At jeg elsker å ha mange baller i luften er det ingen tvil om.
Jeg bør jo like det og, jeg mener, med fem unger å sjonglere i tillegg til mitt eget liv sier det seg selv at det er lite rolige stunder.
Men, når man er glad i å sjonglere, kan man fort bli litt ivrig..
Ikke bare har vi mange prosjekter på gang for tiden, men vi har en tankeprossess her innad i familien også med valgets kvaler. Men det kan vi snakke om senere. Men en ting kan jeg bekrefte, man kan bli fysisk sliten av tanker.
Jeg har igrunnen merket det en stund, kroppen som gjør ørsmå hint om at nååå er det på tide å trykke ørlittegranne på bremsen. Hodepine rett som det, mage som ikke spiller på lag, verkende ledd er noen av hintene på lista.
Men om man kniper øynene igjen og lukker øra så går det jo bra å bare kjøre på..iallefall litt til.
Men så slutter kroppen å gi ørsmå hint, og istede ROPE STOOOOOOP.
Og der er jeg nå.
Tårer som sitter løst, matlyst som har forduftet, konstant trøtt og en uendelig lang og evigvarende hodepine.
Jeg er nesten litt usikker på om jeg faktisk er syk.
Kroppen kjennes syk ut.
Jeg krøp til sengs før den nybakte seksåringen i går.
Hun kysset meg på pannen før hun selv tuslet ned for å legge seg.
Et symbolsk tegn på at nå er det på tide å opnå øyne og øre og lytte.
Jeg lykkes i mye om dagen, men feiler stort i å ta vare på meg selv.
Skjerpings Nina, skjerpings.
