Det hele startet en septemberkveld 2012.
Jeg hadde en jente på 5 år som satt å gråt i sofaen.
Ikke fordi hun var lei seg, nei så lang ifra.
Hun gråt fordi hun var glad, lykkelig og vanvittig betatt.
På skjermen så vi to søte gutter, som var like som to dråper vann.
Ja jeg snakker selvfølgelig om dere to, Marcus og Martinus.
Tårene trillet når dere vant, hun var rosenrød i kinna.
Betatt og pittelitt forelsket, for aller første gang.
Lite visste jeg, der jeg satt i sofaen å kniste, at dette var bare begynnelsen.
Ikke bare for dere, men for oss og vårt forhold.
Dere skjønner, at det vi har, det er et elsk, hat forhold kjære Marcus og Martinus.
Dere har en effekt og påvirkning på våre barn som jeg ikke har sett maken til.
Dere har skapt magiske stunder her i huset,
øyeblikk hvor to voksne rocker et stuagulv med grå joggebukser, capser bakfrem og alt for lite søvn innabords, men med en ungeflokk rundt seg, fulle av energi og livsglede
oooOoooooooo O O O O O O O OOO OooooOOOoo
Du E Elektrisk!
Allsangen gjør så vegga rister og tiden står stille.
Dere har lokket frem smilet til en sjuk liten frøken som ikke har sagt et ord eller rørt en matbit på flere dager med noen enkle plysterlyder og hey hey baby det e noe e vil siiii dej
Dere har gitt oss små show med to små tøffinger som gir oss sin egen versjon av Marcus og Martinus, nemlig Markus og Matilde. Show med moves og steps som kun små blodfans kan kreere.
Vi har fire barn, og for alle fire, er dere spesielle på hver sin måte.
Den minste fryder seg over søsken og foreldre som danser til musikken, de to i midten får stjerner i øynene og napp i dansefoten bare de hører navnene deres, og eldste… vell kan si såpass som at kinnene blir like røde og at plakater fort kan bli til tapet bare det henger tett nok.
ja, det er mye kjærlighet, men jeg nevnte vel at det var noe hat inni bildet her også gjorde jeg ikke?
For det er vel lov, å kjenne pittelitt på frustrasjonen når deres musikk har gjort ALL annen musikk her i huset feil. Når en stakkars mamma prøver å slenge på en slager fra Robbie Williams eller en ballade fra Beyonce så blir den koret med to spinkle (men høye) stemmer som ensporig sier
nei nei nei nei nei nei…
Ikke følger de hverken rytme eller tone.
De skjærer igjennom og ødelegger en hver klassiker.
Vi vil ikke høre på det, vi vil høre på Musikk…
Jepp, for det er det dere er, musikk, ingenting annet er i nærheten tydeligvis.
Og hos oss, spilles det mye musikk,
og for all del, jeg er glad i musikk, men jeg er og glad i variasjon.
Vi har ønskekonsert i bilen, variasjonen er liten.
Det krangles mellom de mellomste.
Elekstrisk eller Ei som deg, hvem skal først.
De begge vet godt at de rekker kun en av sangene før vi er fremme til barnehagen.
Det rare er…
At jeg hører på sang nummer to på vei hjem 😉
// følg @smabarnsforeldre på instagram for flere Markus og Martinus øyeblikk 😉
