I går, åpnet jeg døren på et tema jeg har gjemt lenge.
Alt for lenge.

Å snakke om rus i nær familie er vanskelig, og et bagatellisert og ikke minst tabu belagt problem.
Ikke bare er det sårt og vondt, men også fylt med en god dose skam.

Rusavhengighet forbindes ofte med mye negativt.
Lite kunnskap om sykdommen og årsaker gjør oss dømmende stede for forstående.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Men i går, smalt jeg døren opp.
Motivasjonen var flere sporadiske henvendelser fra dere som spurte til råds rundt foreldre som drakk og barnebarn.
Og ikke minst partnere som ikke hadde samme syn på alkoholvaner rundt barna og konfliktene som oppstår.

Det er bare en måte å få bukt på tabuer, det er å snakke om de, høyt.
Vi må tørre å prate om alkohol, rett og slett.

Responsen var mektig, og hjerte mitt er både mørt og takknemlig for alle historiene dere har fortalt meg.
Jammen er vi mange pårørende der ute, og alle har vi en ting til felles, vi føler oss alene.
Sannheten er en helt annen.

“Takk for enda ett nyttig tema, kjære deg.
Jeg må si meg mektig imponert over hva du har måtte stå i.
Noen ganger lurer jeg på hvordan du i det heletatt klarer å stå på bena.”

Meldingene var mange, og flere av dere ble overrasket over min historie. Siden jeg knapt har nevnt situasjonen før.
Til tross for at jeg har delt mye om meg og mitt i flere år. Det sier seg selv at dette har preget mye av mitt liv, mine valg og verdier.Og jeg tenker det også kan være en liten tankevekker.

Selv om vi tenker og føler vi kjenner noen, kan det være mange historier vi ikke har hørt.
Det er mye vi ikke vet, bak et ansikt og en kropp.

Under genseren kan det gjemme seg mange blåmerker og arr som vi ikke ser.

Det er viktig å huske at det er mange årsaker til et valg, mange historier bak en holdning og en verdi.
Vi vet det jo så godt, men jammen er det fort gjort å glemme.

Det er mange som snakker om meg, vårt og mine.
Jeg har valgt det selv tenker du kanskje?

Er forsåvidt enig med deg, men vi kan vel alle være enige i at å beholde folkeskikken er på sin plass, selv om man snakker om eller til (om man er tøff nok) til et menneske som velger å være offentlig?

for det jeg gjorde i går, er ikke jobben min.

Jobben min, er å markedsføre produkter og tjenester jeg synes om og som jeg tenker andre som ser på meg og mitt kan ha nytte av i en eller annen grad.

I går, gjorde jeg det jeg har muligheten til, pga jobben min.
Det jeg virkelig brenner for og som er min hjertesak.
Snakke om ting som vi burde snakket mer om.
Rive opp tabu dører og plaster som har sittet litt for lenge.

Og det sterkeste virkemidlet jeg har?
Meg selv.
Meg selv og mine egne erfaringer.

Å gjøre slik jeg gjorde i går, koster mye.
Heldigvis, gir det mer.

Både for meg, og viktigst av alt menneskene som leser og følger med på hva jeg,vårt og mine gjør.

Jeg står støtt, men knekker lett.

Men om jeg kan få så mye som ett menneske til å føle seg mindre alene, tåler jeg å bli knukket.

Heldigvis reiser jeg meg rett som det er.

Bare husk, til neste gang.

Det er alltid noe du ikke vet, alltid.