Det er nok noe med denne tiden, som setter meg helt ut. Jeg er ikke den som tar til tårene ofte, men nå er
det andre gangen på kort tid jeg sitter å gråter mens jeg hører på viktige ord fra en sliten statsminister som gjør så godt hun kan i en forvirrende, skummel og slitsom tid.

Unntakstilstanden vi er i, skal fortsette, til uviss tid.
Alt vi hadde som var helt normalt og som vi tok for gitt ble brått og brutalt revet ut av hendene våre, en helt uvanlig torsdag.

Det føles ut som en evighet siden, og tiden etterpå har allerede kostet mye.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi er på mange måter i en krig, en rar krig mot et mektig og usynlig monster. Forskjellen er at
I krig kan vi iallfall være hverandre nær, klemme, holde, trøste.
Jeg vet på mange måter ikke hva som er værst, mat på rasjon eller at en klem er forbudt.

Jeg ser hun er sliten, selv om hun står standhaftig.
Gjør en formidabel jobb med å prate om dette rolig og betryggende.
Forklare så godt hun kan, være så tydelig som overhode mulig.

Vi MÅ stå sammen, vi er avhengig av at alle ser at en felles dugnad er det vi trenger.
Det er ikke mange idioter som skal til for å gjøre alle andres innsats forgjeves.

Jeg vet, mens jeg sitter med hendene på en rund og stram mage, at vi vil huske denne tiden, for alltid.
Det føles helt uvirkelig, å skulle sette et liv til verden som er oppned. Hva er det for en start i en verden som allerede er temmelig iskald?

Men så gjør hun det temmelig forståelig, og tydelig.
Der hun står. Dersom alle går inn for dette, fortsetter slik vi de fleste av oss har gjort, så vil vi trolig vinne.
Vinne mot den værste fiende vi menneskene kan ha bortsett fra oss selv.
Et usynlig virus som setter oss ut av spill.

Etter mange ord, og gjentagelser, er det hele klart, dette vil pågå en god stund til.
Det treffer til og med en høytid.

Så slipper folket til, spørsmålene er klare på slitne blokker.

Hva med oss som hadde tenkt oss på hytten?
Hva med oss som skulle på påskeferie?

Hva med oss?

Til tross for mange ord og lange avhandlinger klarer vi Iløpet av få sekunder og bevise at flere av oss ikke skjønner alvoret.

Etter gode forklaringer rundt sykehuskapasitet, hvorfor vi gjør hva vi gjør og hva vi ønsker å oppnå.
Sitter vi igjen og sutrer for en påske uten hytta.

Vi prøve å redde liv her for POKKER!

Vi er mange mange som gjør så godt vi kan og enda mer, som betaler vår pris for at dette landet ikke skal knele under viruset slik vi har sett andre land som Italia har gjort.

Men det skal ikke mer enn en idiot innimellom til før alle andres innsats er for gjeves.

Hytta, den kommer til å stå, til tross for at de er tom i påsken.
Og om du dropper den, kommer dette kanskje også til å bli bra?

Om du ikke er redd, er mange andre det.

Om du ikke frykter viruset, gjør mange andre det.

OM ikke du tror du kan dø av det, kan mange andre det.

Dette handler ikke om deg.
Det handler om oss.

Oss alle.

La hytta stå, respekter situasjonen og ta dine forhåndsregler.

Vær så snill.

Jeg vil nemlig være i stand til å stole på selv, når jeg sier til mine barn og legger en hånd på han i magen.

At det blir bra igjen.

Jeg lover

Alt blir bra.

PS: en kreativ utfordring til i morgen. La barna i huset tegne en regnbue, og legg på teksten alt blir bra.
Ta bilde, del i sosiale medier bruk gjerne #altblirbra og tagg oss gjerne @smabarnsforeldre.no så vi får se.

Og som en ekstra oppfordring, heng den i vinduet, slik at alle de som går forbi får se, at det er håp, at dere gjør en innsats og at alt blir bra, tilslutt.