Det sa pang, hele landet stoppet opp. Det som vi trodde var en helt vanlig torsdag i mars.
Over natten måtte vi leve etter regler vi ikke hadde sett lignende til i vår levealder.

Skoler og barnehager stengte, arbeidsplasser permiterte og satte ansatte i hjemmekontor, butikker fikk restriksjoner, utesteder og Resturanter stengte, grensene stengte, husstander måtte forholde seg for seg selv.

Vi ble en nasjon i karantene. Hele landet stoppet opp.

Og dette, det er en takk til deg som sjonglerte hjemmeskole, rastløse barnehagebarn, mens du prøvde iherdig å ha hjemmekontor, eller takle det å bli permittert eller i værste fall miste jobben.

Dette er en takk til deg som holdt deg hjemme, gjorde din plikt for å bekjempe viruset som var i ferd med å innta landet og som allerede hadde tatt liv. Som så at dette var en dugnad og at din innsats ville gjøre en forskjell. Ikke bare for andre liv, men for ansatte ved legesenter, sykehjem og sykehus som har stått parat og klare, tilfelle viruset skulle få overtak.

Dette er en takk til deg som fortsatt ser virkeligheten.
Som ser at kampen mot det grusomme viruset fortsatt pågår.

At vi på langt nær er tilbake til slik det var, før denne torsdagen i mars.

Til deg som spriter hendene på vei inn i alle butikker selv om de kanskje både er såre og tørre.
Som ikke tar på alt du ikke skal ha, og som holder en meter avstand så godt det lar seg gjøre.

Dette er en takk til deg som fortsatt er en del av dugnaden. Som viser forsiktighet i å oppsøke folkemengder og gjør det kun dersom det er nødvendig. Til deg som har valgt å holde deg hjemme i sommer, i et håp om at det kanskje bare er snakk om en sommer. EN. Det burde vi tross alt klare?

En takk til deg som fødte alene, uten støtte fra de du trengte mest, når du trengte det mest.
Som satte liv på jorden, når den stod opp ned og på vent. Men som likevel sørger for at verden går fremover.

En takk til deg som har holdt barnet ditt og deg selv hjemme, ved det minste symptom, bare for å være sikker.
Som har tatt litt snørr og tørr hals på alvor, for tenk om.

En takk til deg som fortsetter å handle i Norge, selv om grensene er åpnet.
Som ser at å spare penger på alkohol, røyk og kjøtt ikke er verdt konsekvensene.
At kampen for å få tilbake hverdagen og skåne de sårbare er verdt mer.

Dette er en stor takk til deg som fortsatt står i det og som tar dine valg og handlinger med omtanke for alle andre til tross for at andre ikke gjør det. Til deg som ser media roper å skriker om alle som gjør galt, som om ingen gjør rett?

Dette er en takk til deg som fortsatt holder ut.

Som ser at sammen kan vi gjøre en forskjell, sammen kan vi faktisk vinne.

Om vi bare holder sammen.

Dette er en takk til deg.
Vit at du skal være stolt, og vit at mange er svært takknemlige.
Vit at du redder liv.

TUSEN TUSEN TAKK