Jeg merket det godt. Jeg var ung førstegangsmamma. Så og si ingen i min vennekrets hadde fått eller hadde i det heletatt planer om å få barn. Det skjedde noe, i det vi annonserte svangerskapet.
Sakte men sikkert ble vi ekskludert, ikke invitert og glemt når det var sosiale sammenkomster som vi ALLTID var med på før.
Jeg merker det enda, at de nesten ser på meg med medlidenhet når jeg forteller at jeg har tre små barn.
Ååå ja.. du har barn du ja… småbarn…. Ja da skjønner jeg.
Skjønner hva da?
At jeg har blitt kjip, legger meg 22 på en lørdag, skifter bleier utallige ganger i døgnet, prioriterer klesvask foran spontantur på byen med jentegjengen. Eller foretrekker å sitte hjemme å se en film istede for å gå på kino fordi jeg synes volumet er en smuuule for høyt?
Jeg skal fortelle dere en ting jeg, at det finnes flere fordeler ved å være mamma og pappa.
Jeg kan jo begynne med 10 av de 😉
1. Jeg blir ikke ensom som gammel.
Vel man vet jo aldri hva som kommer til å skje i framtiden, men sjansen er iallefall stor for at jeg har en god familie rundt meg når bena er for gamle og grå til å bære meg rundt.
2. Alle temaparkene.
FOR en verden, og med små barn på slep har man all unskyldning i verden til å ta hver eneste en av alle karuseller man ønsker, man må bare overtale minsten til å bli med først 😉
3. Det viktigste.
Som mamma har hva som er viktig for meg forandret seg. Det er INGENTING som kan måle seg med kveldsrunden jeg har før jeg tusler i seng. Å betrakte mine tre små sovende engler, stryke de over håret og kysse de god natt i pannen, mens hjerte svulmer over og jeg tenker at jeg umulig kan elske de mer. SÅ kommer neste dag og jeg innser at hjerte bare vokser for hver eneste dag.
4. De små gleder.
Jeg innser at jeg har blitt ufattelig lett å glede. Ser det gode og omtanken rundt så mye mer enn før. Jeg vil gå så langt å kalle meg utakknemlig i min ikkemamma tilstand. En krusedull på et ark, en konglesau, en selvplukket blomsterbukett er nok til å glede meg.
5. I <3 Disney.
Vi får med oss alle de fantastiske Disneyfilmene, og du som tenker pføøy hva er det for en tåpelig fordel. Tro meg, du vet ikke hva du går glipp av. Jeg sier bare Let it goooooo, let it goooooo.
6. Du har ALLTID en unskyldning.
Du vet, den kafé invitasjonen du virkelig ikke vil takke ja til? Når man har barn, kan man alltids skylde på de.
Beklager rotet, men du skjønner barna…
Beklager jeg er sen men du skjønner minsten han..
Jeg må dessverre reise nå, tulla savner mamma…
Allltid en unskyldning… deilig 🙂
7. Stødig som et fjell.
Vell, det er vel kanskje å ta i, men det skal mer til enn en liten krise før hele lasset velter. Med barn på slep er man forberedt på det meste etterhvert.
8.Se verden gjennom nye øyne
Jeg vet, jeg vet. Det høres så ufattelig klisje ut. Jeg husker at en annen mamma sa det til meg når jeg ventet mitt første. Gled deg, sa hun. For du kommer til å se verden gjennom nye øyne. Jeg husker jeg himlet med øynene (inni meg). Men hun hadde så rett. Å oppleve verden med barna får meg til å se på alt med nye øyne. Alt de legger merke til som vi glatt tråkker over fordi vi enten har sett og opplevd det før. Vi glemmer å ta vare på og være takknemlig for det vi har. Barna minner meg på dette.
9. Queen of multitasking.
Bygge lego, amme, røre i (Toro) suppa og ha en samtale med mannen…slå den du 😉
Som mamma til 1,2 eller 3 blir man en reser på å gjøre flere ting samtidig.
10. Du er en superstjerne, en superhelt.
Det er helt sant! Som mamma eller pappa er og forblir du (iallefall til de er sånn rundt 10) en superstjerne.
Uansett hva du gjør, eller sier så er du den beste personen i verden. Ikke bare den beste, men også den vakreste, klokeste og morsomste. Du blir den viktigste personen i dine barns liv, ingenting kan erstatte deg, den følelsen er rett og slett ubeskrivelig.
Jeg kan ikke se hvordan dine 10 fordeler begrunner hvordan vennene dine ekskluderte deg og kjæresten/mannen din når du gikk gravid.
Dessuten blir man fort lei gravide venner for de er på en måte litt for masse opptatt av seg selv og det som foregår bare rundt dem selv, og jeg har opplevd dette jevnt og trutt siden jeg var 15, og nå er jeg 40. Ofte vil bare vennene dine slappe av, tenke på seg og nyte en kveld uten ” kan ikke du gå ut og røyke i ditt eget hjem, for barnet inni magen tåler det ikke” ” Uff, lukten av vin gjør meg kvalm” “Også har jeg kjøpt ny vogn, den eeeeer så fin, den er så dyr, den er så fantastisk” “også fikk jeg jeg endelig kjøpt senga da, er jo ikke mer en et halv år igjen” og slik fortsetter det gjerne i einingen til du har gjort alle som ville kose og feste litt i så dårlig humør med baby språket at de bare ikke gidder å be dere hver bidige gang.
Ja huff, alle vennene dine sitter vel på gamlehjemmet de da? Siden de blir ensomme når de blir gamle? Eller er det UMULIG å forsøke og leve litt, få litt livs erfaring ta festinga i begynnelsen av 20, og skikker seg i midten av 20 åra, får utdanning og god livserfaring til de i 30 åra tenker at, tja har jeg lyst på barn.
Jeg ser ikke noen fordeler dere har som ikke andre uten barn før 20 ikke har, annet enn at du skorter på erfaringer i fra et liv som et av dine barn nok kommer til å gjennomgå, just saying.
Men så er man jo en dreven lystløgner også leser jeg, og bruker barna som unnskyldniger, som du sikkert tenker på og videreføre til dine egne? For å lyve er ok! Hva med å heller si, nei faen gidder ikke treffe deg, orker ikke bruka tia mi på slikt shit.
Kansje du har mange barn, men jeg må si jeg tenker her er det noe som skorter litt… altså, med oppegående heten om hva andre tenker og nok et bevis hvor store superhelter og underverker en småbarns mor i rike norge kan si idag, Jeg vil være imponert over deg først når du har 12 barn, bor i et U-Land, kjemper for føden på bordet med nebb og klør, og likevel kjenner de seg ikke som verdens mest freaking awesome mother of the planet! Sorry, du havner på siste plass.. rett bak octomam da IQ`n er høyere!
Først og fremst takk for at du tok deg tid til å skrive en så lang kommentar hos meg, jeg har tydeligvis truffet en nerve hos deg 😉
Her prøver jeg, en trebarnsmamma på 30 (flott at du tar meg for å være tenåring) å dra fram postivite ting vi også har, sier ikke at dere festglade ikke har våre fordeler, men la no oss “stakkarslige” foreldre se det positive også.
At du har slitt med gravide fra du er 15-40 sier vel kanskje mer om deg enn de gravide. Hva med å bare akseptere at gravide har ni måneder med overdose av hormoner og bærer fram en ny verdensborger slik at verden faktisk går videre.
Om det er gode venner, så synes jeg litt redebyggingsprat er på sin plass, og du som venn må tåle å høre på den.
Akkurat slik den gravide venninnen din må tåle å høre på at du har vært ute å hatt en herlig aften med vin som gjør henne kvalm og dunkende høy musikk som gir henne hodepine.
Jeg argumenterer ingen steder for at man burde få barn tidlig, men mitt valg har du ingen rett til å kritisere.
Jeg tror jeg i dag står som en reflektert 30 åring, med mye erfaring, mye struktur og enormt mye takknemlighet, det nettopp pga barna mine. At barna mine vil ha mangler fordi jeg ikke har “levd” livet enda tror jeg ikke på, at vi sammen finner ut av livet tror jeg derimot kan bidra til å gjøre de mer reflekterte og forståelsesfulle.
Når det kommer til mitt punkt nummer 6, jeg skriver ingenting om å lyve gjør jeg vel?
Det er din kritisering av dette punkt som gjør at jeg tenker at du ikke har barn (?)
For de punktene jeg nevner, de er virkelige, ikke oppspinn eller løgn, men barna roter faktisk, og om jeg velger å ikke rydde, vel da er det fortsatt barna som har rotet. Eller om det er slik at vesla savner mamma, eller jeg savner hun så er det faktisk slik at dette er en “godkjent” årsak blandt de fleste for å reise hjem.
Du skriver at jeg ikke imponerer deg før jeg kan si jeg har 12 barn og bor i et uland. Vell, jeg kan si såpass at jeg har ingen behov overhode for å imponere akkurat deg. Jeg erkjenner overhode meg ikke som verdens mest freaking awesome mother of the planet, men jeg VET at jeg er en god mamma for mine barn, uansett IQ hakket lavere enn octomam.
Hehe, ooops.. Ja tydelig truffet en nerve der..?
Synes det var et veldig fint svar jeg, Nina, og jeg er HELT enig med deg! Om man har venner man omgåes i den perioden man er gravid/småbarnsmor etc som ikke “tåler” at man lever i sin egen lille boble, da synes jeg ikke man skal kaste bort energi på de.
Beklager, Irene. Synd at du har hatt “problemer” med at vennene dine er gravide og har snakket i “eningen” om hva de opplever, jeg synes det er synd at du som venninne ikke kan unne dem denne perioden i livet, og ta del i det de opplever. Selv om du kanskje ikke (?) har opplevd det selv. Det er snakk om å sette seg inn i hvordan vennene dine har det, og når man venter små barn, BLIR man navlebeskuende, og det meste handler om akkurat det. Du synes kanskje det er egoistisk å være “sååå” opptatt av baby og småbarn? Det er sånn det ER, vi er SKAPT sånn. Foreldre, og spesielt mammaer skal på en måte forberede seg på at det kommer et nytt liv til denne verden.
JEG synes det er egoistisk av deg, at du ikke respekterer det.
Hvordan tror du at du blir, når du blir gravid? Det kommer til å være det største du har opplevd, og nei, jeg sier ikke at du ikke opplever noe FØR barn heller, og det er vel det som er poenget her heller. Det er ingen “konkurranse” om hvem som opplever mest, “lever livet” (det uttrykket irriterer meg forresten), eller har høyest IQ? (den var litt på kanten vel…?)
Poenget er at det er en verden FØR og ETTER barn, og de uten barn kan sikkert ha det vel så bra de, som de med 3 eller 12 barn.
Man kan uansett respektere hverandre, det krever hverken babyer eller småbarn.
Ha ha
Ha ha!! Sååå sint! Himmel og hav, er du virkelig 40 år? Då er det på tide å få eit litt meir nyansert bilde på verden, samt, i ditt tilfelle, ta eit lite norskkurs.
Haha, så sant så sant!