Har du noen gang tenkt på, hvorfor du egentlig fikk barn?

Jeg har tenkt på det mange ganger, og ofte har jeg også spurt mannen?

Ikke i en dyp samtale om meningen med livet og alt annet uforståelig.
Men midt iblandt kaos, med leverposteibrødskiver gærne veien, bæsjebleier, en enslig vott og en vinterdress med hull på begge kneea.

Hvorfor i huleste fikk vi barn egentlig?

Noen ganger får jeg lyst til å rope det ut.
Det er klart, man har det klisjeaktige svaret, med at dette er det som er meningen med livet.
Men foreldrerollen ER hard jobb, den tøffeste jobben du noen sinne kommer til eller har takket ja til.

Det finnes ingen værre, og det finnes ingen bedre.

Du må gjøre mye, som foreldre, som du kanskje ikke så for deg.
Du må trosse frykt, leke sykepleier, være klovn, badevakt og lekekamerat.
Kokk, servitør og vaskehjelp.

Og det er klart, noen ganger blir man DRITT lei alle oppgavene og det er da det blir vanskelig å se hvorfor og hva man driver med.

Med en baby i magen, og alt for mye å gjøre, har jeg hatt vanskeligheter med å tenke, se og føle klart.
Jeg har vært sliten, veldig sliten.

Og de gylne øyeblikk, for de er der, hver eneste dag… falmet bort i at alt annet jeg MÅTTE gjøre.
Jeg visste at denne helgen skulle komme. En helg proppfull av aktiviteter, vi skulle stå på messe. Men i motsetning til vanlig, skulle ikke barna være på slep.

Barna skulle sove hos gode venner og hos besteforeldre. To netter fri.
FOR en luksus. Glem no 10 timers arbeidsdager og rigging og sjauing, jeg.. vi skulle ha ungefri.

Dette skulle bli den beste helgen noensinne.

Fredags ettermiddag ble de levert, mor, far, barn og besteforeldre fornøyd.
DETTE skulle bli fantastisk. Første barnefri på ett år.

Morgenen etterpå var rar, bordet vi fyller med seks mennesker hver eneste morgen(vi spiser felles frokost hver eneste morgen) var fylt med to vellsovet voksne. Det var stille, veldig stille.

Messen gikk unna, og en ny natt uten barn ventet. Jeg sov som et barn (som sover natten gjennom) og fikk hele 11 timer søvn på hjertet.  Alikevell våknet jeg med en følelse av noe ikke stemte.

En tomhetsfølelse hadde sneket seg på.

Vi nøt en ny stille frokost, en veldig stille, for stille.

Så kom en ny dag på messen.
Det gikk fint, noe å sette tankene på.

men så kom hun…jenta som skulle velte hele lasset.

En nydelig liten jente, med rufsete lyst hår besøkte standen vår med en selskapsyk mamma, jeg kjente ikke henne men hun kjente oss godt. Hadde lest om oss i flere år.

Vi pratet en stund, før oppmerksomheten min gled over til den konsentrerte jenta som malte nisser på bordet vårt. Med hode på skakke, og tungen lett ut i munnviken.

Hun er konsentrert, glemmer alt rundt seg og legger all sin innsats i nisseproduksjonen.

Hun minner meg om noen…
Noen jeg kjenner veldig godt.

En liten jente som også har rufsete hår og dyp konsetrasjon.
Ei jente jeg tilbringer hver dag med, som jeg nå ikke har sett på to.

Hvor gammel er du?
Sier jeg mens jeg strekker meg litt nærmere.

Hun ser ikke på meg en gang, men svarer raskt,

Fire,

Fire ja, jeg kunne tenke meg det sa jeg.

Ja, eller fire og et halvt, men mamma sier at det ikke er noe som heter det.
Men det er jeg altså, sier hun og gir meg et lurt blikk.

Vi ser på hverandre en stund, jeg nikker og sier, jeg er helt enig med deg.
Jeg har selv en jente, og hun er 4 og et halvt.

Hun smiler, så fortsetter hun å male.

Og det er da man skjønner det.
Der man sitter i en messehall, ved et bord sammen med en liten jente på fire og et halvt år.
Som man ikke kjenner, men som alikevell gir deg følelsen av alt det du kjenner som livet selv.

Hun er fire og et halvt år, og jeg sitter ved siden av og kjemper med tårene.

Jeg sitter der, hele meg, men likevell føler jeg meg både halv og tom.
Jeg fikk to dager, det var mer enn det jeg trengte, men akkurat det jeg trengte.

Nå sitter jeg i stuen, i huset mitt, fylte huset med alle de som gjør meg hel.
Min beste venn, min mann, verdens vakreste storesøster, tryggeste storebror, fineste velsemann og ei lita stor frøken med rufsete hår på 4 og et halvt år.

Det er det… det handler om…