Før du leser, vil jeg bare si at dette innlegget er svært ærlig og direkte. Jeg har ingen ønsker om å hverken tråkke på andre eller sette meg selv i et stakkarslig lys. Jeg ønsker med dette innlegget å vise at alt er mulig, at vi må bryte tausheten, tabuet og tørre å bry oss. Tørre tru på oss selv, og ikke minst ta vare på hverandre og seg selv.
«masse hår har hun, masse hår..! En rie til nå så er babyen her»
Jeg var så ufattelig sliten, 13 timer med intense rier, smerter jeg aldri hadde opplevd lignende av og en spenning i kroppen som var til å ta å føle på..Var det nå det skulle skje? Det øyeblikket jeg hadde venta på så alt for lenge.. det øyeblikket jeg hadde hørt så mye om..
Det første møte..
Mannen støtter hodet mitt, nå kommer det en rie til..
«se heeeer er hun…velkommen til verden»
En varm, våt og klissete liten kropp blir lagt oppå meg. Rosa i huden, gurglende gråt, små skrukkete fingre som sprikte.. to mørke mørke blå øyne som tittet opp på meg..
Det ble helt stille i fødestuen, roen senket seg.. du gråt ikke lengre.. , myste litt mot lyse, tok dine første rolige åndedrag, smakte på luft, lyttet for første gang på lyder utenfor magen, fikk for første gang se meg…du så på meg…med store beundringsfulle øyne.
Vårt første møte
Men jeg, jeg følte ingenting…
Hvor ble det av sommerfuglene? Fuglesangen? De rosa skyene? og den umiddelbare kjærligheten og forelskelsen som skulle dukke opp?
Jeg følte ingenting..
Absolutt ingenting.
så kom panikken… du lå der så hjelpesløs og liten. Så avhengig av meg.. jeg var den som skulle lære deg livet å kjenne, det var jeg som skulle være der for deg, hjelpe deg, lære deg, støtte deg..
Men hva hadde vel jeg å tilby? Akkurat nå føltes det ut som om jeg knapt kjente livet selv..
Dagene på barsel gikk, jeg var i en boble, en tung boble helt alene.
Vi fikk besøk, alle ville komme å se denne nye verdensborgeren…
De så noe jeg ikke så…
De sa hun var nydelig..
Vi reiste hjem..plutselig var vi ikke to lengre, vi var tre, plutselig var det ikke bare meg, det var deg og meg. Hele tiden.
Vi var alene, mye alene, det var mye bare meg og deg .Jeg tenkte tanker, tanker man ikke kunne si høyt, jeg ville bare vekk, ha litt fri, tid for meg selv.
En del av meg letet etter Rewind knappen, jeg angret..
Jeg var ikke klar for å bli mamma, jeg følte jeg ble spist opp av deg, jeg følte jeg mistet meg selv.
Jeg var skuffa, skuffa over at den fantastiske morsfølelsen alle snakker så varmt og uendelig om, ikke dukket opp hos meg.
Jeg prøvde barseltreff, det gjorde det hele bare værre..alle mødrene, som satt der og dullet med sine små..de glødet, av stolthet, glede, kjærlighet, morslykke… de så på babyen sin som om det var noe av det vakreste de hadde sett..
De følte det… hvorfor ikke jeg, hva gjorde jeg galt?
Tiden gikk, sommeren kom. Sommeren vil gjøre meg godt tenkte jeg, lys, varme, sol og ferie.
Men jeg hadde mistet meg selv, jeg merket ikke en gang varmen fra solen lengre. Ingenting gledet meg.
Du hadde tatt fra meg alt. Jeg var lei, utslitt og en del av meg ønsket at du bare skulle forsvinne, sove evig, bli hentet av noen andre. bare gi meg litt fred.
Det var blitt morgen, jeg så på klokka.. oj ni!!? sover hun enda? Jøss..
Jeg ligger stille en stund, så begynner tankene å spinne, og en del av meg, håpet på en måte at du ikke kom til å våkne igjen.
Det var da jeg skjønte, at dette hadde gått for langt.. slik skulle det jo ikke være, jeg trengte hjelp.
Jeg var usikker og redd, redd for at jeg hadde ødelagt alt, for meg selv, og mellom oss
Slik vi hadde det nå, var ikke bra for noen av oss.
Å søke hjelp, burde jeg gjort mye før, noen burde sett meg.
Jeg bestemte meg for å ta tak, jeg hadde forfalt siden jeg ble syk. Ikke bare var jeg deprimert men også blitt svært overvektig.
Jeg måtte gjøre noe, det hele skulle vise seg å bli en lang kamp.
To barn til kom, for hvert svangerskap ble det en ny bølgedal, jeg ble på nytt deprimert, men denne gangen var jeg beredt. De to siste kom tett, minstemor kom som en overraskelse. Mellomstemann var bare 8 mnd gammel når jeg på nytt stod med to streker i hånden.
Det var da det skjedde noe med meg, jeg viste at hvis jeg ikke brettet opp ermene nå, da ville det gå fryktelig galt.
Svangerskapet var tøft, som alle andre. Men jeg hadde ropt om hjelp, jeg hadde krevd hjelp. Jeg hadde god støtte rundt meg og jeg og familien var ikke alene med meg og sykdommen lengre. Mannen tok over hele min permisjon og var der for meg, minstemor og de to andre barna gjennom hele hennes første år.
Året han var hjemme begynte jeg prosjekt “få tilbake meg”. Jeg viste at nå var vi ferdige med babyprodusering. Nå begynte den virkelige jobben. Følge de opp, bygge en familie.
Slik det var nå, hadde jeg knapt krefter nok til å følge etter mellomstemann opp trappen. Det var tungt å dra på over 130 kilo.
Jeg ville kunne løpe etter barna mine, base i snøen, hoppe på trampolina, ha plass til de på fanget.
Jeg ville ha energi nok til å være en mamma som er tilstede, som kan sykle, gå på ski og svømme.
Det var en hard kamp, som krevde blod, svettet og tårer. Men aldri hadde jeg drømt om hvor mye jeg skulle få tilbake.
For hver kilo jeg mistet, kom litt mer av MEG tilsyne. Jeg kom ut av skapet, FAENskapet.
Jeg turte å tru på meg selv, tru på hva jeg hadde å gi og turte å satse.
Jeg hadde lenge gått med en ide og en lidenskap.
En ide om å skapet et sted hvor man kunne fokusere på alt det gode foreldre gjør, uten pekefinger. skape samhold og støtte hverandre. Skape et samfunn hvor man kunne få lov til å si at man som mamma eller pappa blir sliten av sine egne barn, spørre spørsmål og dele gleder, stolte øyeblikk, fortvilelser, reddsler, og utfordringer. Et sted hvor jeg kunne få temmet min lidenskap for smarte, geniale og annerledes barneutstyrsduppedingser og fortalt andre foreldre at det finnes en ting som kan løse akkurat ditt problem.
Etterhvert som jeg ble lettere, turte jeg å satse, turte jeg å sette ideen min til livs.
Etter mange knall og fall ble Idebank for småbarnsforeldre til. Ganske raskt fikk jeg bekreftet at flere synes ideen var god.
Og gjennom året har prosjektet vokst seg større enn jeg noen gang kunne drømt om.
Fødselsdepresjonen har gitt en tøff start som mamma, overvekten har vært den tøffeste kampen jeg noen sinne kjempet.
Det dummeste de gjorde var å tie, det jeg trengte var noen som brøt stillheten, noen som sa at dette var ok, at jeg ikke var alene om å føle det sånn.
Jeg vil bryte stillheten, rive av plasteret, hardt og brutalt. Dette skal det ikke ties om, dette skal man kunne snakke om, det er viktig, for alle blivende og hardtjobbende mødre og fedre der ute.
Vit at du er fantastisk, vit at du gjør en flott jobb.
Du er verdens beste foreldre for ditt barn
Vit at kampen du kjemper er verdt det.
❤❤❤❤❤❤❤❤❤
Du er så utrolig tøff, og jeg er så stolt av deg!
Diger klem ❤
God lesning som ga en nybakt førstegangsmor litt ro i sjela si. Tusen takk <3
Så godt å høre Kaia. Gratulere så mye med baby. Jeg lover deg, det blir bra og ikke bare bra, men helt fantastisk 🙂
Det gjør vondt å lese, samtidig føler jeg på en slags stolthet over hva du har utrettet, du har kjempet mot den vanskeligste motstanderen som finnes, deg selv. Du kom sterk ut av kampen og idebankendin beriker, inspirerer og lærer meg så mye – nå tok du det enda et skritt videre. Jeg står i en kamp selv, mot meg og mitt selvbilde (og de ekstra kiloene det har medført), nå føler jeg at du er en som står på min side. Stor klem!!
TAKK!!! Takk for at du setter ord på de vonde tankene og følelsene!
Det er så godt å vite at det er flere som har det så vondt når en “skal” sveve på en rosa sky og synes babyen sin er verdens fineste… Det er grusomt å kjenne at en synes babyen må være verdens styggeste, og all skrikinga og de urolige nettene gjør at en hver dag mister seg selv bittelitt mer, hukommelsen er værre en noen gang og følelsen av at ingen forstår hvordan du opplever dagene.. Selv ikke helsesøs som avfeier det med “det vil gå over”..
Følelsen av tomhet og å være mislykka, selv etter 6-7 mnd.
Takk! Selv om det er vondt er det godt å vite at en ikke er helt alene.. ! 🙂 Setter stor pris på siden din og ærligheten! Klem
Jeg tror veldig få, om noen, har denne fantastiske følelsen de skryter av med den nyfødte… Jeg tror de fleste faker fordi det er det man skal ha.
Men tøft gjort å gjøre det flere ganger! For meg blir det bare en. Jeg er redd for å oppleve det igjen, samtidig som jeg er redd for at jeg ikke skulle får det sånn. Å skulle føle mer for andremann ville være forferdelig urettferdig overfor den første.
Med min første tenkte jeg lenge etter han ble født…. skal de ikke komme å hente han snart? Vet ikke hvem DE var, men følte ikke at dette lille underet var mitt… jeg gjorde alt som jeg skulle, han manglet ingen ting. .. annet enn min uendelige kjærlighet. .. jeg forstod det ikke da… og jeg forstod det ikke med nr 2… men jeg ser det nå… jeg slet med både svangerskaps depresjoner og fødsels depresjoner med mine 2 første… det var tungt… jeg var på samme tid fulltids student.. på 3 år gikk jeg på skole, fødte 2 barn og hadde en stor operasjon… jeg kan se tilbake nå og tenke… Hvordan klarte jeg det egentlig… nå, med mitt 3 barn (og siste ) slapp jeg unna depresjonen. .. er nok derfor jeg kan se tilbake og forstå hvorfor jeg hadde det slik… det var tungt, og mange tårer har det vært, både da og nå… nå, fordi jeg for første gang forstår hvordan der er å Være i denne mamma lykken… og da får jeg dårlig samvittighet. … elsket jeg ikke de andre 2 like mye??!! Er det d det betyr??!! Men fornuften røsker tak i meg og rister meg litt.. joda, du har elsket alle dine barn like mye, det var bare en sykdom som gjorde det tyngre før.
. Jeg føler kjærligheten lettere nå.
.. må ikke kjempe så hardt… jeg er så uendelig glad, for at jeg fikk denne opplevelsen…. nå forstår jeg hva det er å Være i denne rosa mamma lykken… og jeg unner alle å få føle den..
Det er vanskelig å se symptomene selv… det er vanskelig å forstå, når man aldri har Vært uten denne depresjonen… men kanskje kan andre som kjenner seg litt igjen, ta kontakt med helse søster, lege, jordmor.. og spørre…. kan jeg ha depresjoner?
Takk for at du skriver om dette. .. Vi kan ikke høre det ofte nok, vi får ikke lest slike historier nok. .. og jeg håper akkurat du som leser nå, og kjenner deg litt igjen…. snakker med noen om det…
Fant deg og historien via Idèbanken på Facebook (Helt Sjef!)) Det er utrolig flott at du setter fokus på dette. Selv var jeg en av disse overlykkelige førstegangsmødrene, men tenker nå om jeg kanskje har oversett noen i din situasjon? Neste gang skal jeg absolutt prøve å fange opp hvis noen i min krets sliter med noe sånt alene <3
Du har fått min stemme 🙂
Takk Silje 🙂 Det setter jeg utrolig stor pris på. Og du er heldig som kun har opplevd gode følelser rundt første barn. Det er lett å overse, fordi man ikke er klar over hvor ille det faktisk kan være. Du viser stort hjerte som tenker over dette. Takk for din stemme.
Ha en fin tirsdag.
Uff ja, eneste positive i dette er at man virkelig kjenner hvor deilig det er å være i den rosa mammaskyen.
Dette er typisk ødeleggende mammatanker som kommer på autopilot. Vi er redde for å føle mer for det ene barnet enn det andre. Men vi vet godt, innerst inne. så elsker vi alle barna herifra til månen uansett.
Takk 🙂 Setter også pris på at du leser den 😉
Og du, man er ALDRI alene 🙂
Sukk, og der kom tårene…. takk skal du ha. Og du har så rett, den vanskeligste motstander er seg selv. Jeg ønsker deg masse lykke til med din kamp.
Jeg har troen på DEG, og det burde du ha også.
Takk Gro Helene. Tusen takk..
Vet altfor godt hva du snakker om og kunne ikke vært mere enig. Veien til å bli “seg selv igjen” er en lang og utfordrende vei å gå..
Det er sjelden jeg kommenterer i blogger, men her kan jeg ikke la være. Dette var veldig godt skrevet om et vanskelig og sårt tema. Klem. 🙂
Vanvittig hva du har fått til, Nina. Utrolig stolt av deg og glad i deg. <3 Stor klem (og noen rørte tårer) herfra. 🙂
Så hyggelig at du valgte å kommentere akkurat her da 🙂 Takk skal du ha <3 🙂
Takk! Veldig glad i deg og.
Det er den, men kampen er så uendelig verdt å kjempe!
<3
Jeg vet. Jeg også.
<3
Det er forskjell på vanlig frykt for å forskjellsbehandle, og manglende bånd pga fødesldepresjoner. Det er jo nettopp det det handler om, at har man det elsker man dem ikke hverken til månen eller andre plasser. Man er derimot livredd for dem, og for å være alene med dem. Og det vil uansett prege forholdet selv etter man klarer å knytte bånd.
Så kjent dette er. Hadde fødselsdepresjon da jeg fikk mitt første barn og sliter fremdeles snart 8 år etter med depresjoner osv. Også dette med vekt er velkjent. Det er faktisk godt å høre at flere opplever det samme. Jeg var mor i to år før jeg torde fortelle noen at jeg ikke ville være alene med mitt eget barn.
Dette var tøft av deg å skrive om!
Jeg var ikke i samme situasjon som deg, men på motsatt side. Så lykkelig og stolt og rørt og ydmyk, men litt uforstående at JEG har fått til noe så vidunderlig?!?!
Jeg felte noen tårer og er glad for at su har det bedre nå! 🙂
Såå flott og modig av deg å være så ærlig om noe jeg vil tro er det mest såre temaet som finnes for oss jenter/kvinner/mødre…selv har jeg to gutter som jeg ble fullstendig bergtatt av ved første øyekast – men jeg kjenner at hjertet mitt gråter for alle der ute som ikke umiddelbart får kjenne på den ubeskrivelige gode følelsen det er å bli mamma <3
… det står enormt respekt av deg som har klart å jobbe deg gjennom alle de vonde følelsene du må ha hatt, og kommet så utrolig sterkt ut av det…tre skjønne barn og en driv som er til inspirasjon for enhver…håper andre flotte og nydelige mødre der ute som strever med det samme, leser innlegget ditt og fatter mot nok til å spørre om hjelp slik at de kan finne den vakre mammaen som fins der inne i hjerterota! Klem fra Desirée
Takk skal du ha Desiree, du har så rett så rett.
Flott skrevet!
Kjenner meg litt igjen. I 2011 ble jeg mor for første gang og det tok ca 3mnd før jeg fikk morfølelsen. En grusom følelse å føle at man ikke strekker til noe og føle at alt man gjør er feil! Og amminga ga jeg rett og slett opp! Men det er i ettertid jeg har skjønt at jeg kanskje hadde fødselsdeprisjon. Er gravid igjen nå og venter barn nå i begynnelsen av februar. Jeg ble så glad og tenkte at nå skal jeg virkelig kose meg med dette svangerskap, da det ikke var noe problem sist. INGENTING har gått som jeg planla å forventet! Jeg ble sykemeldt tidlig fra jobb med isjas å bekkenplager som jeg har hatt hele svangerskapet. Hvert litt deprimert til tider da tankene å følelsene har tatt overhånd. Så nå prøver jeg å tenke positivt (ikke alltid like lett) og motivere meg selv at dette skal jeg klare!
Takk for en flott blogg, idér og inspirasjon
Vondt å lese! Har selv 3 barn men har heldigvis ikke opplevd dette. Det nærmeste jeg kommer er at jeg hadde veldig ambivalente følelser rundt den siste graviditeten, der jeg tenkte tanker jeg ikke burde tenkt. Men heldigvis ble jeg overveldet av følelser for han da han ble født…og ikke minst overveldet av dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde forholdt meg til magen i graviditeten på samme måte som jeg gjorde med de to andre. Med de gledet jeg meg og ble glad i de inni magen. Det klarte jeg ikke med han. Jeg tenkte også at hvis han døde i magen så var det helt greit og kanskje til det beste….og det tenkte jeg like oppunder terminen. Det gjorde han heldigvis ikke og er nå blitt 5 mnd. Det gjør vondt å skrive det jeg tenkte…og det er ikke mange jeg har fortalt dette til. Men det er realiteten. Ville bare fortelle deg at jeg har vondt av din historie og syns du er veldig tøff som deler dette med oss. Det er så viktig at det blir snakket om slik at de som opplever det ser at de ikke er alene. Tusen takk
Tusen takk for at du deler dette. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har nettopp fått mitt andre barn og skal nå selv begynne kampen med å finne frem meg selv igjen. Jeg gruer meg, men skal klare det.
Rått og ærlig og så gjenkjennelig! Den rewind-knappen har jeg lett etter selv også. Heldigvis har det gått ganske fort over for min del, men de første månedene er tøffe. Takk for at du tørr å være så åpen! Og takk for en herlig og inspirerende blogg:)
Takk for gode ord Hilde, og godt for deg at rewindtrenden snudde raskt. Det er jo det beste.
Haugtussa, du skal ut på en spennende reise. Noen ganger er det ikke like lett å se det når du står midt oppi det hele, men jeg lover deg. Det er virkelig verdt å kjempe for seg selv
Tusen tusen takk <3
Et ærlig og flott innlegg. Jeg har i etterkant av min egen fødsel for 2 år siden forstått at jeg led av fødselsdepresjon. Jeg fikk blant annet fullstendig sjokk over at min personlige frihet ble røsket ut av hendene på meg over natten. Følte meg maktesløs og fanget. Høres sikkert egoistisk ut, men slik opplevde jeg det.
Alle mindre andre venninner taklet (tilsynelatende) morsrollen med atskillig større glede og ro enn meg, det var veldig sårt.
Godt å lese at andre tenker disse utrolig kjipe tankene. Ingen vil jo ha det slik.
Heldigvis så gikk det over på ett vis, blant annet etter samtaler med psykolog på helsestasjonen. Men jeg burde også ha spurt etter hjelp mye tidligere.
Til andre som måtte være oppi det akkurat nå, søk hjelp! Hos venner, familie eller helsestasjonen – det er ikke meningen du skal takle dette alene. Ofte hjelper det bare å lufte alle tankene, og bli møtt med forståelse.
Nå når jeg har jobbet meg gjennom den opplevelsen, føler jeg meg klar til å (forhåpentligvis) bli gravid igjen. Jeg håper da vi kan gi min høyt elsket sønn, en bror eller søster.
God helg! 🙂
PS! Digger Idebank for småbarnsforeldre, leser alle innlegg. Stå på!
tuuusen takk Marianne 🙂
Lykke til med søskeproduksjon 😉
Og jeg digger slike som deg, som digger idebanken 😉
Heia, heia! Jeg har fulgt med på Idébanken i en liten evighet, men ikke lest dette før nå! Vi har to tette, 15 måneder imellom dem. Jeg fikk fødselsdepresjon med eldstejenta, og er så veldig takknemlig for den gode hjelpen og støtten jeg fikk da jeg søkte hjelp. Jeg ble fulgt opp tett da jeg ventet minstemann kort tid etterpå, la en plan for dette ammeforsøket (siden det var mislykket amming som dyttet meg over kanten første runde), og ga meg med stolthet over å ha forsøkt og en visshet om at mamming var viktigere enn amming, og at det uansett ville bli bra folk av ham også. Jeg har snakket med mange som blir sjokkerte over at jeg er så åpen om det, og ikke minst, over at det er helt “vanlige” mennesker som rammes!
Takk for at du er en inspirasjon og gledesspreder i hverdagen, alltid gøy å lese nye innlegg! 🙂
åh Nina-mor.. Du e den tøffeste æ kjenne!
Løvetann.. ?
Så utrolig viktig tema, og du e helt RÅ på og sette ord på det! Fortsett akkurat sånn som du e!!
Så stolt av å si at æ kjenne dæ! Glad i dæ! Gooood klem!
Fine, fine du! <3
Var dette din post? Jeg leste hele greia og trodde det var et gjesteinnlegg helt til jeg så bildet av dere. Uansett, takk for at du deler! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. For min del fikk jeg fødselsdepresjon med førstemann, men etterhvert ut i permisjonen var jeg nok bare ensom. Det var så utrolig deilig å komme seg ut av huset da gamleste ble ett år! Vi var så unge og hadde ikke akkurat god råd, men tro det eller ei, vi ble gravide igjen – til tross for vår unge alder og vår situasjon. Vi ville ha søsken til vår gamleste, og vi ville klare det! Denne gangen ble jeg ikke deprimert etter fødselen, jeg trivdes faktisk! Koste meg den første tiden.. Men etter hvert som det gikk noen få måneder, kjente jeg på ensomheten igjen. Jeg var mye alene med begge to, to tette barn og jeg som var så ung. Ikke kjente jeg noen, fordi ingen på min alder hadde barn og ingen av de andre mødrene klikket helt med meg – naturligvis. Nok en gang, det var sinnsykt deilig å komme seg ut igjen, men etterhvert måtte jeg innse at jeg hadde utviklet angst i løpet av de årene jeg hadde vært hjemme med barn. Det var forferdelig å bli kastet ut i verden, så usikker på meg selv som jeg var. Men dette også klarte jeg. Jeg har vært SÅ bevisst på å utfordre meg selv, ikke gi meg og få tilbake den gamle meg. Gradvis når jeg målet mitt. Jeg er ikke så ensom som før, jeg har endelig fått meg nye venner i klassen min, og jeg tør gradvis å gjøre mer enn jeg turte før.
Jeg vil også nevne at jeg også ble veldig overvektig etter jeg fikk førstemann. Uff, jeg synes det er fælt å tenke på det i ettertid, hvordan jeg så på tv dagen lang og sørget over livet mitt som var tapt. For å trøste meg selv gikk jeg til sjokoladen. Selv om jeg er bittelitt sånn i dag også, er jeg på langt nær like usunn som før. Jaja, det skal ikke være enkelt!
Men til slutt må jeg bare gjenta hvor godt det er når noen deler sånne innlegg. For meg har det i mange år virket som om alle andre har alt på stell. De får til alt, de har god økonomi og partneren hjelper til med alt hjemme. Litt etter litt har jeg blitt mer og mer trygg på meg selv og innser at det ikke er noe som heter perfekt. Jeg streber heller etter å være uperfekt! Du har forresten vært et forbilde for meg ganske lenge, så det er godt å se at du faktisk er menneskelig, du også 😀 Skulle ønske vi kunne være snillere mot hverandre. Istedet for å være så usikker på seg selv at man føler man må snakke opp seg selv, men istedet blir uheldig og ubevisst snakker ned de rundt seg samtidig.(Det har jeg erfart i barselgruppa). Kan man ikke prøve å kose seg med barna og hverandre, hjelpe hverandre istedet for å strebe etter perfeksjon for å bevise noe?
