Jeg hadde bestemt meg for å ikke la meg påvirke av det denne gangen.
La det prelle av meg.
Riste det av meg, som overflødig vann på en paraply.
Men det hele når et punkt, hvor jeg rett og slett ikke orker å riste mer.
Snakket vil vi nok aldri bli kvitt, jeg er igrunnen fortrolig med det.
Vi er ikke lenger a4, vi er utenfor boksen, eller bygget den ekstra stor 😉
Vi gjør ikke som “alle” andre, lever et annerledes liv.
Noen er nysgjerrige, andre skeptiske. Begge deler blir det snakk av.
Folk snakker over oss, under oss og ved siden av oss.
Sjelden til oss.
Mange mener mye, de fleste vet lite.
De får snakke, og lure og for all del spørre.
Men kjære voksne, ja for det er dere som spør ikke barna. Ikke glem den forbanna folkeskikken da.
Det er mine nærmeste, min familie, mine mest verdifulle dere snakker om, spør om og undrer rundt.
Det er mine valg, mine prioriteringer og mitt liv.
Mitt mest verdifulle. Alt jeg har.
Det er ikke et sirkus, en vanvittig attraksjon eller en fantasi.
Når gjennomsnittet barn i norske familier er 1,75, forstår jeg at folk lurer og undrer.
Jeg synes det er fantastisk med mennesker som oppriktig ønsker å forstå.
Som spør fordi du undrer og lurer. Som kommer direkte til meg, til oss og spør de vellmenende gode spørsmålene.
De som synes vi er litt småsprø og halvgærne og som beundrer pågangsmotet.
Dessverre er det få av de som tørr å spørre oss, de spør alle andre.
De som derimot kommer, er de som uten å si det direkte føler og mener at dems valg er klokere enn våre.
Som tenker og mener at det vi gjør er galskap, sånn på den ikke riktige måten.
Som mener at valgene vi har tatt er feil, uansvarlige, idiotiske og ikke korrekte.
De som ikke forstår og heller ikke ønsker det.
Vet dere ikke hva prevensjon er?
Nå holder det vel?
Jeg har hørt det mange, noen ganger har jeg overskudd til å le av det, andre ganger ikke.
Jeg ler ikke med de, jeg ler av de.
Jeg er så lei, lei av frekkheten, ufordrageligheten og unødvendighetene.
Hvorfor MÅ du dele? Kan du ikke tenke deg litt om før du deler dine “vellmenende”e råd og meninger som jeg ikke har bedt om en gang?
Valgene vi har tatt sammen, har gitt meg og oss et liv vi ikke bare liker, men elsker. Barna har gjort meg til en sterkere, mer kreativ, utholdende, mindre stresset, roligere dame. Ikke bare har jeg det godt, jeg har det veldig veldig fint. Har du? Er det ikke det som er viktig?
Det er ingen religion, sekt, tradisjon eller kultur som har gjort at jeg har tatt mine valg slik jeg har gjort, det er meg. Og det å velge å få ingen barn burde vært like respektert som å få 2, 7 eller 12.
Jeg har valgt å beholde, valgt å ta mine ofre og valgt mine prioriteringer. Jeg har femte barn i magen.
Lett har det ikke vært, men jeg angrer ingen valg. Jeg er stolt og lykkelig og noen ganger veldig veldig sliten. Aller mest sliten av å gang på gang på gang måtte stå så innmarri tydelig for mine valg.
Kan du ikke bare respektere at vi er forskjellig?
Jeg mener, vi burde alle ha såpass folkeskikk at vi ser når det er på sin plass å holde munn, eller i værste fall late som man er glad og lykkelig på andres vegne?
Spørsmålene kommer nok ikke til å ta slutt, pga mine valg er det nok noe jeg og vi må leve med kommer.
Men et hjertesukk nå og da kan kanskje lette byrden.
Jeg vet hvordan det gjøres, jeg vet at det går ann å knipe, jeg vet at det finnes prevensjon.
Men jeg vet også, at dette….
er mitt valg!
Vel talt!! ?? Hilsen mor til 4!
Heia deg! (og dere)
Forståsegpåere..
Jeg syns det var leit at i det sekundet storebror var ute, var det :når kommer nestemann? Og formaninger om at enebarn nærmest var barnemishandling!
Og når vi delte at lillebror kom (han kom ikke for å forhindre at storebror blei enebarn ? men fordi han var veldig ønsket) , var det :ja, da blir det vel en til da? Så dere får jenta?
Og når jeg har valgt å ikke amme itillegg, kan du tro jeg har fått høre mye om meg og mine valg!
Men jeg er strålende fornøyd med de valgene vi har tatt, og de barna vi har vært så heldig fått ?
Det lyser igjennom både på blogg og snap at dere også er fornøyd med de valgene dere har tatt! Og ingenting er herligere enn det ? jeg sier det igjen! Heia deg!
Vi er fem søsken i min familie ? og det er utrolig bra å vokse opp med mange søsken. Jeg klarer ikke forestille meg å være enebarn. Hos oss er det meg og fem eldre brødre, og jeg er “attpåklatt” Sikkert kjempegøy for de mellomste brødrene mine og høre at: “dere holdt på til det ble jente ja!!” ? som om ikke alle var ønsket….
Fire eldre brødre, ikke fem ??
Jeg tenker at dine barn er heldige som får vokse opp i en søskenflokk på 5!? Heia dere??
Stå på! Har selv 4 barn og det 5te er planlagt til neste år. Dei som tisker og visker er som regel dei som ikke har ett rikt liv selv at de må vry seg med alle andre sitt. Synest dere er kjempe flinke jeg og hvet hvor mye arbeid det er, men også hvor berikendes det er ❤
Noen vil snakke og mene noe uansett, men der kommer fra litt uventet hold til tider. Forstår din frustrasjon og er helt enig med deg i at folk bør ha folkeskikk nok til å vise aksept og respekt for andres valg!
Selv lever jeg med motsatt “problem”. Jeg har kun ett barn, og det blir ikke flere, fordi det er mitt valg.
Det blir også snakket om og kritisert. Både sønnen min og meg. Han kommer til å bli en bortskjemt drittunge som ikke lærer seg samfunnets regler, jeg er en barnemishandler som ikke gir barnet mitt det beste det kan få; søsken.
Bare det ikke blir for mange søsken da, for det er jammen ikke bra nok det heller.
Noen vil alltid bry seg, på den gale måten. Det er slitsomt, men jeg velger å tenke at jeg har et rikere liv… siden jeg tross alt velger hvordan jeg vil leve det selv.
Klem, og lykke til med femtemann. ??
Du er rå, dere er rett og slett helt råe sammen!
Digger humøret ditt, beundrer pågangsmotet, er sykelig sjalu på den behagelige stemmen din som oftest utstråler en tålmodighet, respekt og forståelse for alle dine barn. Jeg har tre, elsker hver og en av de, setterpris på dems ulikheter men de holder? Folk er foskjellige, heldigvis!
Jeg er glad for å få følge deg og dine, uansett hvor mange totalbeløpet ender på ønsker jeg deg kunne masse lykke til. Drit i andre. De er bare missunnelig, fordi du er utrolig ??
Stå på og vær som dere er? Samfunnet takler dårlig de som ikke er a4 dessverre. Jeg har selv valgt å være mor på fulltid og tro meg jeg har fått høre mye dumt. Men jeg bryr meg ikke lenger, vi vet selv hva som er best for vår familie. “School (eller bhg) is not the boss of me!”(Natalie Hanson,mor til 5 og kona til Taylor Fra Hanson.) Store fine familier med kloke og annerledes valg. Men det er da de kreative blir til. ?
Jeg er 37 år og har 6 barn.Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver. Møter på fordommer så og si over alt. Jeg har begynt å oppleve det som “krenkende” når folk overraskende kommenterer hvor for eksempel ryddig det er hos oss eller hvor stille det er i forhold til forventningene. Jeg har nylig fullført videregående og klart å få meg fagbrev selv om jeg begynner å bli “godt voksen”. Og det har jeg barna mine å takke for. De gir meg så mye mot og glede at jeg får sommerfugler i magen når jeg legger meg for vet hva som venter meg når jeg står opp. Jeg er ikke A4…tror ikke jeg er helt normal heller noen ganger men jeg er meg, vi er oss og det er helt perfekt 🙂
Det er ikke rett uansett,så like greit å bli vant til å snu det døve øret til.. Vi har ei, og enebarn-diskusjonen blir støtt og stadig dratt fram og det er mange spørsmål rundt det valget. Jeg er alene 3/4 av året,jobb og skole og vil bruke all ledig tid på henne. Men det er fortsatt ikke godt nok.. Men det er mitt/vårt valg og vi har det veldig veldig bra. Stå på?
Hei & Asalam Aleikum = fred være med deg/dere ?
Vi fikk vårt femte barn for et halv år siden, rett etter å ha fylt 31år(jeg) og 33(han) ?
Stå på og fortsett å spre glede! Hvert liv er like mye verdt uansett hvor mye enkelte vrir og vender på det-og det ikke minst uavhengig av hvor mange man er eller ei!? Ja, det er utrolig tøft med våre små på 0,2,5,7 og 9 (speiselt da nr4 og nr5 kom med prevansjon i bildet)? Men vi er takknemelige, for at vi er friske, for at vi har hverandre og for at vi har vårt nydelige hjemland Norge hvor våre barn ydmykt ment stolt kan vokse opp å leve sine liv med fred rundt seg; og spre enda mer glede og fred gjennom sin egen eksistens? Jeg og min flotte mann, min livspartner har ofret alt for våre barn, og forventer det samme av dem den dag de skal stifte sine egne familer; fordi å “drive” en familie er real-bussiness, den beste invisteringen i ditt liv, man da er det også vår rolle som forelder å være den beste utgaven av oss selv slik at de små og vakkre øynene til våre små SER hvordan man behandler ALLE med respekt uavhengig av farge, holdning, etnisitet og eller hvor mange søsken deres medborgere/medmennesker måtte ha- for jeg mener, er vi ikke alle på en morsom og merkelig måte søsken av denne samme blå planten vi kaller jorda??!