Det er helt merkelig hvordan resten av verden bare tuter avgårde selv om du føler alt stopper opp.

Hvordan folk bare lever sitt helt vanlige liv, når ditt er snudd oppned og alt står på tvers.
Jobb, skole, barnehage, middagslaging, alt blir annerledes, selv om det er helt vanlig.

Ting føles som et ork, selv om man alltid har gjort det.

Årsaken er klar, den bare er så brutal.
Sorg.

Tillat deg å kjenne på sorgen, sier de.
Men hvordan vet jeg hvordan den føles?

Tom?
Mektig?
Uoverkommelig?
eller bare litt, annerledes?

Det var rart å komme hjem, men også godt.
Her gikk livet sin vante gang,

videre.

Ungene herjet, kranglet, lo, gråt.

De var både trøtte, sultne og trengte stell som alltid.

De tullet, fjaset og og lekte.

Selv om jeg, akkurat hadde sett noen dø.

Det var rart, men også uendelig godt.

En prat rundt et middagsbord, pølser i brød og saft i glasset.
Enkelt, men veldig godt.

Barna får vite, takler det på sitt vis.
Noen knapt berørt, andre med tårer.

Det er lov, å reagere,

akkurat slik man føler for.

“Takk for maten”

Så går livet videre igjen.

Lek i lesekroken, barne-tv på skjermen, spillelyder fra loftet.

Bleie som må skiftes, tann som må pusses.

Livet går videre, selv med sorg.

Og jammen er det godt.

Ta vare på deg selv og de du er glad i.