Vi har grått i kor i natt.
Jeg og hun som enda er minst i familien.
Mine tårer var nok større enn hennes.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gråt.
Kanskje av sympati, kanskje av utmattelse eller mest sannsynlig av trøtthet.
I flere timer hold hun på.
Med alt annet enn å sove.
Hun gråt, klynket og ynket seg.
Siden hun knapt har ord måtte jeg leke detektiv.
Ikke feber, ikke bleie, ikke kald, ikke for varm.
Likevel hylte hun som om noen hadde stukket henne.
Hardt og lenge.
Jeg prøvde det meste.
Synge, stryke, bysse, rugge, drikke, melk, være nær, gå ut.
noe fungerte litt, ingenting helt.
Så fant vi det ut, etter å ha prøvd mye.
Nærhet, og ikke bare litt nære, men nesten inni igjen.
Med hele kroppen sin, tungt over min.
Med bamsen i den ene hånden, og et godt grep rundt nakken min med den andre.
Dynen over oss begge, godt plassert i en stol med lett gyng.
Pusten ble tyngre og tyngre, tilslutt en liten snork.
Der var den igjen, roen.
Tre timer letet vi, før vi fant den.
Årsaken fant jeg aldri ut.
Kanskje var det følelser, kanskje var det smerter, kanskje var det ensomhet?
Så blir vi sittende der en stund, tårene hennes har stoppet.
Ikke mine.
Nå vet jeg hvorfor jeg gråter.
Følelser.
Følelse av utmattelse, men mest av alt følelse av takknemlighet.
En takknemlighet for at det lille menneske jeg har liggende oppå meg har gjort meg til den jeg er i dag og beriket livet mitt med seg selv.
Hun gjør meg sliten, fy søren så sliten og for ikke snakke om trøtt, og lei og oppgitt og motløs.
Men i det hun ble født gav hun meg en styrke. I likhet med sine søsken.
En styrke som stadig overrasker meg. En styrke som gjør at jeg står i det, enda jeg føles ut som om jeg skal brekke både i to og tre.
Hun ligger tung oppå meg, jeg gruer meg til jeg skal prøve å legge henne i sengen.
Så vi sitter litt til og jeg lar tårene trille, bare fordi jeg har lyst.
Hun ligger i stjerneformasjon over den kulerunde magen min.
Hun sover godt nå og merker ikke de små signalene fra magehulen.
I magen min ligger enda en styrke.
En liten kropp som suger energi, som gjør meg sliten og motløs.
Som gjør at tårene triller og som mest sannsynlig gjør natten lengre enn dagen.
I magen ligger det en liten sjel, som er ferdig men som må ruge litt til.
Som har godt av noen uker i den trygge hulen før han skal møte den iskalde verden.
Han gir noen kraftige dylt, det er tungt med lille storesøster oppå seg.
Det er på tide å prøve å sove hver for seg.
Jeg lirker henne over, brer dyna godt på og et lett stryk over pannen.
Lister meg ut som en lydløs ninja og ber en stille bønn i det jeg lukker døra.
Stille..
Jeg gløtter på klokken i det jeg kryper under dyna, om en liten time våkner resten av huset.
Så da får vi se, om jeg klarer å finne styrken.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne