Del 1 kan du lese her.
 
Jeg står foran speilet inne på det gyselige badet.
Bak meg står det en prekestol, FØDEN står det på den med store bokstaver.
Håper jeg slipper å henge over den.
Jeg hører de prater og ler utenfor, hvordan kan de være så lette til sinns nå, rett før dette skal skje?
Jeg gir meg et par klapp i kinnene, skjerp deg, tenker jeg, SKJERP DEG!
To dype magedrag så går jeg ut.
Der står legen, med samlet hender står hun og smiler.
Hei Nina, der er du jo.
Er du klar.
Umiddelbart blir jeg kvalm. Hjerte som jeg roet ned på det gyselige badet begynner å hamre igjen.
Vent litt sier jeg, vent litt og sikter meg inn på stolen jeg satt så godt i for noen minutter siden.
Nei Nina sier hun og rister på hodet, du skal oppi her, hun klapper tre lette klapp på fødesenga.

Jeg orker knapt å se på den.
Ok, ok. jeg orker ikke tenke mer, jeg bare gjør.
Legger meg i fødesengen. Nok en gang kommer jeg på, hvor overraskende behagelig den er å sitte i. Myk og god.
Men komfortabel blir jeg likevell ikke, der jeg sitter.
Bukseløs med sykehusskjorte.
NÅ-SKJER-DET.
Nå tar vi bare vannet Nina, også ser vi hva som skjer.
Som du vet kan ting ta tid, men hvem vet. Kanskje han kommer i dag.
Jeg jobber til fire, skal vi bli enige om å være ferdig innen den tid kanskje, det har jo gått fort de tidligere gangene, sier hun spøkefull og ler.
Jeg er ikke i spøkehumør. Ler ikke, bare puster.
Fokuserer på å puste og holde øynene lukket og bena spredd.
Da setter vi i gang Nina, bare fortsett å pust.
Jeg hører det rasles i plast og at ulike medisinske apparater pakkes ut.
Så føres det noen hender opp i meg og plutselig blir jeg varm i mellom bena.
MASSE VANN sier legen og ler, masse vann.
Skikkelig masse vann.
 
Klokken er 12.35
Jordmor ler, legen ler, mannen ler og jeg puster.
Jeg får høre at legen har vann til albuen, jeg orker ikke se.
Bare lukker øyene og puster.
Vi skifter litt underlag under meg og jeg får på meg en nydelig nettingtruse og bleie.
NÅ var vi i gang.
Lykke til sier hun, før hun går.
Jeg får åpnet øynene, tatt tak i mannen min sin hånd igjen. Bare for å bekrefte at inni der et sted, går det bra med meg.
men jeg må konsentrere meg, holde fokus og sørge for at kroppen er avslappet. At ikke angst og kaos får ta helt over og gjøre meg anspent.
Det går knappe noen minutter, før første rien setter inn.
Jeg skjønner med en gang at dette vil bli nok en fødsel som går inn i kategorien styrtfødsel.
Jeg priser meg lykkelig for at jeg har med meg en jordmor som kjenner meg og oss godt.
Som jeg har hatt mange samtaler med og som vet hva jeg synes er greit.
Jeg fikk ikke samlet meg nok til å skrive et brev denne gangen, og håper våre samtaler har gjort så hun forstår.
Hun forstod, mer enn jeg hadde trodd og gjorde stress og kaos om til kontroll.
Hun sjekket meg aldri, hun spurte ikke om noe.
Satt bare stille og tålmodig ved min side.
Lot meg styre det hele.
Min angst lå i all hovedsak i frykt for å miste kontroll.
Engstelsen over å nok en gang møte den vanvittige urkraften som en fødsel utsetter kroppen for, og hvor ekstremt det var når det hele går raskt i tillegg.
I samtalene i forkant ble jeg anbefalt lystgass av en erfaren jordmor, hun mente det kunne virke beroligende mot angsten og gjøre kropp og sjel mer avslappet.
Hun hadde rett.
Allerede på rie tre etter de tok vannet kjente jeg at smertene var i ferd med å nå toppen.
Og jeg begynte å anspenne meg i frykt for de voldsomme pressriene som snart var i vente.
Jeg tok tak i lystgassmasken, pustet som en helt.
Lyden av min egen pust i masken var beroligende i seg selv, men jeg fikk så absolutt ingen beroligende effekt.
Neste rie kom kort tid etterpå,  ny pusterunde, godt å høre sin egen pust men ingen effekt.
Står denne på?
Ja ja sier jordmor.
Sikker? sier jeg skuffet.
Hun spretter opp, sjekker bak hodet mitt.

