Mamma??
Mamma??
jaaa?
Mamma?? Kan jeg få leke med modelleire?
Nei ikke nå.
men mamma..??
Nei sier jeg.
men hvorfor ikke?
jeg sier IKKE nå!
Tramp og stamp ut av stua med furteleppe og krokodilletårer.
Skuffa som få og enda mer oppgitt.
Hvorfor får jeg aldri?
Nei, du tar ikke den tonen nå!
Nei er et NEI!
Så blir det stille, hun sitter å furter på rommet og jeg blir stående igjen på kjøkkenet.
Jeg tar en slurk av den smålunka kaffen.
Nok en gang gjør jeg det altså.
Sier nei, bare fordi, jeg sier det.
Ingen grunn, ingen årsak.
Det bare plumper ut av meg.
Ren vane? kanskje?
Men Nei, det ligger liksom der, klart ytterst på tungespissen.
Klar til å plumpe ut, umotivert men tydelig til de fleste spørsmål jeg får.
Hvorfor i huleste sa jeg nei nå?
Søndag, ingen planer, all tid i verden.
Og resultatet av mitt nei er fire unger som traver rundt meg mens jeg prøver å få en overtrøtt baby til å sove mens jeg drikker småkald kaffe.
Hvorfor sa jeg NEI?
Det er kanskje ikke så rart, at noe av det første disse små lærer seg å si, er nei?
Nei, ikke rør, Nei ikke der, Nei ikke gjør sånn, Nei, den er ikke din, Nei ikke sitt på bror din, Nei ikke spis den, Nei ikke ta der.
Nei, nei nei , nei NEI.
Jeg bestemmer meg den søndagen, ja som faktisk er i dag. For å ikke la flere nei plumpe ut.
At alle nei denne dagen må være like gjennomtenkt som alle ja.
Ikke komme på autopilot, plumpende ut.
Det tar ikke lange tiden før jeg kjenner et nei pirre tungespissen.
Han på 3 og hun på 7 er i full sving med å omrokkere alle putene i sofaen.
Noen har de til og med plassert på gulvet.
Broren på 8 som har fått beskjed om å passe på har forsvunnet inn i skjermen.

Neee… jeg stopper meg selv.
Står heller på hjørnet og observerer.
Plutselig, ser jeg han på tre tar sats og KASTER seg ut i haugen av puter som storesøsteren har dandert på gulvet.
Latteren triller.
Sånn herlig latter bare han kan ha, fra helt ned i magen.
Hun ler med og klapper.

Braaa sier hun, nå er det min tur.
Hun kaster seg ut i haugen av puter, nå ler de begge i kor.
En gang til sier de begge i kor.

Jeg blir stående å se på en stund, mens jeg rugger den overtrøtte babyen som nå er i ferd med å lukke begge øynene.
Jeg setter han forsiktig fra meg, og lager meg en ny kaffe.
Den drikker jeg, varm.
Hele koppen.
Ifred.
Uten et eneste spørsmål.
uten et eneste Nei.
Kun latter
og en hel haug med puter på gulvet.
Noen ganger lønner det seg, å ikke si nei…

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave