Det er på en måte både litt søtt og litt trist.
Den usikkerheten jeg ser tilbake på for 11 år siden.
Den var så tydelig at selv den dag i dag kan kjenne litt på den følelsen om jeg tenker på den.
Jeg husker så godt, første dagen min gode mann og far til vårt barn skulle på jobb.
Han dro, og i det døren ble lukket begynte tårene mine å renne.
Hva i alle dager skulle vi gjøre nå?
Skulle verden bare la meg være alene med denne sjelen her?
Skulle jeg ha det fulle ansvar?
Var det i det heletatt forsvarlig?
Jeg husker jeg satt med babyen i armene, ansikt mot ansikt satt vi, hun lys våken og nysgjerrig.
Jeg livredd og proppfull av usikkerhet.
Jeg husker jeg spurten høyt,
Hvordan skal jeg få gått på do i dag?
Skulle hun bare ligge alene?
Hva om, enn hvis, tenk om?
Det tok meg lang tid å bli fortrolig med det å være alene med henne, jeg trengte tid på å bli fortrolig med ansvaret og få troen på meg selv.
Det var mange dager blæra fikk tøyd seg godt for å oppsummere kort. 😉
Jeg fant meg løsninger etterhvert, tungvindte løsninger, men de fungerte.
At jeg skulle sitte så rolig og trygg som mamma i dag, hadde jeg aldri sett for meg da.
Der og da var jeg i grunnen sikker på at jeg ikke burde få flere barn så usikker som jeg var.
Å dele usikkerhet rundt morsrollen er vanskelig.
Fordi vi alle sitter med en mening om at det burde falle naturlig.
Sannheten er nok at de aller fleste førstegangsmammaer opplever en helt annen usikkerhet enn flerbarnsmødre.
Om jeg kunne ønsket meg noe, så er det at førstegangsmødre fødte med en sikkerhet tilhørende en andregangsfødende.
På det viset er jeg ganske sikker på at vi også hadde turt å få flere barn.
Men slik er det altså ikke.
Istedefor kan løsningen være å si at det er greit å være litt uten for seg selv.
Det er helt normalt å freake litt ut når man plutselig er alene med den lille bylten man egentlig ikke kjenner en gang.
Det er greit å ikke vite hvordan man skal få dagen til å gå opp.
Det er greit å ikke være komfortabel.
Det er greit å være litt redd.
Det er greit å føle seg ukomfortabel.
Trøsten er at det går bedre, og bedre og bedre.
Og tilslutt står du der, mens poden sitter på kjøkkenøya og tegner på en pappeske, mens du steker pannekaker og rugger lillesøster i vogna med den ene foten.
Takk for at du setter ord på det. Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Angsten når 4.dag jul kom og far skulle på jobb igjen var grusom. For hvordan skulle jeg i det hele tatt kunne gå ifra gutten min for å gå på do?
Pust.. det blir bedre. Alt faller ikke naturlig, og man lærer mye i barseltiden. Lærer å kjenne barnet sine behov og ønsker, lærer hvor sterk og flink man egentlig er. Lærer at man klarer så mye mer en man egentlig tror. Selvtillitten voks for hver dag💙
Takk for dette innlegget❤️