Altså, det gliset kunne sjarmert hvem som helst, det er jeg sikker på.

Det er umulig å ikke dra på smilebåndet selv i det hun setter øya i deg.
Rynker på nesa, og i dag med bursdagskrone og sjokoladekake rundt munnen.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg er sikker på at hun hadde vært din favoritt.

Selv om du ikke hadde sagt det høyt, hadde jeg nok også skjønt det.

På mange måter, er dere litt av samme vesen.

Latteren din kunne fylle et helt rom, trillet rundt og gjorde andre lattermilde.
Smilet ditt lyste opp en hver regnværsdag.

Og du smilte, mye.
Iallfall før du ble syk.

Det var nesten umulig å ikke være glad, sammen med deg.
Smilet ditt smittet.

Sinne ditt, det merkets godt det også, akkurat slik som henne på tre år.
Det nærmest buldret rundt deg når noen hadde tråkket deg på tæra.

Det var ikke ofte du sa noe da, men vi merket det godt.
Det var ingen tvil når du var sint.

Du satte glassene ekstra hardt inn i oppvaskmaskinen, smalt med skapdører og trampet usedvanlig hardt til å være ei lita dame med nette ben.

Og hun elsker å bake, eller, smake.
Hun og sjokoladekaka di hadde vært en perfekt match.
Om ingen hadde stoppet henne er jeg sikker på at hun hadde spist halve kaken.

Resten av kaken er det nok flere som hadde kranglet om,
Jonatan for eksempel, han er en skikkelig kakemons.
Han hadde gitt deg en god unnskyldning til å bake, så ofte du ville.
Du spiste jo nesten aldri noe selv.

Var mest opptatt av å fylle andres munner.

Jeg husker du sa, at lukten gjorde deg lykkelig.

Og det kjenner jeg meg igjen i.
Jeg baker mye jeg også mamma, og lukten gjør meg uten tvil lykkelig.

Det er mye, jeg kjenner meg igjen i med deg mamma.
Selv om vi egentlig er veldig ulike.

Det ble aldri slik det burde.
Vi fikk et mor og datter forhold med kjepper i hjulene.

Sykdom og avhengighet kan gjøre mye med et forhold.

Det ødela vårt.

Og på dager som dette, gjør det ekstra vondt.

På dager som dette, kjenner jeg på at du skulle vært der, rundt bordet med oss.
Spist kake med oss, feiret en treåring med brask og bram.

Sett hvor heldig jeg er.

Hvor rik jeg er.

Og selv vært omringet av en herlig herlig flokk med barnebarn.
Hadde du bare vært frisk, hadde du vært verdens beste mormor.

Jeg skulle ønske du kunne se hva og hvem livet gav meg.
Sett barna leke og le sammen,
Sett hvor empatiske og gode de er med hverandre.

Hvor fine de er sammen. Flokken min.

Hvor mye kjærlighet de har til hverandre, hvor stolte de er av lillebror og hvor gode de er med han.

Tenk jeg er beriket med syv små, mamma, det hadde du aldri trodd.
Ikke jeg heller.

Du rakk aldri å møte de minste, slik ble det.
Kanskje var det det aller beste, kanskje ikke.

Vi møttes siste gang idet du tok dine siste åndedrag, da hadde vi ikke møttes på flere år.

Jeg måtte seg deg inn i øynene en siste gang.

Det var rart å sitte der, med liv i magen og deg på dødsleie i hånden.
Han sprellet på innsiden, mens jeg holdt deg i hånden og ventet på døden på utsiden.
En måned senere ble han født.

Verdens fineste punktum.

Det er vondt å svelge, noe som aldri ble slik det skulle blitt.
Det er vanskelig å godta at det aldri ble som man skulle ønske.

Selv om du har gjort mye vanskelig for meg,
Har du også lært meg mye.

Uten deg, hadde det ikke vært noen meg.