Innimellom slipper den taket.
Og det er akkurat som om luften blir litt lettere i rommet og jeg får puste ordentlig.
Akkurat som om noen har skrudd på lyset etter du har falmet i blinde.
Jeg benytter muligheten til å se på min kjære mann som sitter ved siden av meg.
Som tålmodig bare er der, strekker ut en hånd når han ser jeg er klar for den og tar tak akkurat så hardt som jeg trenger.
Er jeg tåpelig får jeg stotret frem mens jeg endelig orker å åpne øynene litt.
Tåpelig nei, sier han betryggende, dette klarer du så fint.
Jeg får ikke lange pausen før den tar over alt igjen.
Angsten kommer snikende innpå igjen og på et blunk blir luften tung og jeg må lukke øynene for å ikke gå i panikk.
Puste, konsentrere meg og prøve desperat å holde et fokus.
Et fokus på at dette skal jeg klare.
8.januar.
Kl er halv ti på morningen. Jeg har prøvd å spise frokost tre ganger men det er fullstendig stopp.
Orker ikke tanken på mat egentlig, selv om jeg merker at jeg trenger.

Yes… jeg har møkkete speil 😉
Jeg har allerede brukt unaturlig lang tid på badet, kvinnet meg opp til å ta meg sammen og være litt med flokken før de forsvant til barnehage og skole
Jeg står ved spisebordet, foran meg har en jeg en halvferdig fødebag.
Jeg bestemmer meg for å la den ligge.
Jeg skal jo ikke føde i dag, skal bare på kontroll. Trivselskontroll som de kaller det.
Det er lite trivsel i denne kroppen nå. Sover dårlig, energiløs, full av angst og en snikende depresjon banker på.
Denne kroppen hadde det ikke godt.

Her er det en gutt som trives sa han, og jeg forstod raskt at trivselskontrollen var basert på barnet i magen.
20% over snitt, masse friske flotte tegn. Han svelger fostervann, viser oss pusteøvelser og krumspring til tross for liten plass.
Han leser litt i journalen og ser at en induksjon skal planlegges.
Vi tar det til termin ble sagt bestemt, ok sa jeg og var sikker på at jeg måtte vente til 21. januar i det jeg gikk videre inn til føden for å ta en CTG.
Jeg vet ikke om jeg er lettet eller skuffet, For føde ville jeg jo ikke. men jeg ville heller ikke ha det slik som jeg har det nå.
Vi blir tatt imot av et kjent og kjært menneske inne på føden og hun ser over snittet glad ut i dag.
Velkommen sier hun og strekker armene ut. Jeg får en god klem.
Veileder oss inn på mottaksrommet hvor CTG maskinen står klar.
Jeg får stroppene på så kommer ordene som snur fred og ingen fare til angst og panikk.
 
Da går jeg bare å gjør i stand fødestuen jeg da Nina.
Fødestue?
Skal jeg føde nå?
Ja er det ikke like greit å bare få det overstått da?
Lillegutt er klar, vi er klare, 8 januar er en perfekt dag. Er det ikke?
Jeg merker jeg blir varm i kinna, pulsen øker og jeg må bare lukke øynene.
Nå må jeg virkelig konsentrere meg for å ikke la angsten få kontroll.
Overkjører jeg deg nå? Sier hun og legger hånda på skuldra mi.
Nei sier jeg, du må, jeg er ikke i stand til å ta den beste avgjørelsen selv nå.
Jeg får hentet meg litt inn mens CTG går, lillegutt i magen var tydelig preget av en stresset mamma med meget høy puls selv.
Vi ble sittende en stund ekstra for å se at den roet seg.

Så var det ingen vei tilbake, fødestuen av klar.
8. januar 12.00 tusler jeg over.
Jeg finner meg en stol og setter meg ned, luften er tung og jeg må konsentrere meg om å puste.
Herregud så tåpelig av meg, fødselen er ikke i gang en gang og her sitter jeg å puster å peser husker jeg at jeg tenkte.
Med jevne mellomrom slipper den taket litt, jeg får et øyeblikk med pause og jeg får øyekontakt med min tålmodige mann.
Jeg beklager altså, jeg vil virkelig ikke være så tåpelig.
Slutt, du er ikke tåpelig sier han beroligende.
Det er så godt de øyeblikkene angsten gir meg en liten pause, akkurat som rier kommer den i bølger.
Pausene gir meg guts nok til å takle neste bølge.
Inn og ut forsvinner jeg av angstboblen og innser mens det står på at dette mest sannsynlig vil være verre en fødselen.
Jeg hører jordmor styrer i bakgrunnen.
Ser hun finner frem blanke kar, hører hun river i plastikkpakninger og ordner i stand.
Ordner til fødsel og baby.
HJELP jeg skal bli 6 barns mor I DAG?? jeg skulle jo ikke føde.
Ikke i dag.
Jeg gløtter på klokken, 12.15.
Det føles som jeg har vært her en evighet.
Jordmor forsvinner ut, jeg får en ny pause og benytter muligheten til å gå på do.
Mens jeg er der inne hører jeg fødestuen fylles opp av flere hvitkledde.
Nå er legen her også.
Nå skjer det.
Nå -skjer – det.
 
del to finner du her