Over alt leser jeg om 2 års trassen, den umulige fireåringen, den urolige seksåringen opp for ikke snakk om alle fasene de som har passert 10 skal igjennom før vi kan kalle de voksen.
Utallige artikler, ekspertutalelser, råd og veiledninger.
men sjelden leser jeg om 1 års krisen.
Årsaken er kanskje klar, den rammer som regel mamma mer enn barnet.
Og her, sitter jeg, midt i tjukkeste krisen, på selveste dagen.

I dag la jeg ned en ettåring,
babytiden er over her i huset, hun er passert 12 mnd, 52 uker, 365 dager.
Om du tror du er forberedt kan jeg fortelle deg at 1 års krisen kommer krypende på. Sniker seg inn som en sleip slange.
Det er ikke alle som blir like hardt rammet, men de færreste slipper helt unna.
I takt med utviklingen til barnet vokser klumpen i magen og rundt ved disse tider sprekker den..
eller rettere sagt, eksploderer den.

Plutselig går det opp for deg at denne lille nyfødte bylten er blitt et usannsynlig nydelig rampetroll som er nysgjerrige på verden rundt seg.
Byss, rugg og kos er byttet ut med rotete stuegulv, klissete leverposteifingre og trillende latter.

Det er både godt og vondt på en gang.
Godt fordi jeg kjenner henne bedre nå, og hun er et av de vakreste menneskene jeg vet om.
Nysgjerrig, omtenksom på ettårings vis, tålmodig, lærevillig og oppriktig glad i mennesker.
for et år siden var hun og jeg nyforelsket, jeg kjente ikke henne, hun helt avhengig av meg.

Vondt fordi jeg virkelig ikke vet hvor tiden ble av.
Man vet med sikkerhet at man har blitt rammet av ettårskrisen idet man begynner å evaluere om man har nytt babytiden godt nok, hvor man skulle ønske man gjorde ting slik eller slik og man lurer på hvordan i huleste man skal finne tilbake til hverdagen.
 
Tårene triller mens jeg skriver dette innlegget, av to grunner,
Av takknemlighet og vemodighet.

Tenk at jeg var så heldig at jeg fikk oppleve enda et svangerskap, en fødsel, en babytid og
en hel haug med babykos, amminger og søskenkjærlighet.

Det er et år, men fy søren så fort den tiden går.
Alle sier det, jeg sier det selv og.
Husk å nyt tiden.
Jeg vet, like godt som alle andre at det er vanskelig.
Vanskelig å nyte, fordi babytiden også kan være temmelig tøff og humpete.
Lite søvn, baby du skal bli kjent med og en kropp som skal falle på plass igjen.
Jeg har heldigvis lært,
Ingenting av alt man burde blir borte, man kan fint la tiden stå litt stille utenfor, la natt bli til dag og dagene lengre enn nettene noen ganger.

Likvell kommer etterpåklokskapen å pirker meg på skuldra.
Kanskje burde jeg hatt permisjon?
kanskje burde jeg nytt denne tiden bedre?
Hatt roligere dager, hjemme, bare jeg og hun.
Oda fikk aldri noen permisjon med meg.
Hun havnet inn i en hektisk, livlig og kjærlig familie som var midt i et annet eventyr også.
Jeg hadde ikke tid til permisjon.
Allerede dag ni etter fødsel ble hun med på jobb.

Og nå, har vi lagt ett år bak oss sammen.
Skal det gjøre så uendelig vondt å være ferdig med den siste babytiden? merker jeg at jeg lurer på.
Det er klart jeg er redd, i nesten 12 år har jeg vært småbarnsmor.
Skal det hele være over nå?
Barna har vist meg sider ved meg selv jeg ikke visste eksisterte.
Jeg har gått fra å være en syk mamma til en frisk mamma.
Til å ikke takle småbarnsforeldrerollen særlig, til å ELSKE den.
Det første året er magisk og gir familien en helt egen dynamikk.
Limet som en liten babygir til en familie er unikt.
Familiens midtpunkt gjør også familien mer samlet på et vis.

Det første de spør etter om morningen er babyen, det siste de kysser god natt er babyen.
En baby i hus gir en helt egen ro, en egen rytme, en egen livsstil rett og slett.
For all del, hun er fortsatt familiens midtpunkt, familiens minste og gir fortsatt familien et unikt lim.
Hun har gjort oss mer samlet, mer forståelsesfull og tålmodig.
Hun har gjort oss mer takknemlig, sliten, forelsket, frustrert, stresset og trøtt.
Hun har gitt oss nærhet, vi har gitt henne trygghet.
i ett år har hun vært her, og jeg GLEDER meg til resten..
Bare denne krisen går over..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse