Det er 344 dager siden jeg lå klekkelig stolt, temmelig sliten og usannsynlig lettet.
Jeg lå langtifra alene.
Sammen med meg hadde jeg det største som finnes,
en liten fersk sjel på 3800 gram.

For bare noen timer siden hadde vi sett hverandre for første gang.
Men kjent hverandre hadde vi gjort i over 38 uker.
Reisen vi hadde lagt bak oss hun og jeg, hadde vært lang men kort.
trøblete men koselig. Dramatisk men fantastisk.
Jeg fikk æren av å bygge henne, og hun valgte meg og oss.

om 21 dager har jeg fødedag og hun bursdag.
Vi har lagt ett år bak oss.
Det første året.
Det første året som fembarns mor og hun sitt første leveår.

Det skjer så usannsynlig mye, de første 365 dagene.
Fra å være en hjelpesløs sjel uten mye vilje og mening vokser det frem en personlighet og vilje.
Motoriske evner og forståelse.
Jeg vet godt hvem Oda er i dag.

Det er 21 dager igjen av babytiden.
21 dager igjen hvor vi fortsatt teller måneder og ikke år.
21 dager igjen hvor hun ikke er året enda.
Hun blir jo ikke stor over natten, det vet jeg så inderlig godt.
men det er noe med disse milepælene som krysses.
OM 21 dager er hun 1 år.
Sjarmen fra spedbarnstiden og baby blir som regel større og større etterhvert som tiden går.
Man hvisker bort de slitsomme nettene og husker de gurglende lydene, smilene fra en liten kropp som prøver å spise men som ikke klarer å slutte å smile fordi hun synes mamman er så uendelig fin.

Sovende barn på brystet, bare tær i vognbagen en varm sommerdag.
Smaken på den første jordbær.

Første latter.
Første klapp
Vink og ord.
21 dager igjen av min siste babytid (?)
Jeg skal nyte så godt jeg kan.