På mandag pakker jeg bagen og blir borte fra barna mine for første gang på det jeg kan huske.
En av mine vakre søstre har invitert meg med på konsert og overnatting i selveste hovedstaden.
Det er klart jeg gleder meg, en opplevelse jeg sjelden unner meg selv servert meg midt i fanget.
Men helt ærlig , det er ikke noe jeg har lengtet etter.
Å det har du godt av!
Det var jammen meg på tide!
Er som regel responsen jeg får når jeg forteller at jeg skal ut på vift.
Det er kanskje sant, at jeg har godt av det.
Og for all del, jeg kjenner absolutt ikke på noe snev av dårlig samvittighet.
Jeg vet godt at jeg har en mann som tar dette på strak arm.
Men, det var jammen meg på tide?
Jeg har flere ganger tenkt litt ekstra på den responsen.
For hvem bestemmer egentlig når det er på tide?
Og har man godt av det, når man ikke kjenner behovet?
Altså, for all del, som jeg sa innledningsvis så gleder jeg meg.
Dette blir en luksus i hverdagen for meg.
Men likevell har jeg mange ganger opplevd å bli sett på med skrått blikk når jeg forteller at det å ha barnefri eller reise fra barna ikke er noe jeg lengter etter i det daglige.
Årsakene er mange til det selvfølgelig, men
det hele snudde når jeg kunne kalle meg en frisk mamma.
I mange år var jeg en mamma med depresjon, jeg slet med å være tilstede og ikke
minst nyte hverdagen som mamma.
Jeg klarte ikke glede meg over de små øyeblikkene, jeg klarte ikke være i nuet.
Jeg lengtet stadig vekk.

Men så snudde ting, jeg ble frisk.
Jeg så de små øyeblikkene, jeg lo, jeg gledet meg med og av barna mine.
Jeg fikk en ubeskrivelig glede over å gjøre de små glade.
Det å sette pris på å være sammen med mine barn var fantastisk.

Og ikke minst en vanvittig stolthet og takknemlighet over å få være mamma.

Jeg visste jeg ville ha barn, første barnet vårt var både etterlengtet planlagt og prøvd på i lang tid.
Men at jeg skulle ende opp med en hel flokk hadde jeg aldri trodd.
Men den herlige gjengen har sammen med min mann vist meg hvem jeg er og hva jeg er i stand til.
De har vist meg hva jeg må jobbe med og hva jeg er vanvittig god på.
De har vist meg at det meste er mulig, bare man ikke gir opp.
Jeg er usannsynlig glade i de, og jeg vet at de er vanvittig glade i meg.
Å være mamma, er MEG.

Å være mamma har gjort meg til den jeg er i dag.
Jeg føler svært lite behov for å definere meg som “bare” Nina,
fordi jeg er like mye mamma som jeg er Nina.
Å være Nina er å være mamma.

Det er nærmest forventet at jeg som småbarnsmor skal hylle egentid og barnefri.
Og forstå meg rett her, jeg setter så absolutt pris på at noen andre ønsker å tilbringe tid sammen med mine barn, eller ta ansvar for flokken når vi skal gjennomføre noe som barna kanskje ikke kan være med på.
Og jeg ELSKER tiden etter leggetid.
Stillhet, ro og fred.
Men vi er ikke bortskjemt med fri, det er kanskje noe av grunnen det også.
Vi får hjelp hvis vi spør når behovet melder seg , men opplever ikke at familie tar barna av eget initiativ.
Det er også noe som mest sannsynlig har bidratt til at vi er komfortable med å omgå barna våre mye og ha de med på det meste.
men selvfølgelig trenger vi egentid vi også, for å pleie hverandre, pleie oss.
Det er usannsynlig viktig.

Så vi prioriterer å få fri en gang i blant for å skape mer rom for oss som par.
Jo bedre vi har det jo bedre foreldre er vi og jo bedre har barna det og enda bedre har vi det sammen.
Vi er heldige og har blitt kjent med en  familie som mer enn gjerne tar hånd om hele flokken en helg en gang i blant. Som selv tar initiativ og etterspør barna.
Som gir barna en helg fylt av opplevelser og samvær med andre mennesker i gang i blant.
Disse helgene vokser vi på og barna.
Vi får fylt på kjærligheten og det får jammen barna også.
Det med barnefri er med andre ord ikke lett.
For noen er det et enormt behov, for andre nærmest umulig.
For noen viktig, for andre uviktig.
Det viktigste er at du gjør hva som føles riktig for deg og dere.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå