At det krever en ekstra dose av tålmodighet å komme seg gjennom dagene nå er det ingen tvil om.

På null komma niks ble vi kastet inn i en hverdag som under alle omstendigheter ville beskrives som langt ifra optimal.
I praksis har vi fått servert null egentid, null arbeidstid, null pedagogisk støtte og et tonn med ansvar vi ikke hadde før.

Dette er en situasjon jeg på ingen måte hadde takket ja til, uansett hvor godt jeg hadde fått betalt, men en situasjon jeg gledelig gjennomfører om det kan bidra til det vi håper.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Men jeg skal så absolutt ikke legge skjul på at det er tøft, usannsynlig tøft.
Høygravid, barn i alderen 1-13 og stadig ny info å forholde seg til ifra den ene eller den andre kanalen.

Denne tiden skulle bli den tiden hvor jeg fikk pustet litt, roet ned før vi skulle taimot sistemann i familien.
Istede har vi mer enn nok og enda litt til å gjøre.

Så hva gjør man da? For å overleve og ikke minst beholde vettet?

Vell, vi har lagt vår strategi og enn så lenge ser den ut til å fungere temmelig greit.
Fortsatt er vi overveldet og det er kaos, men vi føler iallfall et snev av å ha vettet i behold, enn så lenge.

10 tips til hverdagen slik den er nå.

Behold dagsrytmen:

Dette tror jeg er alfa omega av flere årsaker. Og spesielt viktig om du har barnehage eller skolebarn.
Barn liker forutsigbarhet og rutiner. Og det er viktig å huske på, at dette er ingen ferie.
Det er et samfunn på pause, men skuta seiler fortsatt, og når vi får klarsignal må vi hoppe på i fart.

Vi aner ikke hvor lenge dette varer, og tenk om det varer lenge, flere uker enn vi tror, da kan rutinene bli fryktelig vanskelig å finne. Behold leggetid og forskjell på hverdag og helg. Behold litt rytme i forhold til soving på dag osv.
Ikke sov til langt utpå dag selv om man kan, men kom dere opp, start dagen i vettu tid.

Finn en rutine.
I en barnehage/skole og arbeidsdag forøvrig, har vi en viss rytme hver eneste dag.
Faste tider vi gjør ulike ting. Det er fornuftig å finne en rytme for ting hjemme også nå er vår tanke.
Faste tider for frokost, og lunsj. En fast tid som settes av til skolearbeid eller andre gjentagende oppgaver.

Lag en plan.
Å legge en plan for dagen er lurt for både små og store.
Det trenger ikke være for detaljert, men en viss pekepinn på hva som venter rundt neste sving.
På den måten eliminerer du også unger som ikke vet hva som skal skje.

Vår ser slik ut:

08.00 Frokost
08.30 – 11.30 skolearbeid/lek med småttiser
11.30 lunsj
12.00-13.00 Rolig stund /avkobling (mamma pappa jobber)
13.00-15.00 Utetid
15.00 påfyll med frukt/knekkebrød
15.30-17.30 hva man enn måtte ønske.
17.30 middag

Der stopper vår plan, akkurat slik en “vanlig hverdag” ville gjort.
Hva vi gjør etter middag varierer, mye etter hvordan dagsform er, eller været eller bare lysten 🙂

Snakk!
Kommunikasjon er alfa omega i de aller fleste situasjoner, og denne situasjonen er ikke noe unntak. Spesielt viktig er det at det er rom for og eksisterer en dialog mellom oss og barna. Å snakke med barna om situasjonen vi står i burde nesten stått på planen, de får med seg nyheter, snakk mellom oss voksne og rykter, men hvordan forstår de?
De merker unntaktstilstanden, de merker bekymringer, de er usannsynlig oppmerksomme.
Så snakk sammen. Noen gode råd på hvordan snakke med barna finner du feks fra Unicef HER.

Erklær unntakstilstand.
For det er nettopp det det er. Dette er en situasjon INGEN. er vant til.
Å tenke at man skal opprettholde huset i samme stand som før, eller være ajour med klesvasken er en smule optimistisk.
Men det finnes selvsagt en grense, og den er individuel for en hver. Senk kravene men kjenn din grense, man må ha det godt og levelig oppi det hele også. Kanskje nå er tiden for å unne seg litt utenom.. bake boller en helt vanlig tirsdag feks?

Du er trolig hverken lærer eller pedagogisk leder.

Det har jeg måtte minne meg på utallige ganger forrige uke og må det nok denne uken også.
I denne situasjonen har vi ufrivillig rekt opp hånda og påtatt oss oppgaver vi absolutt ikke vare klare for.
Og når du sitter der å strever, føler du ikke strekker til eller gjør ting nøye nok er det viktig å huske at du trolig ikke er lærer, ei heller pedagogisk leder og at du prøver er mer enn godt nok.

Sannheten er ikke på instagram

For meg har denne endringen vært en psykisk påkjenning. En skikkelig berg og dalbane som jeg rett som det er gir meg oftere nedturer enn oppturer. Jeg må passe på å ta inn ting som inspirer meg, som løfter meg opp og som gjør at jeg holder motet oppe. En scroll på Instagram er ofte alt som skal til for at jeg begynner på nedturen. blide unger rundt et bord hvor det bedrives hjemmeskole på avansert nivå, komplette familier som tar lunsjen ute bare fordi de endelig har tid, ryddige hjem, perfekte middager osv osv osv. Jeg minner meg støtt og stadig på at sannheten er ikke å finne på Instagram. Og selv om jeg vet så inderlig godt, må jeg stadig minnes på det.

Ut hver eneste dag.

Om det så er bare for en liten time så går vi ut, aller helst alle sammen. Det er ikke alltid det er gjennomførbart med en mor som er høygravid og en liten en med lungeutfordringer men vi prøver.
De resterende er iallfall ute, minst en gang om dagen. Og det gjør godt både for kroppen og hode.
Små urolige kropper får beveget seg, kinnene får røde roser og lungene og hodet frisk luft.

Søvn er viktig

Det vet vi jo, at søvn er viktig, både for liten og stor. Vi oppretter behover for de små ved å holde på faste rutiner, men det er lik så viktig med oss voksne. Kanskje er behovet for søvn desto større i disse tider med.

Deleger.

De aller fleste familier har minst 2 mennesker å spille på, og her er det viktig å jobbe i team. At vi alle er klare og tydelig på hva vi trenger for at vi skal ha det bra og ikke minst at alle ser at egen innsats bidrar til at felleskapet får det godt.
Så mange mennesker vi er, så er det viktig at alle bidrar med sitt. Vi har små ryddeøkter hvor alle plukker opp litt fra gulv og andre flater, spesielt stua er fokus..resten av huset må jeg nok bare godta flyter litt.

men alle har sine arbeidsoppgaver og de aller fleste er innstilt på det, fordi de vet at de bidrar til et fellesskap.