Hun ser ganske sliten ut egentlig.
Blikket er litt tomt etter en særdeles dårlig natt.
Søvn, hun kan egentlig ikke huske sist hun kunne kalle den god.

De blå ringene under øynene sier egentlig alt.
Det har heftig i det siste. Livet har herjet.

Pistrete hår,tynt og slitent, det står til alle kanter selv om hun har forsøkt å samle de i en bolle på toppen.
Flere lengder viser at det har vært noen svangerskap på rad nå.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jammen er hun ganske så grå i huden også.
Noen rynker har det også blitt siden hun tok seg tid til å ta seg en ekstra titt.

Slik hun står nå, og ser seg selv i speilet.

Puppene har og blitt lengre, magen også.
Og rumpa har forsvunnet.

Holdningen har blitt en annen, hun som tidligere var rak og rett har blitt litt, skal vi kalle det svong, og ikke på det fancy vis.

Lårene dingler bare hun flytter på seg for å hente tannbørsten, og magen danser i det tenne blir pusset.

I speilet er det en sliten kropp, som holder et usannsynlig takknemlig hjerte og et hodet fult av gyldne øyeblikk.
Hun, har stått bakerst i køen lenge nok nå.

Syv små mennesker har kroppen hennes laget.
Syv små mennesker har fått gå foran hennes kropp.
Foran hennes behov, foran hennes ønsker.

Hun var meg, og jeg tok heldigvis tak.

Kroppen har ventet, tålmodig.

Men nå var det nok.
Nå var det på tide å rykke frem.

Jeg har delt mine prioriteringer, hvordan jeg sakte men sikkert begynte å prioritere mer tid i mitt favør.
Fylt med ting som gjorde meg og kroppen min godt.

Ingen nasiregime, ingen nei mat og ja mat.
Ingen minst 30 minutter hver eneste dag.

Det ble turer oftere enn før.

Både alene og med en eller flere soldater.

Det ble mere vann, riktig mat og en liten neve vitaminer hver morgen

Det ble 2 minutter hver morgen og kveld med pleie av en sliten hud som aldri hadde fått mer luksus enn Nivea (ikke et vondt ord om den altså, men når man har levd 35 år, født sjubarn og vært nærmest konstant våken de siste fire årene trengst det ørlitt mer)

Jeg begynte å utfordre meg selv, gå ut av gamle rutiner og trygge komfortsoner.

Litt etter litt merket jeg, at jeg ikke var alene.
plutselig ble rekken bak meg fylt opp.

Det var mange kropper som hadde stått bakerst i køen lenge nok.
Det var mange mammaer som ville ut av gamle rutiner og trygge skall.

Det var flere slitne, grå mødre med blå ringer under øynene som var klare for å ta tak i eget nakkeskinn og prioritere seg selv.

Og det undres meg, hvordan vi finner dette riktig.
Å ikke prioritere den viktigste for våre viktigste.

Hvordan vi lar samvittigheten spise oss opp når vi tar valg som gjør godt for eget hode og kropp.
Når vi vet så inderlig godt at det vil gagne så mange flere enn oss selv om vi bare gjør det.

Jeg er så glad, for at jeg lukket øynene og hoppet.
Sa nok er nok.

Alt ble bedre, uten overdrivelse.
huden, selvtilliten, selvfølelsen og kanskje aller mest hvem jeg er som mamma og kone.

Og det bare ved å våge å prioritere meg selv.

våger du?