Jeg tusler opp trappen,
den dårlige samvittigheten vokser for hvert steg.
For den lettelsen jeg føler nå, burde jeg kanskje ikke føle?

Vi har akkurat sagt god natt, og helt ærlig trodde jeg aldri denne timen skulle komme.
Leggetimen.

Vi har vært sammen i hele dag, eller rettere sagt du har sittet oppå meg eller hengt bak meg som en hale i hele dag.

Misforstå meg rett, vi har det hyggelig vi to, med både puslespill, lekemat og ved ordentlige måltider.

men noen ganger, blir mamma… rett og slett litt… ja… lei?

Det finnes ingen andre som er så PÅ som deg, som er så klar og åpen for alt, og la oss ikke glemme, som er så klar til å SNAKKE om alt.

Du snakker HELE tiden lille venn.
Hele tiden.

Absolutt hele tiden.

Å være mamma er og blir min beste, mest spennende og lærerike jobb, oppgave eller rolle om du vil kalle det det.
Men, det må da være lov å bli litt lei den, uansett hvor fantastisk den er?

For jeg er mamma HELE tiden, absolutt HELE tiden.
Ingen annen rolle har vært så altoppslukende, bortsett fra det å være meg selv.

Faktisk så glemmer jeg noen ganger å være meg selv, ta vare på meg, og passe på meg, fordi jeg er mamma.

I dag, har dagen vært tøff, hvorfor trenger vi ikke å snakke så mye om akkurat nå.
Og du lille venn, har vært syk.

En hver foreldre hører at dette er ingen god kombinasjon.

Jeg har rett og slett hatt en dårlig dag på (mamma) jobben.

Men så står du der, utslitt, sliten og lei.
Også innser du, når du står på toppen av trappa at dette, hverken kan eller tørr du dele med noen.

Hadde det vært hvilken som helst annen jobb, kunne du ringt en god venn og klaget over sjefen.

Men hva når sjefen er den skjønneste lille treåringen som ligger å snorker på puta?
Sjefen som du selv har skapt?

Er det lov å bli lei?

Er det lov å glede seg til ferie?

Er det lov å ønske å streike for bedre arbeidsvilkår?

Er det lov å ønske at man kunne stikke fingrene i ørene, lukke øynene og ønske seg et annet sted, bare for en liiiten stund.

Jeg håper det.
For disse tankene og følesene har besøkt meg før.
De kommer ikke ofte, men når de kommer er de tunge og ekle, full av dårlig samvittighet og skam.

Jeg kan da ikke være den eneste, som noen ganger er lei verdens beste jobb og sjef?

Jeg er så heldig å ha en god vennine som også tørr å fortelle, rope høyt ut frustrasjon og følelser på de dagene hvor hun teller minutter ned til leggetid.
Hun er så god at hun også forteller meg rett som det er at hun har verdens BESTE jobb.

Det er viktig å dele, både det gode og det ikke fult så gode.

Det er fantastisk å være mamma, men noen ganger…

Kan man få lov til å være litt lei.

Hva mener du?