Sitter her med tårer i øyene! Takk for at du er så åpen og at ej slipper å føle meg alene… Nr 1 var vanvittig stort ønsket og ble til med hjelp av IVF, når han kom ut av meg følte ej ingenting. Ej stresset med amming, dårlig samvittighet og han i 4 måneder med kolikk. Ingen hjelp å få… Jeg gjorde jobben min som mamma på alle måter, jeg brydde meg og gjorde så godt ej kunne, men kjærligheten fra hele mitt hjerte var ikke der. Først da han fylte 3 år kom en uendelig kjærlighet over meg og ej møtte dermed veggen på alle måter. Ej fikk hjelp av en fantastisk psykolog og jeg lærte å takle følelser og alt som hørte til livet mitt nå. Jeg har ikke jobbet så hard å bli gravid igjen og egentlig har ej funnet meg i å ikke få flere. men plutselig har ej testet positiv. Jeg skulle jo glede meg, men fortrengte det hele, var livredd at alt skulle bli som før… Jobbet som en galning, gikk fjelltur og jobbet enda mer. Blødninger, nødoperasjon, migrene, blodtrykksfall og mye annet har ikke klart å stoppe meg og kjenne etter. Jordmora mi visste om mine følelser og vi snakket mye og ho var klar til å ta grep etter fødselen, ho ville fange meg opp. Ej er sikkert en av få gravide som nytet overtiden. DEN DAGEN fikk ej plutselig etter overtidskontroll et behov å kjøpe babyutstyr, ej tror ej var plutselig litt klar. Med store smerter av sterke og effektive rier sto ej i butikken og kjøpte babyutstyr, vugge – stellebord og andre ting. 2 timer senere var lille jenta mi født.
At jeg virkelig fikk ho gikk opp for meg under pressriene, da ej skulle ta tak i to pleier sine hender – da hang ej med :).
Ho ble lagt på magen min, opp til meg dro ej ho selv. Kjente der heller ikke denne uendelige kjærligheten og jeg har ingen tro på at den finnes heller lenger, ikke fra første øyeblikk. Nå, 12 uker etter første møtet med jenta mi er ej dyp forelska og utrolig stolt. Jordmor og helsesøster har fanga meg opp og gitt meg mulighet til å prate, tenke og kjenne etter. Og ikke minst, jenta mi har gitt meg tid også 🙂
Takk for at du var så åpen! Du er tøff ? og det er mange av oss der ute!!
Nå kom tårene også ja,kjenner meg så altfor godt igjen..
Men her er det blitt så ille at jeg er livredd for å få ett barn til for er redd for å bli like deprimert igjen.
Er snart 4 år siden fødselen men tør forsatt ikke bli gravid igjen selv om jeg virkelig ønsker meg ett barn til.
Hei.
Har ikkje hatt fødseldepresjon men minstemann skreik 20 timer I døgnet første 6 mnd. Eg søkte hjelp hos manuellterapaut etter kort stund. Men resten svikta, eg trygla helsesøster om hjelp og hun anbefalte veiledning via barnevernet. Eg sov omtrent ikkje på eit år og all hjelp eg kunne få var veiledning? Hadde far som jobba 10 timer kvar eneste dag og eldste var 2 år gammel når han ble født. Ingen vil høre at man sliter! Ingen vil hjelpe! Ingen vil avlaste! Samfunnet vil kun ha det positive fram!
Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, siden jeg selv har kjent på frykten, og selv har opplevd at depresjonen kom tilbake.
Alikevell har den føltes helt annerledes. Jeg har på en måte vært forberedt.Har hatt et godt apparat rundt meg til å ta imot stormen sammen med meg.
Håper du kommer deg over frykten og får de barna du ønsker deg.
Klem
Du, takk i lige måde. Er jo like tøff du!
Godt å høre at du fikk en bedre opplevelse denne gangen, må innrømme jeg småkniste litt av babyshopping med rier, tenker meg de i butikken var småstressa 😉
Herregud så stolt jeg blir når jeg hører slike historier, er du klar over hvor RÅ du er som har kjempet deg tilbake?
Ensom ja, det er det nok mange som føler, og det å få barn i ung alder er nok ingen god medisin mot akkurat dette. Kjenner meg igjen. Var ikke VELDIG ung, men 21 når første ble født. og det var laaaaangt unna gjennomsnittsalder i barselgruppen. Den sluttet jeg i for å si det kort:)
At du nå er på plass igjen, skal du være uendelig stolt av.
Forbilde? WOW! Takk, jeg blir virkelig helt satt ut når noen sier slikt til meg, tusen tusen takk.
Ufattelig å høre, men akk så stolt jeg blir.
og du… en hver mamma (og pappa) koser seg rett som det er med sjokolade 😉
Klem.
