“Jeg tror du bør komme nå”

Meldingen tikket inn 05.30 og selv om jeg var høygravid spratt jeg opp av sengen.
Et par runder inn og ut fra badet før jeg fikk ned pulsen som spratt opp.

Skal, skal ikke. Hvem gjør jeg dette for?
Er det verdt det? Fortjener hun det?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg bør, jeg må. Mest for min egen del.

Jeg bestiller en taxi, dytter lett borti mannen og forteller at jeg må dra.
Han ser bare på meg. Gir meg en klem og hvisker elsker deg.

Jeg merker pulsen stiger i takt med heisen.
hendene skjelver i det jeg sjekker om telefonen er skrudd på lydløs.
Jeg passerer 3. etasje og føden. Opp en etasje til.

Det er der hun ligger.

Sykepleieren står å venter på meg ved heisen, følger meg til rommet.
Det er helt stille i gangene.
Jeg kjenner magen knyter seg og den lille kroppen inni der gjør noen bykst i det jeg åpner døren.

Det ligner ikke på Mamma lengre, Hun er tynn, veldig tynn. Hun som var så godt og rund, med bollekinn som pekte oppover når hun smilte. Alt hår var borte, all glød var borte. Kanskje ikke så rart. Hun skulle jo dø i dag.

Jeg så bort på min lillesøster, lillebror, stefar og mormor. Vi kunne ikke klemme, det stod på døren.
Vi ble fortalt vi var heldige som fikk sitte ved henne.

Jeg satt meg ned, prøvde å puste godt ned i magen, jeg kjente meg både svimmel og uvell.

Mamma gikk inn og ut av drømmeland, åpnet øynene men så tomt ut i rommet.
Så sovnet hun igjen. Hun kunne sove en stund før hun åpnet øynene og kanskje viste hun ville at noen skulle holde hånden.

En gang så hun på meg, jobbet lenge før hun klarte å si ja og rørte på tre fingre.
Jeg satte meg ved siden av henne. Så nære mamma hadde jeg ikke vært på flere år, og nå skulle hun dø.

Hun så på meg, prøvde å si noen ord men klarte ikke, alt jeg var forstod var ordet ja.
Det trillet to tårer ned kinnet hennes, før hun klemte litt i hånden min og lukket øynene igjen.

Jeg og mamma hadde ikke snakket sammen på lenge.
Årsakene var sammensatt og komplisert.

Akkurat slik vi mennesker her.

Men døden trumfer alt. Døden har en makt ingenting annet enn liv kan måle seg med.
Døden er endelig.

Og jeg bestemte meg for at døden ikke skulle råde over stillheten.
Det ble et håndtrykk og et ja.
Vi vant over stillheten, før døden kom.

Jeg satt i rommet å ventet på døden, mens jeg kjente på et voksende liv som sparket i magen.
En liten gutt som aldri skulle få møte sin mormor.
Om døden ikke hadde vunnet, vet jeg ikke hvordan det hadde blitt.

Men døden er endelig. Den er sikker.
Hun blir borte, for alltid.

Hun valgte kvinnedagen.
Jeg var der, for henne og meg selv mens hun tok sin siste pust.

Jeg fulgte henne inn i døden, selv om vi ikke hadde fulgt hverandre gjennom livet.

Jeg kan ikke si at jeg ikke savner henne, men det jeg vet er at det jeg savner aller mest,

er alt vi ikke hadde.

Ta vare på hverandre, livet er alt for kort til å ha noe usnakket.