Med den første snøen.
Jeg er egentlig ikke noe vintermenneske. Iallefall ikke etter jula er passert.
Men jeg elsker å forandringer, overganger og fornyelser. Og det er lite som fornyer så mye på så kort tid som nettopp snø.
Samtidig er den første snøen for meg helt spesiell.
Det gir meg rett og slett en helt egen stemning i kroppen.
En kriblende god følelse… et lite hint om at favoritttiden min er på vei…
Og følelsen blir ikke akkurat mindre av å ha en femåring hjemme med stjerner i øynene og julenisser i magen.
Som mååååper i vinduskarmen og utbryter snøøøøø med store bokstaver.
Hun hadde siste sykedag hjemme, våknet feberfri men siden hun la seg med feber ble hun hjemme i dag også.
Mammaaaa seee snøøøø.
Nå er det juuuul
Vell, ikke helt enda jenta mi men…
Jooo se det er jo snøøø.
Vel, jeg titter bort på kalenderen. 10 november.
Jo okei da.. det er nesten..
Snøen legger og gjør alt hvitt og magisk.
Hun mååå bare ut.

Vi finner frem vinterdress, luer og votter og en ivrig liten frøken løper ut, strekker nesa i sky og stikker tunga ut.
Hun ler og fryder seg, snurrer rundt med armene ut og hviner av fryd.
Seee på trærne, se på bakken og seee på veien.
Alt er annerledes nå, iløpet av få minutter står vi plutselig i et aldri så lite vinterlandskap.
Hun lager spor på gårdsplassen og en snøengel også.

Vi er ute til det blir mørkt.
Klarer ikke dy oss, må pynte pittelitt..

Det er jo tross alt jul… nesten…

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter