Straks passert svangerskapets halveis punkt.
Og de som har gått eller er gravide vet og at det nærmer seg den ordinære ultralyd.

Jeg kan nesten ikke vente til dagen kommer, den føles en evighet unna, men er så nære at jeg nesten kan ta på den.
Trenger knapt å bla i kalenderboken min, så er den der…

Den store ultralyd dagen.

Det er tidlig på dagen heldigvis.
så jeg slipper å vente så alt for lenge, magen knyter seg bare jeg tenker på det.

Vet dere hva det blir eller?
Magen er ikke akkurat usynlig og alle spør.

Nei vi vet ikke svarer jeg, vi vet ikke engang om det er en baby eller en hund.

Alle ler, jeg er igrunnen ikke morsom.

For selvfølgelig, er det spennende, om det jente eller gutt.
Men sannheten er at spenningen spiser meg opp og gjør meg på kanten til umenneskelig.
Og det er så langt ifra kjønnet som opptar meg.

Spenningen kommer ikke av nysgjerrighet, men av frykt.

Har jeg brukt opp sjansene mine? Har vi virkelig vært så heldig denne gangen også?
Fire friske, vakre, vellskapte, snille barn er vi velsignet med.

Noen sliter halve livet med å få barn, andre kjemper seg til to, og her sitter vi med overraskelse nummer tre.
Ingen måneder med slit og fortvilelse, mer sjokk og forferdelse.

Skal vi virkelig da være så uendelig heldige å få enda et friskt barn?

Ordinær ultralyd er på en måte dommedag, jeg prøver så godt jeg kan å tenke positive gode runde tanker, men rett som det er kommer frykten. Bildene vi får med oss, og viten om kjønn blir overdøvd av en ekkel magefølelse som vokser..

Ikke er det lenge siden forrige fødsel heller, og jeg har somlet med både mat, vitaminer og ikke minst det å ta vare på meg selv.
Jeg har stresset, ordnet, sovet lite og kavet meg opp.

Ja jeg tror til og med jeg tok meg en fest med spiren i magen. Min første etter et lang svangerskap og amming av minstemann.
Jeg unnet meg de ekstra glassene med vin, og kort tid etter fant jeg ut om hemmeligheten i magen.

Jeg har selvfølgelig slitt med dårlig samvittighet siden, men noe kan man jo virkelig ikke noe for, det er jeg klekkelig klar over, alikevell vinner tankene innimellom.

Jeg kan telle dagene på begge henda, de fyller ikke begge engang. Dagen er så nære men herregud så sakte tiden går.

Det blir godt å få det unnagjort..
Selv om jeg er redd for å vite..