Jeg har flere blåmerker på armen etter i går.
Tørket tårer flere ganger gjorde jeg også.
Budrunde er jammen meg ikke for pyser altså.
Jeg gikk nesten hull i stuegulvet her.
Med Oda på armen gikk jeg frem og tilbake frem og tilbake.
Med puls langt over normalen og rumlende mage og kvernende hjerne.
Herreguuud hva var det vi gjorde.
Bud på bud, de andre som var med ville fillern meg ikke gi seg, det gjorde ikke vi heller.
Jeg har måttet klype meg i armen flere ganger, jeg kan nesten ikke tro det.
Vi endte jammen meg opp med drømmehuset.

Og ikke bare det, men jammen har vi ikke fått barnehageplasser rett ved også.
Brikkene bare plopp plopp på plass.
Alikevell føles det hele fryktelig vemodig.
Den fine vakre bygda som jeg har falt pladask for skal vi legge bak oss.
Det føles nesten som jeg snur en god venn ryggen.
Plassen her har lært meg mye rett og slett.
At hver eneste lille innsats kan gjøre en forskjell.
At man kan oppnå mye ved å bidra.
Felleskap er vanvittig viktig.
og ikke minst, det å bry seg er uendelig verdifullt.
Huset som vi har formet skal få nye eiere.
Jeg håper så inderlig det fylles med barnelatter og en voksende familie.
Her er det mer enn nok rom til en familie, vi har fikset kjøkken og bad så det trenger de ikke tenke på.
og blir sommeren bra står det jammen meg et basseng i hagen å venter også.
Det blir noen spennende måneder fremover.
Vi skal gjøre vårt beste for å nyte de siste dagene her.
Men må også innrømme at vi gleder oss til å starte på nytt sted.