Takk. God klem tilbake til den råeste dama jeg vet om…sånn helt særr liksom 😉
Ja mamming er mye mye viktigere enn amming. (kommer ett innlegg om det og snart 😉 )
Takk for at du leser bloggen min, og ikke minst deler historien din med meg.
Klem.
Tusen takk for at du er så fordømt ærlig! Du skriver innlegg som er vanskelig, og som mange bloggere ikke tørr å tenke tanken på å skrive! Jeg beundrer deg virkelig! Når jeg ble mamma for drøye 7 år siden følte jeg heller ingen umiddelbar Lykke over at babyen var kommet. Jeg hadde en tøff fødsel og vesla var ikke bra når hun kom ut. Når vi 3 timer etter fødselen får vite at det kom til å gå bra med henne,ble mannen sendt hjem av de som jobbet på sykehuset! Det var fordi det var sent på kvelden. Den første natta lå jeg på 4 manns rom uten baby,fordi hun måtte overvåkes etter fødselen. Natt nr to fikk jeg enerom fordi hun måtte en natt i lyskassa da gulsott verdiene var stygt høye. Jeg hadde en tøff opplevelse av fødselen,og det var ingen som kom å tilbød seg å snakke med meg om det I ettertid. Den første mnd hjemme, var heldigvis mannen hjemme med oss. Det var det som reddet meg. Det tok over 1 mnd før jeg fikk den morsfølelsen alle snakket om og jeg avstod fra barsel grupper osv fordi jeg følte meg så feil plassert som det går ann! Tusen tusen takk for at du skriver denne bloggen,og igjen for at du er så fordømt ærlig! Jeg er så inderlig glad for at du skrev det innlegget! Idebank for småbarnsforeldre er en av veldig få blogger jeg må innom minst 1 gang om dagen! Takk,takk,takk! Ønsker deg og dine en riktig god pinse ❤ Klem fra en enbarnsmamma i Akershus
Tusen takk for at du skriver dette! Utrolig viktig når man står midt oppi det å se at man ikke er alene. Etter en tøff fødsel, stressende barselsopphold og måneder med kolikk var det nesten ingen gode følelser for jenta mi. Det jeg følte var sorg og sinne for å ha blitt behandlet så dårlig på sykehuset, for kroppen min som var så ødelagt, for babyen som ikke respondere på noen ting jeg gjorde for at den skulle bli fornøyd. Den ammekyndige helsestasjonen kunne ikke hjelpe, jeg måtte ha for lite melk mente de. Jeg måtte tilslutt mase om å få hjelp, og måtte gå flere runder i systemet før jeg etter at permisjonen var over fikk snakke med en psykolog som egentlig ikke virker å forstå min situasjon. Heldigvis virker det som jeg kommer gradvis til meg selv til tross for dårlig hjelpeapparat. Endelig kan jeg se den flotte jenta jeg har fått, se at jeg ikke har skadet henne på noe vis slik jeg fryktet i flere måneder. Det tok ti måneder før jeg gradvis sluttet å lete etter rewindknappen, men 13 måneder etterpå er jeg fortsatt ikke i full jobb. Det er fulltidsjobb å finne meg selv igjen, kvitte meg med kiloene som kom på etter fødsel, finne tilbake til noe som kan gi meg glede igjen. Jeg føler fortsatt sorg og skam og sinne for st alt ble som det ble, men håper jeg en dag kan komme dit at jeg kan si det kom noe godt ut av det hele. Takk for at du viser at det finnes en vei ut av mørket.
Åhh som jeg kjenner meg igjenn. Tok tid her å før jeg følte noe som helst for det lille mennesket jeg plutselig hadde ansvaret for. Har “bare” blitt to her, og kampen mot kiloene er nesten den værste. Men jobber mot dem å håper at på slutten av året så er ting mye bedre 🙂
Jeg tror dessverre aldri en mamma som har vært igjennom en slik periode klarer å riste den av seg helt. Men, det vi derimot har er en styrke som ingen andre har. Vi har kjempet oss gjennom en tåke, en grøt av grusomme følelser og tanker, som vi ikke vil føle.
Styrken i dag er at du både ser og har følt kontrastene. Du vet hvor tøft det kan være, og hvor fantastisk det kan være.
Du har selv bevist at man kan finne en vei ut av mørket. Du er den besete mamman for jenta di, det finnes ingen bedre.
Flott at du setter ord på dette, jordmor, helsesøster og lege kan bli mye flinkere til å fokusere på dette temaet. Husker selv når jeg endelig turte å trå over terskelen til legen og si at jeg var så uendelig sliten og at jeg trodde selv jeg var deprimert, og fikk beskjed om å skaffe meg en “trillepike”… Har det nå etter noen år kjempebra, det er takket være meg selv, trening og alternativ terapi, absolutt ingen honnør til helsevesenet i den sammenheng. Ønsker deg alt godt videre!
