Jeg hadde aldri i verden sett for meg at jeg skulle,
i fult firsprang,
velte meg opp fra spisesofaen, løpe over stuegulvet så tøflene flakset,
strekke ut hendene, for å frivillig
ta i mot
 
SPY.
 
Det februar, midt i høysesong for den fantastiske omgangssyken, og jeg med hele 5 gull lodd har absolutt oddsen med meg for å huke tak i det herrrlige viruset som gjør at magen vrenger seg.
Jeg trodde jo i det lengste at det værste med omgangsyken var å bli rammet selv.
Men ingenting er i grunnen værre enn en vandrende 2 åring som ikke selv skjønner hvilke signaler kroppen sender før mageinnholdet kommer i retur.
Som en intetdanende prosjektil med kort lunte går han rundt og aner fred og ingen fare.
Og man som voksen går rundt med høye skuldre og venter på neste runde.
I frykt for at det skal smitte hele gjengen erklærer man grønn og rød sone i heimen.
Friske på ene siden, syke på andre.
Og søskenkjærlighet er forbudt.
Ingen kos, klapp eller klem før 48 timer er unnagjort.
De 48 timene er forøvrig et kapittel for seg selv, men hva enn du gjør.
ALDRI BRYT 48 timers regelen.
Så har man sikret da, at de som er friske holder seg samlet og unna den eller de som er  syke.
Også må man bare vente.. vente på neste omgang..
Både hos den vandrende prosjektilen og om noen er så heldige å ha fått virus i presang.
Huset lukter en herlig blanding av fyll og svømmebasseng.
Hendene er såre etter håndvask på håndvask.
Det er merkelig hvordan mageknip og kvalmen får enhver til å bli sengeliggende, men min toåring er tydeligvis immun.
Jeg mener, er noe småklaging for mye å forlange før middagen kommer opp igjen?
Nei da, et lite hark eller to og om du ikke allerede har reagert er det for sent.
Og der befant jeg meg altså, i fult firsprang, så tøflene slang vegg imellom for å ta imot.
Alt for å unngå å kle inn gulvteppe og sofa med oppkast.
Jeg ser nesten meg selv i sakte film i det jeg skjønner at det jeg trodde var et lite kremt var akk så mye mer.
Jeg rakk, men selv jeg med mine få mattekunnskaper burde beregnet at en,
ja skal vi kalle det håndfull ikke ville klare å ta imot gaven toåringen var i ferd med å presentere.

Så berget jeg sofaen, teppe og prisen?
For å oppsummere kort
Jeg ble sengeliggende hele søndag.
Nede for telling.
Omgang etter omgang.
Det kan se ut til at jeg fikk æren av siste etappe, men jeg tørr ikke juble.
Hvem vet om det blir ekstra omganger

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå