ok, jeg prøver så godt jeg kan å puste med magen her jeg sitter.
Jeg gløttet på telefonen i dag tidlig, slik jeg alltid pleier og så tilfeldig på nedtellingsappen min.
100 dager igjen stod det..
100!
Hundre!
Det er neimen ikke mange dager det altså, og ikke vet vi om denne luringen har tenkt å komme før eller etter den berømte datoen. Ingen av mine tre andre fødsler har vært på termin.
Men med 100 dager igjen er det lurt å begynne med forberedelsene.
Ja for selv om jeg har tre barn, er alt babyutstyret borte…
Vi hadde ikke helt sett fjerdemann komme 😉
Formen:
Vell, jeg fikk allerede spørsmål i mai om jeg snart hadde termin.
Magen husker godt hvordan man vokser og poppet ut raskere enn jeg hadde forventet.
Bekkenet er der, merker at det slarker litt, men jeg holder ut.
Lite trykk, det er vel det jeg sliter med, generelt.
Det er lite trykk i meg om dagen. Bokstavelig talt.
Blodtrykket er på grensen lavt, noe som gir meg utfordring med å stå oppreist over lengre tid.
Veslemann er en moderat livlig baby med kraft i sparkene når han først setter igang.
Ekstra mye liv på kveld og natt, lite morgen og utover dagen…før det igjen tar seg opp.
En døgnrytme som matcher SVÆÆÆRT dårlig med resten av gjengen 😉
Hode er med. Dette er min store byrde.
Jeg er livredd for å falle ned der hvor jeg var med mine tre andre svangerskap.
Svangerskap og barseldepresjon har preget denne tiden.
Dette svangerskapet har jeg klart å holde hodet over vann enn så lenge.
For første gang, gleder jeg meg.
Jeg gleder meg over sparkene, tiden som venter oss og at vi skal bli en til.
Selv om jeg og vet at det til tider kommer til å bli så tøft at jeg føler for å kaste inn håndkle.
Jeg gleder meg over reisen vi er på, og ikke minst å få oppleve den sammen med barna.
For la oss snakke litt om stemningen.
Det er jo ikke bare vi voksne som for oss en omveltning når november måned kommer.
3 små, store søsken skal få en ny i flokken.
Flokken som i dag går fra å være bestevenner til fiender på et øyeblikk.
Flokken som hjelper hverandre, lærer av og bort til hverandre, bryr seg om hverandre og som er vår stolthet og vårt alt skal bli beriket med en til.
Å oppleve et svangerskap med barna som tilskuere er noe helt eget og kanskje det aller beste med å ikke være førstegangsfødende.
Måten barna knytter seg til den voksende kulen og inkluderer han som gjemmer seg der inne, fasinerer meg. Minsta må gi babyen både nattanuss og avskjedsklem når hun reiser til barnehagen.
Spør hver eneste måltid (ikke et unntak) om babyen også synes det var godt (vi har da lært at babyen får mat via magen til mamma)
Mellomste kommer rett som det er med leker som lillebror kan få, for han trenger de tross alt ikke lengre, han skal jo bli storebror….og det til en lillebror.
Eldste, skjønner mer enn de to andre. Holder seg oppdatert på antall uker og synes det er spennende å få vite fakta om babyens utvikling. Hun mimrer veldig og synes det er stas å snakke om når de andre var baby og ikke minst når vi ventet henne som tross alt var den første.
Redebyggingen:
Å kjære som jeg koser meg. Her kan jeg ta dyyypdykk i det jeg elsker aller mest. Barn og babyutstyr.
Mye nytt har kommet på markedet. Og siden dette er siste babyen har jeg lyst til å unne meg selv og den lille det lille ekstra 😉
Jeg er i gang med redebyggingen, og vogn nr 1 er i hus (mine instinkter sier det kaaaaan hende det blir flere, *finner frem glorien*) Se på denne lekkereheten da.
Endte opp med vogn fra mountain buggy, Luxury varianten, gjorde et kupp hos mimmis.no
Vognposen jeg har siklet på har kommet i hus (gleeeder meg til å vise dere den)
Og små små babyklær har begynt å tusle inn, jeg glemmer visst hver gang hvor små de.
Men enda er det (heldigvis) mye igjen.
Soveplassen, bilsikring, annet smånips og enda mer tøy 🙂
Hvordan var ståa hos dere når det var 100 dager igjen?