Takk, og en god klem til deg <3
Grein meg gjennom hele artikkelen din.. Har vært i samme situasjon med eldstemann som nå er tre år. Morskjærligheten var der umiddelbart. Men permisjons tiden ble på en måte en symbiose med den lille. Alt annet ble mørkt og fælt. Når gutten min var 7 mnd så jeg selv at jeg trengte hjelp. Familievernkontoret ble redningen for meg og oss! God oppfølging i andre svangerskap og etter fødsel har gjort at jeg slapp unna den mørke situasjonen igjen. Er evig takknemlig for at jeg kom meg opp og at jeg klarer å se lysere på livet igjen. Flott at du setter ord på de vanskelige tingene som ingen snakker høyt om!
Jepp ? shoppingen har bidratt til mye latter i etterkant. Ej skjønner fortsatt ikke hva ej hold på med ?. Butikkdama hatt det artig, mannen min synes det var mindre morsomt. For å si det sånn, ej fikk alt ej pekte på ?. Og klarte ej ikke å bestemme meg, tok han det dyreste – alt for å rekke føden ?.
Jeg føler så inderlig med de av dere som manglet morsfølelsen den første tiden. For min del, ble jeg fullstendig tatt på sengen av denne morsfølelsen. Den var så sterk og tilstede at jeg ble livredd for at det skulle hende den lille noe. Jeg hadde aldri tidligere kjent en så voldsom kjærlighet for et menneske! Dette utviklet seg etterhvert til tvangstanker som kvernet omkring “tenk om, tenk om”, ” tenk om lille babyen skulle fått varmt vann over seg” “tenk om det hadde vært min skyld” og enda verre: “tenk om jeg hadde gjort det med vilje”- Det kjentes lammende. Slike tanker hadde jeg så mye i starten, har det i perioder enda, h*n er 8 mnd, men jeg vet å takle det. Allikevel oppleves det som vanskelig og jeg får dårlig samvittighet. Jeg vet også at det er svært vanlig, i mer eller mindre grad, men jeg mener at dette burde blitt fokusert på i større grad, i likhet med fødselsdepresjoner. Av forskning vet man at barseltid for mor er en kritisk fase ifht. psykiske plager. Jeg vil også tro at mørketallene er store, da man ofte tier om vonde tanker. Man vil jo være som de andre lykkelige, nybakte mødrene man ser på facebook og instragram.
Ved å se på kommentarfeltet her, bekrefter det, det jeg bestandig sier – vi har alle vårt å “stri” med.
Ønsker dere alle lykke til 🙂
Ja vi har alle vårt å stri med. Enkelt skal det ikke være, men fantastisk blir det.
Vil bare gi deg en god god klem .
Takk for at du skriver det du gjør! Du traff meg – så innmari… Tårene triller… Jeg er enda ikke meg selv – 6 år etter første og 3 år etter andre gutten. Kampen mot meg selv kjemper jeg fortsatt. Heldigvis har tankene om at jeg ikke vil ha dem her gått over og vi klarer oss ganske bra.
Ååååååh så sterkt å lese… så sterk DU er!!! Nei fuglekvitter og rosa skyer og alt det der kom heller ikke til meg, men jeg forventet det vel heller ikke 😉
Sender deg en god god klem.
No triller tårene her… Takk for at du setter ord på dette og deler din historie. Jeg har kjent på mye av det samme. Da jeg var gravid med vårt første barn, hadde jeg ingen bekymringer. Det falt meg ikke inn at noe kunne gå annerledes enn forventa. Men da jenta vår blei født, så måtte ho i full fart inn på neonatal avdelingen. Ho var født med vann i lungene og måtte ha pustehjelp… Den første uka føltes det ikke ut som om jenta var våres, siden ho måtte være på neonatal avdelingen. Jeg fikk fødselsdepresjon av hele greia. Men etter åtte dager på sykehuset, fikk vi ta med oss jenta hjem. Etter noen år prøvde vi på å få barn nr to. Det viste seg å være vanskelig. Noe som ikke hjalp på selvfølelsen i det hele tatt. Vi måtte til slutt oppsøke hjelp for å få det til. Etter noen piller med hormoner blei jeg endelig gravid igjen og lykken var stor. Men denne gangen var jeg livredd for at noe skulle gå galt. Jeg ble deprimert allerede under graviditeten. På toppen av det hele hadde jeg mange blødninger gjennom hele svangerskapet. Jeg tok mange ultralyder pga dette uten at legene kunne finne noe galt. Fødselen gikk heldigvis helt fin denne gangen, men den store lykkefølelsen var ikke der. Det tok tid før den kom. Men no i dag er jeg verdens heldigaste mor, som har to nydelige jenter. Men akkurat som du skriver, så sitter jeg her med mange kilo for mye etter to graviditeter og depresjoner… En lang kamp mot kiloene starter no for meg. Det er snart tre år siden minste jenta vår ble født, men det er først no det har gått opp for meg hvor deprimert jeg har vært.
Takk for at du dele dette! 🙂