Jeg blir nesten misunnelig, jeg kjenner jeg også vil ha det slik.
Hvordan da?
Jeg sitter på jordmor sitt kontor og tvinner fingre over en stor kule som har vokst fortere enn hva jeg har hengt med.
En kule på 30 uker for å være eksakt.
Nei, jeg må jo innrømme at til tross for angsten så fascinerer fødsel meg noe innmari.
Og jeg har sett noen av de, eller rettere sagt mange av de.
Ser helt ærlig de jeg kan komme over som jeg vet er innafor å se. Holder meg unna skrekkscenarioer men følger de som følges kan på sosiale kanaler som serverer en fødsel i ny og ne.
Elsker spesielt de man får følge nærmest helt fra starten.
Du vet, der hvor mor skal hvile, dusje, spise.
Der hvor kanskje han og hun spiller kort, ler og ser gjennom babyklærne som snart skal brukes mens hun kjenner litt på murringene som kommer og går regelmessig.
Jeg kjenner jeg er skikkelig misunnelig på det.
På de, på forberedelsene og opplevelsen.
Men Nina, sier jordmor og ler litt,
du føder jo på et kvarter.
Hun har rett, det går fort.
Alt for fort.
Kanskje ikke kvarter, eller jo, når jeg tenker meg om har jeg prøvd det også.
Og jeg HATER det, skal jeg være ærlig.
Det er jo ikke rart du synes det er ekkelt.
fortsetter hun.
Det er heftig det du gjør, det er ikke mange som opplever fødsel slik som deg.
Vi kaller deg en maskin, og det er ikke uten grunn.
For det kroppen din gjør på den korte tiden er helt vilt.
Hun har rett, det kroppen min ER helt vilt.
Så vilt at jeg rekker å miste meg selv, klatre utenfor å se på meg selv fra utsiden.
Jeg tror ikke jeg skal dø, jeg vet det, på et punkt der.
Jeg er tilstede, men likevel ikke.
Hører alt rundt meg, alle lyder, alle stemmer, alle ord, men har ingen sjans å kommunisere ut.
Har mer enn nok med å håndtere det som skjer i kroppen i fastforward. Kroppen er overbelastet og alt jeg har å gjøre er å henge med.
Jeg blir helt uvel bare ved tanken skal jeg være ærlig.
For alt det jeg synes er vakkert, flott og ja nærmest magisk med fødsel, føler jeg at jeg går glipp av.
Min fødsel, synes jeg på mange måter bare er,
ekkel.
Det er ekkelt, å bli kastet inn inn i en maraton som skal løpes på 60 sekunder, også får man ikke en gang lov til ørlitt oppvarming. fra 0 til 100 på 0,3 sekunder. POFF og det er få minutter til man blir mor og får en nyfødt sjel på brystet.
Hva skjedde nå?
Fy søren så heldig du er, sier de som hører meg fortelle, jeg brukte 62 timer jeg.
Jeg skjønner det også kan være utmattende, en fødsel skal jo være det. Jeg tror det er en del av forberedelsene.
Det å få et utløp for ventetiden og alle endringene som har skjedd i kroppen over flere måneder.
hele denne endringen trenger et klimaks, det å bli mor er stort.
Jeg skulle bare så inderlig ønske jeg kunne være med å sette preg på fødselen, også underveis.
Ikke bare i forberedelsene.
I stede er jeg proppet med angst i det øyeblikket de fører heklenåla inn, skjelver og rister når vannet begynner å renne og starter nedtellingen i hodet, om litt starter det, og om litt er det over, det er på en måte trøsten midt oppi alt.
Jeg er 30 uker nå, om ikke mange ukene begynner kroppen smått om sen å forberede meg, minne meg på hva som er i vente.
Min aller siste fødsel.
Det er både trist, godt, skummelt, rart, spennende og ekkelt.
Jeg har ikke lyst, men gleder meg.
Jeg er redd, men ser frem til det.
Jeg er rett opp og opp ned.
Jeg kommer til å klare det, også denne gangen.
Fine du!
Du rocker og dette går så bra! Vi heier på deg 😀
Jeg har hatt en fødsel på 8 timer, en på 4 timer og en på 45 minutt.
Den på 4 timer var den absolutt beste opplevelsen!
Heisann, Nina.
Her kjenner meg igjen. Etter tre fødsler, 2 lange og 1 kort, uten smertelindring, så var den korte værst. Den var så heftig, riene så intense, kroppen bare skjøv hjernen min ut av denne opplevelsen, og jobbet på spreng. Hun var ut på en pressrie, og hele opplevelsen var ikke spesielt vondt, lell så foretrekker jeg de lange. Der kunne jeg og kroppen jobbe som et team, jeg rakk å kjenne på smertene, jeg rakk å kjenne på forventningene og spenningen, jeg rakk å kjenne på kjærligheten til mannen og dele opplevelsen med han. Jeg rakk til og med å drikke litt juice mellom pressriene.
Nå varte mine “lange” fødseler i 4 timer fra første rie, til ungene var ute da. Så det er nok godt mulig jeg ikke hadde følt det samme om de hadde vart i 12 timer + 😊
Heier på deg 👏👏
Vet akkurat hva du mener. Har hatt to raske fødsler, hvor den siste var så rask at jeg følte at jeg ikke hang helt med på noe vis.
Første var en fin opplevelse, selv om den også var rask sett i forhold til de fleste fødsler. Da gikk det fort men jeg rakk å få med meg hva som skjedde og følte meg bare heldig over at jeg slapp å bruke lang tid. Andre gang hadde jeg samme følelse som du beskriver. Det gikk så fort at jeg hadde mer enn nok med å puste og prøve å jobbe med og ikke mot kroppen, som hadde bestemt seg for at “denne skal fort ut!”. Kanskje vanskelig for oss å forestille oss hvor utmattende en langvarig fødsel kan være. På samme måte som at de som ikke har opplevd det, nok ikke helt forstår at så raske fødsler heller ikke er å foretrekke. Hadde gjerne valgt en mellomting om jeg kunne ;-).
Uansett lang eller kort fødsel kommer du selvsagt til å klare det med glans denne gangen også <3 Kroppen er helt fantastisk som klarer disse anstrengelsene og gir oss de beste gavene i verden <3 Håper du får en fin siste tid. Heia deg!
Kjenner meg sånn igjen i det du skriver! Sistemann ble født i ambulansen,! Jeg ga beskjed til jordmor at ungen kom og jordmor svarte nei. Så da fødet jeg da – faststroppet uten hverken jordmor eller samboer (for han kjørte etter)…
Føler meg snytt for en fødsel.. 😬
Beklager, det har ingenting med innlegget å gjøre.. Men kan jeg få spør hvor vesken på første bildet er fra?
Mimmis.no