Jeg er mamma, til tre nydelige små, mine tre hjertestener, stoltheter og en skjult skatt i magen.
Jeg elsker å være mamma, jeg elsker det barna har gitt meg, og egenskapene som har vokst hos meg.
De har gjort meg sterkere, stoltere og mer takknemlig enn jeg noen sinne trodde var mulig.
Dagene med barnelatter, mysterier, nærhet, kos, eventyr, lek og sang er hva jeg lever for.
De dagene fyller livet mitt med glede, minner og stolthet.
Men akkurat nå…
Sitter jeg alene i sofaen, hører klokkene i stua tikker for første gang i dag,
og hører tårene som renner…
Jeg gråter..
La meg få snakke litt om de dagene man ikke snakker om…
Jeg røsker plasteret av, hardt og brutalt.
Jeg vet jeg ikke er alene… og det vil jeg at du også skal vite.
For de dagene kommer, ja er du mamma eller pappa vet du det godt.
For noen kommer de hardt og brutalt, kanskje allerede timer etter barnet er født.
For andre litt senere.
Det er de dagene du ikke ser komme før du har surret deg inn i de.
Enten er det dager med store planer og forventninger, eller dager hvor planen var å bare være.
Du skjønner du har en slik dag, når du føler du har gjentatt deg selv flere ganger enn du trodde var mulig, og alikevell ikke oppnådd det du ønsker. De dagene hvor du hører din egen mamma eller pappa komme ut av munnen din mens du står der med pekefingeren.
Dager fylt med NEI! Hører du hva jeg sier? og fulle navn sagt klarere enn vanlig.
Eller for deg med mindre barn, dager med byssing, rugging og bæring til krampen står i begge armene og ryggen værker så du nesten kan høre den skrike.
Dagene hvor du ikke fatter hva du tenkte på når du tenkte at en til var en god ide, eller barn i det heletatt.
De dagene hvor de små enten krangler så busta fyker, eller rotter seg sammen og sprenger grenser.
De dagene hvor mini har mistet ørene og skrudd opp volumet.
Dagene da snørr og tårer sitt løst for hver eneste lille årsak og ved hver mulighet.
Når maten er for varm eller for kald, melkeglassene veltes, grøten spyttes, bleiene lekker, snørra renner, oppkasten spruter, feberen stiger, sokkene strammer,smokken sitter, kammen lugger, tannkosten har blitt et monster og senga stikker.
Det er da det ikke er så moro,
Det er da du kanskje sitter som meg,
alene i sofaen, hører på klokkene i stua som tikker mens dine tårene triller.
De dagene man ikke snakker om, er de dagene man føler seg udugelig.
Maktesløs og fæl, rett og slett fæl.
De dagene, orker jeg knapt å se meg i speilet når jeg går tidligere til sengs enn jeg hadde tenkt.
Det er de dagene hvor leggetid er noe jeg ser frem til, men føles grusom når den er der…
Det er da samvittigheten kommer.
Hva slags minner har jeg gitt denne dagen?
Hvorfor ropte jeg?
Hele tiden….
Fant vi på for lite? For mye?
Forventet jeg for mye?
Skatten i magen romsterer rundt, mens de tre andre sover.
Jeg legger hånda på magen, jammen er du høyt ønsket lille venn, men akkurat nå er jeg evig takknemlig for at et svangerskap varer 40 uker.
Det er helt stille i huset, om noen måneder vil disse stundene være fylt med byssing og gråt.
Vil jeg orke det?
Å være mamma er fantastisk.
og fantastisk slitsomt.
Det er lærerikt, og tungt.
Det er glede og det er strev.
Det er lykke og det er bekymringer.
Å være mamma er ALT.
La oss rope ut om de gode dagene, og snakke sammen om de tøffe.
La oss skryte til vi blir blå, og la tårene komme også.
La oss snakke om de dagene vi ikke snakker om, for de er der, og forsvinner igjen.
For i morgen, skal bli en dag vil rope om…
for de kommer også, før man aner surret inn i kvalmende lykke, stolthet og øyeblikk.
Takk. Sitter selv I stua å hører klokka tikke ikveld.
<3
Da sender jeg deg en god god god klem.
Så godt skrevet?? Og ikke minst gjenkjennelig.. Får meg også til å tenke på en sang av Luis Jacoby som heter “Hverdag”..??
Føler med deg i kveld..
Klem fra 3barns mamma
Sukk. Den fordømte klokka og de tidlige kveldene….
Tusen takk! Dette gjorde godt å lese selv om tårene triller.. takk for at du viser det som oftest blir skjult ?
Det er tungt når det står på, men jeg har en litt annen versjon dessverre.
Dager da tårene triller og klokka tikker, de dagene jeg ønsker jeg var sliten av at ungene maste. Søsknene kranglet. Dager hvor jeg sliter med dårlig samvittighet for om jeg så alle ungene nok, fikk den enkelte det han/hun trengte. Dager jeg vet aldri kommer for det vil ikke bli søsken. Jeg vil ikke kunne tenke tanken om hva jeg tenkte på da jeg ønsket en til.
Tvert i mot har jeg mange dager hvor jeg savner å være sliten av ungeflokken, av søskenkrangling, av søskenkjærlighet. Savn etter dager hvor hjertet svulmer av stolthet over hvor god den største er til å hjelpe den minste eller dager fylt av latter når minsten hermer etter storebror.
Jeg har nok dager hvor misunnelsen over barnerike familier gjør meg sliten, når venner forteller de herligste søskenhistorier om barna sine. Når venninner gledesstrålende forteller om nr 2, 3, 4 som er på vei og jeg kniper kjeven sammen, smiler og gratulerer hjertelig mens jeg innvendig rives i stykker av sorg og savn.
