Jeg har aldri vært no særlig fan av virus.
Såpass ærlig skal jeg være.
Som småbarnsmor på 13. året har jeg en del erfaring med de.
Noen er vesentlig mer krevende å ha i hus enn andre men ingen av de
er ønsket velkommen, likevel baner de vei.
Jeg vet at virus kan snu opp ned på en vanlig hverdag på null komma niks. Man kan sitte å ane
fred og ingen fare ved kveldsmat, og innen natten er over kan x antall være utslått av feber, snørr, gørr og det som verre er.
Men at et virus skulle snu opp ned på et helt samfunn, en hel verden,
og gjøre noe så selvfølgelig som et håndtrykk til en ulovlig handling.
Jeg hadde ingen tro på at et pittelite virus, kunne holde flere millioner mennesker i karantene i flere uker.
Bestemme hvor nære vi kunne være, lage nye regler for alt og mere til.
Corona, eller covid19 har gjort et allerede tøft år, enda værre.
En ball med masse armer jeg ikke engang kan se har vrengt meg utsiden ut og kjørt meg ut på den tøffeste turen jeg har vært på hittil.
Jeg har opplevd død under covid19
Hvordan viruset skapte distanse og kulde i en krevende sorg.
Hvordan det stengte ute mennesker som ville sørge, og de som fikk komme inn, fikk ikke klemme, trøste.
Kun sende blikk som prøvde å si like mye som en god varm og trygg klem ville gjort.
En meter avstand har ingenting i en begravelse å gjøre.
Å sitte to benker bak, og se sine søsken på avstand, knekt og knust uten å prøve å holde de oppe.
Det er det ingen virus som har gjort mot meg før.
Jeg har opplevd å gi liv i under covid19
Hvordan det hersens viruset skapte frykt og angst ved å tvinge sykehus til å utestenge partner og ikke minst isolere mor og barn etter fødsel. Hvordan oppfølging måtte gjøres alene, uten støtte av den eller de jeg måtte trenge. Hvordan første titt og undersøkelse av barnet i magen måtte gjøres med den blivende pappa ventende utenfor sykehuset.
Hvordan han ble holdt utenfor det som ville bli vårt siste svangerskap og fødsel.
Hvordan fødselsangsten druknet i frykten av at noen i familien skulle få det minste forkjølelsessymptom.
Hvordan et lite nys, eller kremt gjorde meg stresset og et lite snufs kunne få meg til å gråte.
Reglene var klare, det minste symptom og jeg måtte føde alene.
Og det siste jeg ville var nettopp det.
Vi holdt oss friske, jeg fikk ha mannen ved min side under fødsel, to timer etter barnet måtte han reise hjem,
dagene på sykehuset ble tilbragt alene, med stolte søsken på facetime.
Gjensynsgleden den dagen vi kom hjem kommer jeg aldri til å glemme.
Barseltiden ble ensom, ingen kunne komme på besøk.
Ingen besteforeldre som kunne komme å snuse på det lille hodet, ingen tanter og onkler som kunne komme å holde, ingen venner, ikke noen.
Ingen pga det hersens viruset.
Jeg har opplevd å ikke kunne feire under covid.´19
En stor familie, komplett. 6 stolte søsken over en vellskapt lillebror. To slitne, overveldet foreldre med hjerte fult og et ønske om å vise frem flokken. En navnefest var klar. Feiring av det fineste lillebroren noen kunne ha, en samling for familie og venner.
En fest for livet, en fest for kjærligheten en feiring av en komplett familie. Invitasjonene sendes ut, ting så tross alt lysere ut.
Festen avlyses.
Viruset vinner igjen.
Jeg har fått livet endret, under covid19
Liv, død, endring i tradisjoner, endring i arbeidssituasjon, annerledes skole og barnehage hverdag.
Det er på mange måter ikke mye mer et virus kan få endre og det er mye mer enn jeg i det hele tatt trodde det kunne endre.
Året har tæret, men og lært meg mye. Om meg selv. om menneskene rundt oss.
Vi er bortskjemt, har kjent lite på konsekvensene av det som skjer ellers rundt om i verden.
Det synes godt på våre handlinger.
Jeg er lei, rett og slett skikkelig drittlei.
Av å ta hensyn, stadig være på vakt for noe vi ikke engang ser.
Jeg er lei av de som enda ikke fatter alvoret og skipper hver eneste automat med sprit, de som ikke forstår at en meter er en meter uansett om du snur deg andre veien, lei av de som bare må ta en fest, fordi, lei av de som prøver å leve så normalt som mulig selv om man burde leve unormalt.
Jeg er lei meg, for at vi som mennesker bruker så lang tid på å skjønne alvoret.
At vi et skrekkelig virus til tross ikke klarer å respektere regler for å sammen prøve å vinne over dette grusomme monsteret av et virus som akkurat nå har kontroll.
Jeg er lei meg for starten minstemann fikk, en verden full av virus, farlig på et vis selv om vi har gjort den så trygg som mulig.
At virus har bestemt mer over livets start, enn noe annet.
Jeg gir meg, covid19
du vinner.
Kan du dra nå?
