Jeg satt helt alene i stua.
Alt jeg hørte var hjerte som dunket og bassen til russebilen som av og til kjørte forbi.
Jeg var kvalm, lykkelig, redd, glad og veldig veldig ensom.
Jeg hadde lovet å vente, men klarte ikke..
Jeg visste at fra nå av, ville ingenting bli som før.
Det var fra nå av det virkelig gjaldt.
Jeg kjente jeg var svett i pannen, etter ti turer opp og ned trappen er det kanskje ikke så rart.
Hvorfor jeg gikk opp og ned vet jeg ikke, men på en merkelig måte hjalp det litt.
Jeg så på klokken hele tiden, kunne den ikke tikke bare litt fortere?
Kunne han ikke komme hjem snart?
Jeg var så ufattelig ensom!
Jeg ville rope det ut til hele verden, hva jeg følte, hva jeg tenkte og hva jeg visste.
Jeg hadde aldri opplevd en følelse så sterk og så hamrende.
En liten hemmelighet så uendelig stor, og ingen andre enn jeg visste det.
Jeg kunne nesten ikke tro det.
Jeg kunne ikke tro det.
Jeg gråt,
flere ganger, både fordi jeg var redd og fordi jeg var lykkelig.
Mest det siste.
Hva vi hadde i vente kunne jeg ikke forestille meg, alt ble så utenkelig, så stort.
Var det virkelig vår tur nå?
Det er ti år siden, den dag i dag.
Men jeg kan alikevell minnes dagen, stunden og følelsene som det var i går.
Vent til jeg kommer hjem da, var hans ord idet han tok på seg uniformen og dro på jobb.
Ja da, sa jeg.
Jeg gjorde det ikke.
Jeg klarte ikke vente, magefølelsen var god, men trua var liten.
Jeg tok feil.
Heldigvis.
Jeg satt i sofaen med hamrende hjerte, klamme hender og et skjelvende smil idet håndtaket gled forsiktig ned.
Sett deg, sa jeg
HÆ?, sa han.
Sett deg, sa jeg igjen, denne gangen med tårer.
Han setter fra seg det han har, kommer bort og setter seg bekymret ned.
Jeg tar tak i hendene hans.
Du skal bli pappa.
