Jeg må innrømme at jeg har grått flere ganger i dag.
Triste, vemodige, sliten, glade, lykkelige tårer.
Humør og følelser har skiftet retning i takt med en pingpongball.
På fredag lukket vi døren i det gamle huset, hentet barnehageungene og på veien gjorde vi oss til jevnakinger.
Vi har offisielt flyttet.

Om vi har tømt huset på Bjoneroa lurer på du?
Vell, der har du en av årsakene til mine tårer i dag.
Det føles ut som om det aldri blir tomt. Jeg føler vi pakker og pakker og pakker og pakker.
Det er akkurat som om ting vokser i skapene. Det føles ut som om man aaaaaldri blir ferdig.
 
Også står man der å pakker da, føler man ser dobbelt fordi både trøtt, lei og sliten og vil bare bli ferdig med det hele
Men så føles det hele så vemodig at man ikke helt vil se det ende heller.
Det er noe med dette stedet som har gjort så uendelig mye med oss.
Vi flyttet opp hit med en drøm i lomma og en voksende storfamilie.
Vi hadde blitt kastet inn i rollen som 4 barns foreldre en måned før vi kom opp med første flyttelass.

Vi har pusset opp ufattelig mye, og var igrunnen sikre i vår sak at det var her vi skulle bygge og bo.
Men så ble det ikke slik.
Vi flytter ikke ifra denne plassen og dette huset fordi vi har lyst, men fordi vi på sett og vis må.
Altså alt går jo, men vi ønsker å kunne prioritere barna og ha tid med de, og når dagen plutselig
hadde innebære totalt 160 min med pendling sier det seg selv at det hadde blitt mindre tid med barna.
Vi prøvde så godt vi kunne, alle muligheter.
Årsaken til at vi flytter er jo jobben vår, arbeidsplassen som vi selv har skapt.
Jeg er sikker på at den ikke hadde vært der den er nå, om det ikke hadde vært for at vi flyttet til Bjoneroa.
Kos med kaos åpner løpet av en måneds tid en stor fysisk butikk, vi skal endelig få møte kunde våre, gjett om vi gleder oss.
Og nå pakker vi ned i eskene igjen, med en drøm som har blitt større en vi turte å drømme om, og en voksende ekstra stor familie.
4 ble til 5 løpet av tiden vi tilbragte der, og mens vi pakker ned, teller vi også ned tiden til nr 6 ankommer.

Så står man i det nye huset, prøver å finne en plass til tingene man har med seg og innser man har alt for mye.
Kjøkkenet er gammelt og savnet etter det nye er stort.
Men så hører man barnelatter ute mens det telles høyt av ei jente i gul sommerkjole, små pistrete musefletter og bare føtter.
De leker gjemsel, og min tapre sjuåring er med.
Han har funnet en gutt på sin alder, og allerede har de en god tone.
Etter en stund kommer han løpende opp trappen, mamma mamma kan jeg bli med han gutten hjem, han spurte.
Han lyyyser opp. For første gang er han invitert med noen hjem. For første gang siden han begynte på skolen.
Det er klart du kan sier jeg, men kom hjem klokken 8.
Jeg fikk lov, jeg fikk lov roper han før har kommet seg ut.
Så ser jeg de løper bortover veien mens de diskuterer ett eller annet.
Det er klart en mamma må gråte en skvett da også.
Det skal jo bli fint dette.
Vi må bare tømme litt til først.. og pakke litt mer…
og ordne litt her og der…
Også….
Blir det bra….
tror jeg…