne gangen har de virkelig vært intense.
Årsaken er nok mange, men det fakta at jeg fortsatt jobber, har en liten en på 16 mnd rundt bena når jeg ikke jobber og er i uke 39 er nok noen av forklaringene 😉
Hun hørte nok desperasjonen min, den vakre jordmoren den torsdags morgenen. Kom du, sa hun. Så skal vi se hva vi får gjort.
Mannen tok med bagen. Jeg ristet på hodet.
Slapp no av tenkte jeg. Her har vi god tid.
Men så kom det altså, det kalde gufset i bilen.
Jeg skal jo faktisk bli fembarnsmamma snart.
Hun turnet rundt i magen i tenkende stund.
Akkurat som om det var for å forsterke det hele.
Tar et godt tak rundt blæra så jeg må knipe.
Et hei mamma, snart skal vi se hverandre i øynene for første gang.
Jeg mistet pusten, måtte liksom trekke ekstra inn og konsentrere meg etter å hige etter oksygen.
Så kom tårene. De trillet ustoppelig, helt stille, mens hånden på magen mottok krumspring fra en ferdigruget baby på innsiden.
Her har jeg bygd et menneske i snart 40 uker, og i grunnen ikke tenkt så mye på det.
Det trolig siste svangerskap, min siste voksende mage og en av de siste sparkene jeg kjenner i magen.
Og snart er vi i mål og ved startstreken.
Ved veis ende og begynnelsen på det hele.
Vi ankom sykehuset, og etter alle tårene så jeg nok værre ut enn noen sinne, fem timer søvn på tre netter og mye vondt gjør sitt, legg på noen tårer og hulketårer så blir det jo enda værre.
Full sjekk med ctg og det hele.
Hun har det strålende, jeg er en reser til å ruge.
Så var det dommen, hva gjorde disse maseriene.
litt moden og 2 cm.
Nå er det snart dags sier jordmor, med sitt jordmorglis.
Ja du vet, du har sett det.. du som har født før. Det gliset en jordmor setter opp når det står på som værst og hun skjønner det snart kommer baby, mens du føler du snart skal dø.
Du må hvile mens du kan, sier hun mens hun tar av seg hanskene og jeg på meg buksa.
Det er fult i herberget, men du skal få med noe å sove på.
Så lover du meg å hvile, når du kan, og så fort du har mulighet.
Sov, spis og kos deg.
Dette er siste innspurt.
Hun forsterket det hele.
NÅ skjer det virkelig snart.
Snart blir jeg fembarnsmamma.
Følg gjerne siste innspurt på snapchat: Idebankmamma