Jeg ville gitt mye for å være sliten av en dag med søskenkrangling….
Tusen, tusen takk for et utrolig fint innlegg! Alle har nok vært der, og man vet det innerst inne, men herregud så alene og forferdelig man føler seg når det står på.
Da er det godt at de små lever i nuet! Våkner ofte etter sånne dager av at snuppa her roper “mammaaa! Det er mooorgen! Nå må du våknee!” Og snubler meg inn på rommet hennes og får se et diigert glis, få en kos, og få høre at hun har savnet meg i natt. Også har vi blanke ark, og kan gjøre dagen til en sånn som man vil rope ut om 🙂
Tusen takk igjen! Og sender deg en stor klem <3
Det traff meg midt i hjertet! <3
Tusen takk at du skrev dette… Har akkurat hatt en veldi tøff dag og dine ord var så treffende… Bare godt å vite at man ikke er alene om å føle det slik. <3
God klem til deg Marie, håper vi begge får en strålende dag med småtrollene i morgen.
Ja i morgen er en ny dag 🙂
Tusen takk for hyggelig kommentar.
He he ja 😉
Klem tilbake.
Ja den er så fiiiin
Kjære vakre Gro.
Sender deg tusen gode varme klemmer. Er selvfølgelig klar over at jeg klager over et luksusproblem.
Sier ikke at jeg ikke er takknemlig altså… bare veldig veldig sliten 🙂
Bare å oppdra ungene sånn at de stort sett hører på deg. Koster litt der og da, men betaler seg i lengden. Jeg har aldri dager hvor jeg hører klokka tikke fordi jeg gadd å ta den tunge jobben med en gang.
Kjenner meg så veldig igjen k hva du skriver, bare at jeg føler det så altfor ofte ;(
Gratulerer med en liten en i magen 🙂
Takk! <3
Uff, en god klem.
Jeg har perioder hvor jeg føler det oftere enn andre selv…. ikke noe godt.
Wow, så flott for deg! Jeg ser ikke på mine barn som uoppdragne selv om de noen dager tester grenser, ikke liker middagen eller får feber og kaster opp. Jeg ser på de som barn, som gjør akkurat det de skal.
Å være mamma, i likhet med mine andre arbeidsoppgaver her i livet, kan jeg bli sliten av, noen ganger pga barna, andre ganger pga arbeidsoppgavene som følger med.
Takk, den trengte jeg å lese akkurat idag!! 🙂
Det var ikke ment som at du klager over luksusproblem, men et fattig forsøk på at kanskje et litt annet perspektiv kunne gjøre det liiiiitt lettere ?
Vi har en slik dag i dag, 3 viltre unger som krangler så fort de ser hverandre. Og jeg kjenner på at jeg gleder meg til barnehage start og skolestart i år så de får litt nye impulser, se alle vennene sine igjen o.l. Og med hormoner på toppen kjennes det hele riktig så håpløst ut.
En god klem til deg, og jeg gleder meg til jeg hører klokkene tikke i kveld 🙂
Sitt i sofaen og ha nettopp kommer meg igjennom ei arbeidsuke på 52 timer(jobber i helsevesnet) så var ikke helt dagen for at frøkna skulle ha verdens værste dag..
Så dette var virkelig godt å lese:)
Stoor klem til deg! Dette er så absolutt en del av det å være mamma og innerst inne vet man jo at alle andre også har det sånn av og til men likevel føler man seg så utrolig alene når man plutselig sitter der å hører klokka tikke, hva skjedde? La klokka tikke og la den ta med seg de frustrerte tankene, så er den der igjen når du trenger den neste gang 🙂 Masse lykke til med nurket i magen og resten av gjengen din 🙂
Tusen takk Marte 🙂
Sånn er det i en periode, og før du vet ordet av det, så er det faktisk over.
Mine tre er nå 14, 18 og 21, og jeg ser nå at verken de, jeg eller forholdet mellom oss tok noen skade av disse dagene. 🙂
Lykke til videre med småbarnsperioden! Nyt den, også de kjipe dagene, for barna blir store fortere enn du aner. 😉
Så godt å lese at andre kan føle det sånn.
Nå hørte jeg mine tårer trille for fjerde gang i dag.
En liten kropp som sover så deilig og uskyldig.. Mens mammahjerte føler seg fæl og utilstrekkelig. Når kvelden kommer, kan selv de vondeste tanker komme.
Hvorfor kranglet jeg fremfor henne? Hvorfor snakket jeg hardt og var negativ. Selv det minste menneske forstår når et ansikt er lei seg.
Å være mor kan bære frem den dårligste samvittighet. Heldigvis kommer en ny dag snart, og små filleting er glemt. Nok en mulighet for mye glede,våte kyss og en bøtte fylt med tålmodighet.
Det er så viktig at det skrives slike innlegg!!! Jeg følte meg så svak med nr 1. Med erfaringen har jeg lært meg å nyte med nr 2, og å lese blogger om hvor tøft det kan være, hjørnet enda sterkere. Noen dager er tunge, og påfølgende natt ofte fylt med tårer. Men det er ALLTID glemt dagen etter! Det er sjelden det er to slike dager på rad. Og da må man bare Shake it off og glede seg til å våkne neste morgen, og bare la humla suse og se hva som skjer. Når jeg leser bloggen din kjenner jeg at jeg skulle ønske jeg var yngre da jeg fikk mitt første barn. Da skulle jeg hatt flere enn to! God natt 🙂
“GJØR MEG enda sterkere”