Det får vente litt til…

Jeg kjente et sug i magen i det jeg pakket sammen sakene og gikk.
De var i grunn så vidt i gang, i det vi bestemte oss for å reise.

Vi hadde håpet, og troa, men jeg må nok innrømme at jeg kjente på det allerede når 2 av 8 var ute av hus at dette var en dårlig ide. Kokkal var kvart på 3, eller kvart på lavt blodsukker om du vil og trass, hyl, trøttetårer, og svetteperler i panna var i skjønn harmoni i en kaotisk gang.

Jeg gikk rundt meg selv med en baby hengende på andre armen, mannen krabbet på kne for å finne den siste votten og ute stod to stk og gråt fordi de ikke var enige om hvem som skulle gå inn i bilen først.


En fem minutter med stillhet i bilen er sårt tiltrengt, jeg tar noen dype magadrag og kvinner meg opp.
Dette blir bra! Dette kommer til å gå fint.

Etter en alt for kort kjøretur er vi der.
vi slipper ut flokken som løper mot bestefar som står klar i hagen sammen med mange andre.

Vi kommer relativt raskt etter.
Hilser på kjente og ukjente mens øynene ruller over ungeflokken.
1-2-3-4-5.. hvor mange hadde vi med oss egentlig?

hei hei ja, hei hei 🙂
Jeg merker jeg ikke har tid til å tørrprate.

Minstemann er for trøtt til å sove.
Du vet, når alt bare har bikket over.

Jeg må tusle en tur, forsikrer meg med blikket til han jeg sjonglerer unger med at det er greit at jeg går.
Han nikker mens han tar et raskt overblikk.

Alle er her fortsatt.

Han nikker igjen.

Mamma jeg vil være med.
Minstemor henger seg på.
Vi tusler en rolig tur i nærområdet. Hun skravler og jeg puster.
Og tilslutt sover minstemann.

Vi vender snuten tilbake.

Mannen står fortsatt med nest minstemann på armen.
Jeg ser at det begynner å koke litt i topplokket.

Det er ørlitt å holde styr på.
Men så lenge minstemann sover nå, får vi litt overtak tenker jeg.

Det varer ikke lenge.
Jeg tror jeg rekker å gå tre skritt

Så hører jeg nærmest gluggene slår opp.

Og det er nå begynner moroa.

Vi er vant med å være underbemannet, mannen min og meg.
Men et sted går grensen for oss også.

Og løpet av millisekunder ble den nådd.
kakebordet ble åpnet, 4 av 6 som var med fikk ikke bare fylt på blodsukkeret de fikk et rush,
en falt, en bæsja, en var overtrøtt, to hadde bæsja, en ville ha pupp, en ville sitte på fanget.

STOP!

Der fikk jeg nok.

Vesentlig raskere enn hva vi brukte på vei ut, var vi tilbake igjen.
Vi samlet troppene, pakket sakene og fant bilene raskere enn hva supermann ville gjort.

Takket for oss på veien ut og vinket til de som koste seg med bobler i glasset og solen i fleisen i slitne campingstoler mens vi tok med oss kaoset vårt og dro.

Vi forsøkte, men dette får vente litt til.
sier han i det vi slenger oss i sofaen og har plassert de fleste små foran en skjerm og i drømmeland.

Det er som han har lest mine eksakte tanker.

Ja dette må bare vente litt sier jeg bekreftende.

Det er klart det er kjipt, det er klart det er leit.
Det er klart jeg var skuffa.

Jeg må være såpass ærlig å si det.

Jeg hadde gledet meg til dette, sånn skikkelig og.
Være litt sosial, smalltalke litt, frisk luft, sol i ansiktet mens man nyter de nydelige fargene som spiller i naturen nå.

Jeg må også være såpass ærlig og si at jeg glemte at jeg hadde med meg 6 småttiser også.

Så prøvde vi, så gikk det ikke, men det var verdt forsøket.
For uansett hvor kaotisk det er der ute, er det alltid knakanes godt å komme hjem.

Det koster, uten tvil å ha barn. Ikke bare penger men og så mye mer.
Man må gjøre prioriteringer på tvers av egne ønsker og behov rett som det er.

Fordelen?

Du vokser som menneske.

Og vet du, det varer ikke evig.

Allerede om to år, ser du meg kanskje sitte der, i en sliten campingstol.
Med bobler i glasset og sola i fleisen en høstdag, mens noen andre pakker sammen, raskere enn supermann, sukker og vinker farvel med kaoset sitt i baksete.

1 kommentar
    1. Så utrolig flott skrevet! Med en tåre trillenes traff innlegget ditt meg midt i hjerte i en veldig krevende småbarnsperiode. Godt å kjenne på at man ikke er alene om å måtte pakke sammen kaoset sitt fortere enn supermann når andre sitter igjen å koser seg. Men som du sier om noen år er det noen andre som pakket sammen raskere enn supermann😅

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg