Fy søren for et kaos rekker jeg å tenke i det jeg røsker med meg en genser på vei ut av stua.
Nede i gangen hører jeg totalt kaos, den ene finner ikke buksa si, den andre leter etter den siste skoen.
En nekter å ta på lue og en gråter, høyt, veldig høyt og ingen vet helt hvorfor.
jeg venter litt, med vilje, ingen vits at jeg kommer med en trøtt baby på armen og tilføyer enda mer kaos.
En etter en kommer de seg ut, og tilslutt er det vår tur.
Det tok bare en halvtime denne gangen da sier mannen småstolt i det vi kommer ut.
Jo da, ny rekord. Er jo ikke værst med tanke på at vi er 9 stk som skal ut samme dør.
Men det er altså så verdt det, å komme seg ut.
Etter lock down har jeg knapt vært ute, det frister på mange måter ikke.
Det er akkurat som om virkeligheten kommer å slår meg småhardt i tryne hver gang jeg drister meg ut.
Det er noe med kø inn til apoteket, plastikkhansker på dagligvare og mennesker med munnbind rundt hvert et hjørne.
Det er da man skjønner at dette er annerledes tider.
På mange måter må jeg nok innrømme at jeg HATER denne tiden, og erger meg over timingen på vår siste baby.
Jeg liker å gå i frivillig hi, lokke meg inne, men etter tvang og regler derimot.
Jeg pleier ikke å være så ivrig på trilleturer osv. Men denne gangen har alt vært annerledes.
Absolutt alt.
Jeg tror,på mange måter jeg aldri har følt meg så ensom.
Så det å komme seg ut, hele gjengen på trilletur gjør godt på mange måter.
Frisk luft, miljøforandring, men ingen på minnelse om at alt er annerledes, man må ikke ha plasthansker på trilletur.
Vi går en god runde denne dagen, jeg kjenner kroppen begynner å virke igjen og det er deilig å røre på seg.
Godt å få tankene på noe annet og bare være i nuet.
Så plutselig dukker hun opp i mellom to busker, en mamma til et jevngammelt barn til en av våre.
Neimen, er det dere som er ute å triller.
Ja da sier jeg og merker jeg synes det er godt å se folk utenfor min egen hustand.
Når jeg tenker meg om, er det første jeg ser, iallfall stopper for å prate med.
Vi prater litt, om løst og fast.
Fy søren som jeg har savnet tørrprat.
Neimen, jeg glemmer jo helt jeg.
Gratulere så mye!
Jo takk sier jeg og tar et gløtt oppi vogna på den sovende karen.
Er det greit at jeg tar en titt? Sier hun og nærmest kryper litt sammen.
Før jeg rekker og svare tilføyer hun, jeg skal holde avstand altså.
Ja kjære deg sier jeg og bretter vognposen litt til siden, klart du kan få en titt.
Å kjære vene, sier hun i det hun gløtter over kanten,
Man glemmer jo hvor små de er.
Dette var jammen meg godt jobbet Nina, så fin han er.
Jeg kjenner klumpen i halsen bygge seg opp mens hun beundrer og skryter av både meg og han.
Tårene presser på, tilslutt blir det vanskelig å holde igjen.
jeg klarer å holde praten litt, men merker stemmen knekker.
Jeg skylder på middagstid og sultne unger, og tusler videre.
Tårene triller.
ustoppelig og uten en lyd.
De bare renner og renner.
Dette var første gangen jeg fikk vist han frem til noen.
Hun er den første som spør om å få se. Babyen i vogna er tre uker.
Å bringe et nytt liv i hus er noe helt unikt.
En dyrebar tid, men gjerne vil dele med andre når man er klar.
Men denne gangen er alt annerledes.
Ingen som kommer på besøk, ingen som kommer for å beundre resultatet jeg og kroppen min har jobbet med i 38 lange uker, ingen som skryter av han, hvor fin han er, og som kommer bare for å snuse litt på han.
Ingen.
På mange måter er vi heldige også.
Han har seks søsken som minner meg på, hver eneste dag hvor rike han er. Hvor rik jeg og pappen hans er.
Men jeg må være såpass ærlig og si, det er noe med det å få vise frem. Stolt og sårbar. Introdusere et nytt menneske inn i familien. Se gammel og nyfødt sammen. Første møte med fersk sjel og kloke mennesker.
Jeg tror ikke jeg har kjent på den følelsen, sett viktigheten i å få dele, iallfall ikke ofret det en tanke.
Kanskje til og med synes det har vært ørlitt slitsom med alle som ville komme på besøk.
Men ikke nå, ikke denne gangen.
Fy søren, for en tid..
Veldig søt baby 😍. Gratulerer så mye.
Gratulerer med nydelig baby😘 Kjenner igjen følelsen. Fødte 11 mars, eneste som har møtt han er foreldrene mine. Gleder meg til trilletur med venninner som også skal ha baby snart.
Takk for at du setter ord på det. Har selv en liten jente på fire uker, og kjenner på akkurat det samme. Etter ni harde måneder ønsker jeg så veldig å vise henne frem, få skryt og dele henne med familie og venner, men det blir veldig lite av det.
Gutten din er nydelig, det er så kjekt å få følge dere. All lykke videre med de spennende planene ❤️
Nå triller tårene! Du beskriver helt nøyaktig den klumpen jeg har i magen. Min lille, store er alt blitt åtte uker. To måneder uten å få vise han frem, annet enn på facetime. Han kjenner motorsagduren til naboen bedre enn stemmen til bestemor, og har enda ikke fått kjenne tryggheten og roen i fanget til oldemor. Nå er han ingen nyfødt liten klump lenger heller, men en våken og travel type som knapt har tid til å ligge i noens armer og være baby. Da er det ekstra sårt å vite at dette er vår siste, og at jeg “mistet” nyfødttiden til korona, hjemmebarnehage og fullstendig kaos.
Har kun 11uker igjen til fødsel, og sitter selv med disse tankene..det blir en rar barseltid; uten barselgruppe og familie/venner. Det hjelper litt å tenke på hvor heldige vi er som kan få barn. Tusen takk for at du er ærlig om hva du føler, og lykke til videre med nok et nydelig barn.
Samme her.. 3 uker og ingen å vise han frem til utover bilder. Ingen besteforeldre som får holde, kose og snuse på sitt nye barnebarn. Ingen steder å gå til for å lufte seg selv og den nye vogna- å bli vant til å være utenfor veggene med en person til i familien💛 for en tid..
Det blir bedre, og de er heldigvis fortsatt helt små på andre siden av sommeren.
Men vi er mange som har fått beundre han på bilder på snapp og Instagram ❤️ Nydelig liten tass 😍
Så fint du skriver. Vi opplever der samme som dere. Tredje barn her, og siste for vår del. Siste nyfødttid, permisjon og baby. Rart med denne tiden hvor alt og alle er annerledes. Jeg savner å kunne vise fram mer enn på avstand i vogna. Oldemor og besteforeldre. Naboer, søsteren min og venninner. Noen ganger har jeg lyst å bare gi blaffen i reglene og la dem holde henne. Men så kommer bildene av folk med gnagsår etter munnbind på jobb i helsevesenet, og mennesker i respirator, også blir det med den titten på avstand likevel. Det er sårt og lov å føle at det er trist. Jeg føler det sånn flere ganger daglig. Stå på Nina. Jeg synes du er tøff som viser deg sårbar.
Er så enig❤️ Vi fikk tvillinger i slutten av februar, og har nesten ikke fått vist dem frem til noen! Besteforeldrene har så vidt sett dem et par ganger, og venner har vi bare fått drømme om å vise dem fremt til. Synes det er så utrolig trist! Og i tillegg får vi nok ikke døpt dem før dåpskjolene er altfor små, og festen kan vi vel se langt etter. Triste tider ja😓 Gratulerer så mye med vakre lille Tobias❤️
Jeg kjenner så altfor godt igjen det du skriver. Enda min ble født for 2 år siden snart. Ingen venner eller familiemedlemmer som kom for å hilse på han. Det var derimot frivillig dems side. og gjorde skikkelig vondt…
Gratulerer så mye med nok en vakkerskatt.
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver.
Svigerforeldrene mine har ennå ikke sett minstemann som er født i november.
Dåpen, hvor vi alle skulle samles, og alle endelig skulle få hilse på vår lille vakkerskatt, er utsatt. På ubestemt tid.
Men det kommer en dag når alt dette er over, da blir det klemming og kosing. Frem til da leker vi papparatzi og deler bilder og videoer, det blir jo selvsagt ikke det samme, men det er noe.
Klem til deg 💞
Jeg skal også føde i disse koronatider, og etter alle solemerker vil det bli min første og eneste barseltid. Veldig etterlengtet for hele storfamilien og noe jeg har måttet gå gjennom blod og ild gjennom flere år for å få til. Så kom koronaviruset til landet. Jeg ser nå for meg keisersnitt uten ledsager, sykehusopphold uten visitt, barseltid uten besøk og dåp uten gjester (alternativet er dåpsfest når ungen for lengst er vokst ut av dåpskjolen som mormor har strikket for anledningen). Man kan ikke trylle tiden tilbake når krisen er over, man får aldri fødselsøyeblikket eller spedbarnstiden igjen. Livet er mye mer uforutsigbart enn vi liker å tro, men jeg håper likevel at jeg vil greie å se tilbake på denne tiden som noe veldig fint, tross alt. Slik fødselen din ble mot alle odds <3 Men de barseltårene er neimen ikke alltid like lette å håndtere.