Med en trygg hånd på magen sier du god natt.

Stryker noen sirkler for hånden stopper og bare ligger der.
Du kryper inntil meg og brer dyna ekstra godt over oss,alle tre.

Hånden din ligger fortsatt trygt.
Du kjenner ingenting, jeg kjenner mye.

Små små bobler på innsiden , fra et lite liv som vokser til.
Og en trygghet fra hånden på utsiden. En hånd som gir meg ro, en stødighet.
Hånden forteller meg at vi er to, om det å være flere.

En hånd som så enkelt sier, pappa er her.

For det er det du er, tvers igjennom, en tilstedeværende pappa.
En pappa som er her, tilstede for barna våre, for flokken vår.

Du er der fra barnet kun er to små blå streker på en pinne jeg har tisset på.
Du er der, og har vært der hver eneste gang barnet har funnet ut at tiden var inne for å smake på luft for første gang.

Du har vært der gjennom barseltårer og melkespreng, såre pupper, og romper.
Oppkast og snørr, dotrening og tannpuss.

Jeg tror du daglig mestrer oppgaver som du for 9 år siden ikke tenkte var gjennomførbart eller mulig av deg selv.
Og daglig får du bekreftelser på at det du gjør, er mer enn bra nok og vell så det.

Det er ikke alltid enkelt, det har vi begge fått kjenne på, på den virkelige måten.
Vi har tråkket oss gjennom grusom gjørme som føltes både uendelig og forferdelig.

Vi har vært igjennom sykdomsrunder som aldri ender, 4 års trass som varer til de er 6.

Jeg har vært syk, du har vært en klippe.
Selvfølgelig har du hatt dine små ras selv, men alltid stødig.

Vit, kjære pappa, kjære mannen min, kjære bestevenn.

At vi ELSKER deg, absolutt hele deg.
Du og din trygghet og tilstedeværelse, din kunnskap og din lekenhet.
Din lille galskap og oppfinnsomhet.

Og mest av alt, din trygge hånd, som er der fra første sekund og hele veien frem.

Takk, for at du er vår.