Nei kjære deg, her er det bare oksygen.
Jeg blir letta, neste rie vil kanskje gi effekt.
Neste rier kommer, jeg griper masken og tar gode magedrag.
Fire pust og DER, merker jeg effekt.
Ikke smertestillende for min del, men avslappende og beroligende.
Å halleluja.
ENDELIG fikk jeg en liten pause fra kaoset i kroppen og kunne fokusere på å håndtere rier og ikke angst.
De kommer hyppig, smertene er ubeskrivelig, men jeg har fokus på å holde kroppen avslappet og la kroppen få jobbe.
Hver eneste rie er annerledes enn den andre, det er fremgang i hver eneste ri.
Nå kommer jeg til å måtte trykke på neste ri sier jeg.
Jeg merker mannen flytter seg bak hodet mitt, dette kan han. Jeg må ha noe å ta tak i (han) og bruke som motstand.
Ja vel sier jordmor og jeg gløtter så vidt med øynene opp for å se hva hun gjør.
Hun tusler bort til bordet hun gjorde i stand tidligere, tar på seg hansker og har, om du spør meg usannsynlig god tid.
Hun når til meg før neste rie kommer, og jeg tyder kroppens signaler riktig.
Pressetrangen kommer umiddelbart.
Men denne gangen i kontrollert mengde.
ikke en voldsom sammenhengende pressetrang men en som følger riene.
Jeg merker babyen står høyt oppe, og jobber forsiktig babyen ned to rier.
Men så sier kroppen det er på tide, og den lille pressetrangen går over til urkraft.
For første gang lager jeg lyd under fødsel, bena er plassert på en jordmor hver, og begge henda mine har et hardt grep rund min mans hender.
De vanvittige kreftene jeg alltid tror jeg mangler trår til og jeg merker at babyen sklir ut,
herregud jeg har født.
utbryter jeg og kan virkelig ikke tro at jeg har lagt bak meg en drømmefødsel.
Klokken er 13.30
 
 
Jeg får somlet meg, gløtter ned mellom bena og ser en stråle stå i været. Minstemann startet sin karriere i frisk luft med å tisse.
Vi ler litt alle sammen før jeg ber de løfte han opp til meg.

Og der var han altså.
Lillebror.
Vesle Daniel.
Mitt sjette barn.
Min sjette fødsel.
Jeg klarte det pokker meg igjen!

Vi får flere timer på fødestuen sammen.
Vi ammer, prater og spiser.
Rister på hodet og sliter litt med å forstå at det hele er over.
Det er ganske uvirkelig, her jeg sitter 16 dager senere og tenkte tilbake.
På en måte virker det som om det ikke var jeg som fødte han, vanskelig å forklare den merker jeg.
Men jeg var så inderlig inderlig redd, også gikk det hele så inderlig bra.
 
Jeg hørte mange snakket om drømmefødsel og fnøys av det hele. Hvordan kunne noen kalle en fødsel for en drømmefødsel.
Jeg forstår det nå.
Det å kunne få oppleve sin egen kropp på denne måten er virkelig noe jeg unner alle fødekvinner.
Takket være jordmor som fulgte oss, og mannen som er ekstremt dreven ble vi et drømmeteam.
Og jeg fikk fred og ro til å føde slik min kropp føder.
Og nå er han her, minstemann, lillebror.
Sistemann ut…
Vesle Daniel, takk for at du valgte oss.
 

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul