Det hele startet med minsta, hun kom hjem fra barnehagen med et slør i blikket.
Ville ikke ha middag og lå bare og halvdøset på sofaen til leggetid.
En rask sjekk med pannetermomteren.
Ja da, her var vi igang, det viste rødt lys og en temp på 39,2.
De påfølgende dagene gikk med på å være feberpute.
Ja du vet, når du igrunnen bare er der, for å være der. Mens barnet som er sykt ligger som limt på deg.
Det kooooker, nærmest gløder av jenta. Strekker seg innimellom etter koppen, men det er alt hun orker.
En dag, blir til to, to blir tre og fire og iløpet av den fjerde dagen har vi også fått selskap av snørr,
gørr og hoste. Dermed lite eller la meg være ærlig å si ingen nattesøvn.
Det er blitt fredag, hele uken er igrunnen gått med på å lindre, hvile og trøste.
Og innenfredagen er over, kommer jammen storebror og storesøster hjem med samme sløret.
Jej, feberfesten er i gang.
Det er vondt å se barna syke. De mister piffen. Den piffen som kan terge på deg gråstein når den er på sitt værste, men som er høyt savnet når den er borte.
Det er vondt å se barna har ubehag, og smerter
Men det aller aller værste med å være foreldre, er når du i tillegg til alt dette, får følelsen av å ikke strekke til. Når alt du vil og ønsker, er å gjøre ting bedre.
Og den følelsen, den kommer. Enten det ligger noen grunn bak eller ei.
Hos meg, kom den snikende på fredag, og grunnen var både vond og ubeleilig.
For når du innser at du også er i ferd med å bli med på feberfesten og gløtter bort på mannen og skjønner han allerede er godt inne i tåka, det er da du kjenner panikken kommer krypende.
Når frysningene står fra øreflippen ned til tæra og hodepinen dundrer så kraftig at du kan høre den.
Når alle ledd knirker bare du tenker litt ekstra og det gjør vondt at klærne berører huden.
Og når du ikke tror det kan bli værre… ja da hører du brekningslyder fra mellomste sitt rom.
Han fikk ikke bare selskap av hoste snørr og gørr, nei her har også mr magevirus kommet på besøk.
Når barna ligger strødd utover sofa og stuegulv, gråter sårt etter både pleie og kos, og du ikke engang orker tanken på å ha dyna i nærheten av kroppen en gang.
Når en er sulten, en er tørst, en annen kaster opp og temperaturen din har bikket 40.
Det er da du er inne i det jeg mener er det ABSOLUTT værste med å være foreldre.
Du vil pleie, slukke sult og tørst, kose, trøste, gi kald klut i panna.
Men kroppen, den roper STOP! Du har rett og slett ikke sjans til å trosse mer.
Du gjør det du kan, men det er langt ifra nok.
Barna trenger deg mer enn du kan gi, selv om du er der, rett foran de, og fortsatt har to armer og ben.
Og tro meg, det er IKKE lett å forstå for en 3 og 4 åring at mamma og pappa også kan være syke.
Og enda værre blir det, siden du startet noen dager senere, friskner også de små til raskere.
Og når loppene i blodet er på sitt værste, da er du også på ditt værste.
Tidenes DÅRLIGSTE kombinasjon med kort lunte, lav energi og tre små med maur i rompa.
Det var første gang for oss, iløpet av så mange år som småbarnsforeldre har vi aldri opplevd lignende.
Det skjer med andre ord heldigvis ikke ofte. HELDIGVIS.
Det går jo forholdsvis raskt over, en uke har gått og vi er klare for å begynne så smått på hverdagen i morgen.
Men når det står på, er det grusomt. Rett og slett grusomt.
Det er fantastisk å være mamma,
men noen ganger må man kjenne på det verste også.
Og det, er så langt ifra fantastisk som du kan få det.
