En dag vil vi vel le av dette og, sier hun og ler nervøst.
Tja sier jeg og prøver å le med.
Jeg merker jeg ikke orker å uttale med stort.
Jeg står på lekeplassen, så vidt fått kneppet igjen jakken over den høygravide magen.
Hun fit og fresh på veien.
Jeg tror vi aldri har snakket sammen før, selv om vi nesten er naboer.
Men nå, takket være (?) Viruset som herjer kloden vår, har vi noe å snakke om.
Ingen is å bryte, ingen sondering av terrenget.
Vi er begge helt sikre på at dette viruset angår oss begge, for det angår jo tross alt alle.
Litt i samme grad som været.
Har dere noen som hjelpe dere litt eller?
Hva tenker du på, sier jeg.
Nei med tanke på deg og magen, butikken og alt?
Nei, det er jo ikke det, sier jeg og tar et lite magadrag i den grad det er plass til det.
Det er jo litt vanskelig i disse tider, med tanke på smitte og alt.
I det jeg sier det kjenner jeg at jeg så inderlig skulle hatt med meg litt hjelp. Bare det å få alle ut har kostet meg det jeg har å gi i dag.
Ja…jaaa…det er jo sant sier hun og jeg ser tankene hennes farer.
Vi blir stille en stund, flokken rundt oss holder på med sitt.
Det er godt stemning nå, Minstemann sitter i vogna og ler så latteren triller fordi storesøster på 8 tuller, hun på 2 serverer han på 4 litt sølekake og eldstemann og far sparker ball. Eldstefrøken ligger inne og er syk.
Jeg ser jo de har glede av hverandre iallfall.
Ja det har de, så absolutt, men de er søsken. Så her det kort vei mellom lykke og krig sier jeg og ler.
Høres kjent ut, sier hun på veien.
Vi prater litt til, mest om virus, og
så løper hun videre, lett på foten, hjem til sitt.
Mens jeg snur meg og observerer flokken min litt.
Klumpen i halsen sniker seg opp, helt ærlig aner jeg ikke hvordan vi skal ta fatt på den tiden som venter.
Og helt ærlig, så vet jeg neimen ikke om vi kommer til å snu oss og se tilbake på dette og le heller.
For jeg klarer virkelig ikke å se hvilken del av dette vi skal le av.
Akkurat nå, slik situasjonen er, for å beskrive det enkelt, er vi en underbemannet barnehage, med kun to ansatte, hvor den ene er 80% sykemeldt, og vi mangler vikar. Begge er også 100% ansatt i et annet firma.
Begge ansatte har i tillegg dobbeltbooket seg, og må utføre begge arbeidsoppgavene samtidig, i tillegg til at de har sagt ja til å undervise en 2. klassing, 4. klassing og 7. klassing.
De har ansvar for personal, innkjøp, økonomi, markedsføring og ikke minst, så er de foreldre i tillegg med tilhørende oppgaver som omsorg og stell.
Det sier seg vel egentlig selv, dette er mission impossible, for dette er ikke snakk om 2-3 dager, men 14, en halv måned og som en bonus, eller topp på kransekaka om du vil, er det uvisst om hverdagen venter rundt svingen langt der fremme.
Så kan du kanskje si, at vi selv har satt oss i denne situasjonen.
Jeg kan på mange måter være enig med deg.
Men hvem i huleste hadde kalkulert at det skulle komme en internasjonal pandemi 3 uker før termin med sistemann og slå ut hele verden, Norge og nabolaget ditt i det de driver med i dag?
Vi takler vår normale situasjon godt, veldig godt, og trives med den.
Helt ærlig føltes vi oss nærmest uovervinnelig, vet det høres klisje ut, men sammen er vi sterke.
Og når vi er så mange, så er vi pinadø sterke og.
Men vi er ikke uovervinnelig, det vet vi nå.
Alt som skulle til var å få noen uker med sykdom på rappen, et dødsfall i nær familie, en høygravid forelder med angst og en pandemi.
Jeg er redd, skal jeg være ærlig.
For mye om dagen.
Mest av alt hvordan vi skal komme oss ut og gjennom dette, hvordan siste innspurt på mitt svangerskap blir, om jeg må føde alene, om vi klarer å holde oss friske, om vi klarer å strekke til ovenfor barna våre i denne perioden og ikke minst hvordan arbeidsplassen vår er når dette er over.
Jeg må innrømme at den dagen dette ble vedtatt, at landet skulle stå på vent, så jeg kanskje litt lett på det hele.
Mulig det var optimisten i meg som ropte høyest. Men min første tanke var, skal jeg være helt ærlig.
Dette må vi ta som en bonus ferie, pust i bakken. Litt kvalitetstid sammen før babyen kommer og okkuperer det meste av tiden min.
Jeg glemte i et øyeblikk der at jeg er høygravid, ufattelig sliten, skolebarna skal ha undervisning, barnehagebarna skal opprettholde rutinene, og at vi så langt ifra har ferie fra butikken som trenger oss mer enn noen sinne.
Og at vi oppi alt dette, skal sørge for å holde oss oppdatert, for å holde regler og anbefalinger.
Det tok ikke lang tid før jeg innså alvoret.
Det gikk nok ekstra opp for meg når formen min skrantet og jeg ikke fikk hjelpen jeg trenger på sykehuset, fordi alt står på hodet.
Absolutt alt.
Jeg er redd, nevnte jeg det?
For konsekvensene for dette i etterkant.
Alle arbeidsplassene som må jobbes tilbake igjen, for alle barna som har vært hjemme i minst 14 dager og som kanskje ikke burde vært hjemme så lenge pga tilstanden i huset de bor i, for hvor mange som blir syke, i værste fall dør og helsen til de som må kjempe seg gjennom viruset.
Jeg vet jeg startet dagen med en lykke innlegg, og jeg prøver, virkelig å holde hode hevet og motet oppe…men…
Jeg er redd, skikkelig redd.
Fullt forståelig at du er redd! Men fy søren, så tøff du er også!
Jeg heier på deg, og dere❤
Jeg synes dere gjør en enorm jobb! Dere er forbilder…dere er rå! Jeg skjønner du er redd…for alt! Men stå på!! Kan jo kun gå en vei nå.. opp!
Hmmm.. Nå har det seg sånn at vi er en verden med over 7 milliarder mennesker. Jorda er overbefolket og det er helt naturlig at det blir enda fler pandemier, naturkatastrofer, uroligheter osv. Og når du får barna dine så tett i tett, er du dessverre utsatt for tilfeller som dette……
Jeg forstår godt at du er redd, er veldig mye for dere nå! Tror det er flere det har gått opp ett lys for i løpet av helga, at flere ser alvoret i det nå. Kam bare krysse fingrene for at det ikke blir så alvorlig som FHI tror.. Håpe på det beste, forvente det verste 🤷🤞 Lykke til i siste innspurt av svangerskapet, får håpe eldste er siste som blir syk på en stund 😊
Herregud så usympatisk 🤮
Har du hørt om at hvis man ikke har noe pent å si så skal man holde munn?
Åhh. Jeg føler sånn med deg og dere. Dette er knalltøft. Håper dere får hjelp, om byrden over tid blir altfor tung. 💖
If you have nothing nice to say- just dance!
Du altså…. så trasig meld. Hvorfor kaller du deg Corona? Ikke så sympatisk.
Angsten holder hardt i meg. Og likevel
Har vi “kun” tre små. Eier ikke firmaet mitt jeg jobber på men gubben eier sitt. Er “heldig” å er helsepersonell begge to så de to minste får gå på sfo.
Og likevel er jeg nesten helt lammet. Ikke av angst for viruset i seg men for allt. Alle konsekvenser på gamle, unge, bedrifter og samfunn. Effekter på allt. Og ikke noe får jeg gjort annet enn å høre på fhi og gjøre så godt jeg kan…
Skjønner at dette er vanskelig for dere. Med all rett, vanskeligere enn for mange andre.
Men det kan ikke annet en å ordne seg. Det må det bare.
Aner ikke hvordan. Men det må det ❤️
For dere, for oss og alle andre….
❤️🌸 Jeg er også redd, veldig redd 🌸❤️ ønsker deg alt godt og lykke til med innspurten av svangerskapet 💐❤️. Skal prøve å få handlet litt på nettbutikken din 🙂.
Hei kjære deg og dere 💜
For en herlig familie dere er og for ei fantastisk dame du er! Jeg må si desverre at jeg kjenner litt på en ekstra ett eller annet (vanskelig å si hva) på at du sier at du er redd! Vi er en familie på 5.. 3 barn og 2 voksne med mine foreldre som bor rett under oss, godt oppi 70åra. En bror med Downs, bor i bolig. Meg selv, altså mor i hus med Angst, går på aap pga dette! Sliter nokk i hverdagen men med dette på toppen vet jeg faktisk ikke opp med på meg selv. Prøver mitt aller aller beste å la vær å sjekke avis osv men det er jo overalt! Å tro meg jeg tr dette alvorlig! Vi er hjemme, ingen får lov til å forlate huset, unntatt en tur ut i frisk luft (bor heldigvis litt landlig) men med en mann som må på jobb.. Poenget var ikke at dette skulle handle om meg 😅 men beklager, så godt det er å lese om noen andre som faktisk er redd!! For jeg føler jeg er den enste! Så takk for din åpenhet og ærlighet og heia dere! ❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️
Hei kjære deg og dere 💜
For en herlig familie dere er og for ei fantastisk dame du er! Jeg må si desverre at jeg kjenner litt på en ekstra ett eller annet (vanskelig å si hva) på at du sier at du er redd! Vi er en familie på 5.. 3 barn og 2 voksne med mine foreldre som bor rett under oss, godt oppi 70åra. En bror med Downs, bor i bolig. Meg selv, altså mor i hus med Angst, går på aap pga dette! Sliter nokk i hverdagen men med dette på toppen vet jeg faktisk ikke opp med på meg selv. Prøver mitt aller aller beste å la vær å sjekke avis osv men det er jo overalt! Å tro meg jeg tr dette alvorlig! Vi er hjemme, ingen får lov til å forlate huset, unntatt en tur ut i frisk luft (bor heldigvis litt landlig) men med en mann som må på jobb.. Poenget var ikke at dette skulle handle om meg 😅 men beklager, så godt det er å lese om noen andre som faktisk er redd!! For jeg føler jeg er den enste! Så takk for din åpenhet og ærlighet og heia dere! ❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️
Hei kjære deg❤ jeg er bekymret, skikkelig bekymret. Norge lukker den ene døra etter den andre. Vi er i en nasjonal krise. Vi må klappe oss selv på skuldra for jobben vi sammen gjør for å stoppe dette viruset. Noen av oss jobber,noen en permitert,noen har hjemmekontor osv. Livet er satt på vent og det gir oss en hardbarket prøvelse av å skulle jobbe,være forelder,lærer,passe hus,ordne mat,oppdatere oss på nyheter og sist men ikke minst trygge våre barn. Jeg som er vekter jobber en del natt nå og det går fint da jeg ikke møter så mange i min jobb på den tiden av døgnet men..håndvask,sprit,engangshansker,uttrykninger,frykten for økt kriminalitet osv osv. Hvor får vi hjelpen ifra om alle settes i karantene? Hva med de som driter i dette viruset og som fortsatt treffer venner etc..jeg er dritredd,drit forbanna og oppgitt…sammen må vi stå i dette her🙏🙏 som min sønn på 8 år fortvilet sa under middagen i dag: FUCK CORONA
Hei kjære deg og dere 💜
For en herlig familie dere er og for ei fantastisk dame du er! Jeg må si desverre at jeg kjenner litt på en ekstra ett eller annet (vanskelig å si hva) på at du sier at du er redd! Vi er en familie på 5.. 3 barn og 2 voksne med mine foreldre som bor rett under oss, godt oppi 70åra. En bror med Downs, bor i bolig. Meg selv, altså mor i hus med Angst, går på aap pga dette! Sliter nokk i hverdagen men med dette på toppen vet jeg faktisk ikke opp med på meg selv. Prøver mitt aller aller beste å la vær å sjekke avis osv men det er jo overalt! Å tro meg jeg tr dette alvorlig! Vi er hjemme, ingen får lov til å forlate huset, unntatt en tur ut i frisk luft (bor heldigvis litt landlig) men med en mann som må på jobb.. Poenget var ikke at dette skulle handle om meg 😅 men beklager, så godt det er å lese om noen andre som faktisk er redd!! For jeg føler jeg er den enste! Så takk for din åpenhet og ærlighet og heia dere! ❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️
Spar deg!!!!!
I en tid hvor vi skal vise digital varme, omtanke og gjøre det beste ut av situasjonen, så er dette ditt bidrag?
Dere imponerer stort. Mang engang kunne jeg ønske at jeg bodde i nærheten så jeg kunne bistått dere litt.
Siste dagene har jeg tenkt på at jeg jeg skal finne noe å kjøpe i butikken deres, for på den måten å vise litt støtte. Oppfordrer andre og til det ❤️…
Kjære Nina,
Det er kjipt å lese at du har det så tøft nå. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg på samme måte som du flere ganger har hjulpet meg (selv om du ikke vet det).
Dessverre kan jeg ikke det, men du skal vite at jeg føler med deg.
Vi ser at du til stadighet (tilsynelatende hele tiden) står støtt i både storm og sykdom og travle dager, du er en inspirasjon til de grader! Nå tenker jeg det må være helt greit at du er sliten. Du sørger, er bekymret og i tillegg ekstra sårbar nå i siste innspurt av svangerskapet. Så du, du har faktisk lov til å være litt frynsete og utafor nå. Du er en superkvinne selv om livet er litt trått og grått nå! Vær god mot deg selv og ha tro på at ting blir bedre, for det kommer til å bli bra igjen. På den ene eller andre måten. Jeg lover! ❤️
Hei! Jeg forstår deg ganske godt! Jeg er gravid i uke 32, med en 2åring i hus.
Vi har vært dårlig siden torsdag/fredag. Og når vi ringte sykehuset så har de ikke kapasitet til å ta imot oss og sier på telefonen at de trur jeg (8mnd gravid) har korona viruset eller influensa. Men at de ikke kan teste.. Eneste de sier er at jeg må følge med på bevegelsene i magen.
Så skal si det er skremmende å muligens ha viruset, og være veldig dårlig, og skal ivareta barnet i magen samt en 2 åring som også er dårlig. Og i tillegg ikke ha noe fakta og gå etter når det kommer til hvordan dette påvirker barnet i magen. Den ene artikkelen etter den andre motbeviser hverandre.
Lykke til i kampen mot viruset og lykke til med fødsel!
Kjære deg.
Dette er helt ufattelig vanskelig, for alle sammen. De som sier noe annet er i fornektelse, og tar ikke sitt samfunnsansvar alvorlig. Alle er redde, for hvordan Norge skal se ut, om ei uke, om en måned. Og vi kan ikke gjøre noe med det.
Din situasjon er vel enda mer ekstrem enn mange andres akkurat nå, og jeg skjønner veldig godt fortvilelsen din. Jeg ville forberedt meg på at dette blir langvarig, kanskje skolefri til over påske, at du må føde alene, og at økonomien går rett vest- å forberede seg er ikke det samme som å krisemaksimere! Og så kan vi jo ikke gjøre annet enn å håpe at det går bra til slutt, og innimellom glede oss over sola og våren og ungene våre. Og dem går det bra med, ikke stress med hjemmeskole og aktivisering. Jeg tror dette blir en voldsom prøvelse for oss som er foreldre, og at vi må fokusere på det som er viktigst – å ha penger og mat og mental helse og ikke la angsten ta oss. Jeg heier på deg, og ønsker deg alt det beste ❤️
Heier på dere❤️
❤️
Usmakelig kommentar. Fysj!! Fantastisk dame som med mange små klare å utføre alt hun gjør og nu strever med en angst i alt dette. Du burde skjemmes, godt du bruke prevansjon, treng ikke flere som deg vært fall.
Takk, denne tar jeg med meg i hjerte <3
Jeg sender en styrkeklem💜Synes du er kjempetapper og har så vondt av deg😔
You actually make it seem so easy with your presentation but
I find this matter to be really something which I think I would never understand.
It seems too complex and extremely broad for me.
I am looking forward for your next post, I’ll try to get the hang of
it!
Herlighet, er det mulig. Håper Corona kommer og biter deg i ræva. Mulig jeh går over streken nå, men vettu hva!!
Lykke til, du fantastiske, gode, vakre sjel. ❤️ Jeg skjønner at du er redd og bekymra, og særlig trist synes jeg det er at man trolig må føde «alene» uten noen sammen med seg, utenom fra helsepersonell da. Men du er helt rå, Nina, og du skal se at du kommer deg igjennom det, selv om du ikke helt vet hvordan enda… vi er mange som heier på deg og den fine klanen deres.