2. juledag er her
På mange måter litt dagen derpå derpå
Våkner tvers gjennom sliten, ørlitt hodepine, litt småkvalm etter alle feil mat i går og litt susete i hodet.
Det er sjeldent jeg er så PÅ som de dagene som har vært nå.
Julaften – Forventningene er til å ta og føle på.
Ungene spretter ut av senga som nypoppa popcorn gjerne før vi kan kalle det morning,
og loppene i blodet er i fyr og flamme før de har satt sine barføtte ben inn på stua som står å skinner i all sin prakt.
Vi er rike, 6 barn fyller huset vårt, snart 7.
Men det er få dager i året som krever så mye av meg som julaften.
Såpass ærlig skal jeg være.
Det er ikke bare de små soldatene sin feil, min også.
Jeg vil få med meg alt, hvert et slitsomt og magisk øyeblikk vil jeg suge til meg.
For jeg vet, så inderlig godt at på et blunk er den over, og da er det et helt kort og langt år til neste gang.
Men når jeg tenker meg om, er det på mange måter er det litt rart, at jeg som småbarnsmor gleder meg så inderlig til denne dagen. For om man virkelig ser på den med virkelighetsbriller burde julaften være alle småbarnsforeldres store skrekk.
Jeg mener, en dag uten det meste av rutiner uansett hvor mye man prøver, med lite søvn, mye sukker, lite mat, mye utålmodighet, ufattelig mye venting, og lopper i blodet som fører til merkelig oppførsel på små soldater er jo ikke akkurat oppskriften på en drømmedag.
En vanlig tradisjonell julaften, med de faste tradisjonene er nærmest tortur for de som er ekstra spente og ikke minst heldige som har noen liggende på vent under juletre og en skål med godt i gjemt på hvert et hjørne og hylle.
Se det fra de minstes perspektiv, så er det helt klart en uendelig lang dag, nye lukter i huset, stramme pentøy, middag som ikke smaker både fordi det er uvante smaker og fordi magen står oppned, og når man endelig får lov til å åpne fristelsene under treet, er man egentlig så trøtt og sliten at eneste riktige plassen en liten kropp burde være er sengen.
Trøtt, utslitt og egentlig litt sulten er ingen god oppskrift for en overtent 4 åring med en ønskeliste større enn han selv.
Derfor valgte vi, for alles del, å gå helt ut av de fleste tradisjoner i år.
Vi var alene, jeg og min mann, med ungeflokken på 6 (og 1 i magen) og spør du meg, er dette den ultimate foreldretesten.
Her blir både forståelsen og tålmodigheten tøyd til det ytterste, x antall ganger løpet av en ekstra lang dag.
For det ER ikke alltid lett å forstå, hvordan det føles å være så spent som bare ei på 2,5 kan være.
og det er ikke enkelt å takle lopper i blodet som er så mange at de tyter ut ørene.
Og det er IKKE lett å holde ut lavt blodsukker på samtlige av seks små samtidig som de er så spente at de på ekte nesten kan knekke i to.
Man gjør jo så godt man kan,
Men når man står der, og bruker sinnastemmen for nte gang før Timmy gresshoppe i det heletatt har begynt å synge julen inn,
Brøler IKKE ENDA fordi 9 åringen spør om det ikke er klart for pakkeutdeling snart for 657 gang før klokken er nærmet seg 12,
har tatt 8 pauser på do før ribba er i ovnen og grått en skvett, Prøve å se noen ørsmå glimt av tre nøtter til askepott til mens to av de minste apekattene nok en gang krangler over hvem som skal sitte nærmest pakkene under treet, ja da kjenner man at man lever.
Og innimellom lurer vi på, hva i huleste er det vi driver med?
Men så skjer det, innimellom alt det som står oppned og på tverke.
De magiske juleøyceblikkene som man i sitt idylliske hodet tenker at julen kun skal bestå av.
Det skjer ikke, ikke på dager som denne,
ikke på noe dager.
Dager kun med idyll altså.
Men de er der, vakre, nydelige, herlige, minnerike, fantasiske og ekte.
Det gjelder bare å se de, for de er korte, og tar på langt nær så stor plass som søskenkrangling og mas.
Det er tre små som leker sammen, som deler leker selv om det er helt nye og lærer av hverandre.
Det er noen som opplever alt for første gang, og oss som er så heldige å få oppleve det med han.
Det er noen som får akkurat det de ønsker seg under treet og følelsen sørger for at tårer spruter.
Det er godteri en mørk desembermorgen under teppe, foran julemorgen, selv om det varer i bare 15 min og 2 åringen vil ha mere sjokolade.
Det er latter, spenning og forventing.
Det er takknemlighet og tid sammen.
Det er ufattelig mange øyeblikk, som bare julen kan gi.
Og DE , de gleder jeg meg over.
men helt ærlig… så gleder jeg meg kanskje like mye over hverdag.
Fortsatt god jul alle mammaer og pappaer der ute.
Dere gjør en fantastisk jobb.
Ja den masingen kan man bli koko av🙈
Her hjalp det med dagtavle (pga ei med forsinket språkforståelse). Så ser de bilder av alt som skal skje før gavene – ingen vits i å mase da, da er det mer forståelig og forutsigbart 🤗 Fikk litt dårlig samvittighet for kjefting før det, for der var jo ikke hennes skyld at hun ikke visste.
Det der med en dag uten det meste av rutiner uansett hvor mye man prøver, med lite søvn, mye sukker, lite mat… det kjenner jeg meg ikke igjen i. Det er et av de smarteste triksene jeg kan for å få mest mulig harmoniske dager. Alt er likt hverdag, helg, ferie og merkedager. Men det krever mye, man må legge alt det som er anderledes «rundt» hverdagsrutinene. Og mange tror jeg synes det er litt rart. Men sååå godt for liten og stor. Ikke minst liten ❤️
Fortsatt god jul🎄
så bra at dere har funnet ut av det… meeeen nå må du også huske at vi har 6 pluss en i magen og flere av de større..så de er tydelig på hva de “forventer” av en julaften.
Hei. Sååå fint at noen kan sette ord på hvordan det faktisk er. Det er magi og det er kaos, alt i en herlig smørje. Flest slitsomme minutter, men alle de små øyeblikkene med julemagi veier så absolutt opp for alt det slitsomme.